Ensom

[ulva]

Føler meg så uutgrunnelig ensom og fortvilet! Er forfulgt av skygger og stemmer, selv om jeg går på Risperdal. Det er som jeg har sagt før; at virkeligheten ikke kan medisineres bort. Psykiateren min vet ingenting, og nå er jeg redd for å fortelle ham alt fordi jeg er redd for ny innleggelse. Jeg er bare så fundamentalt alene og ensom - jeg har mistet evnen til å ha kontakt med andre mennesker. Snakker ikke med noen, ikke engang mannen min. Hva er vitsen med dette? Hvorfor gidder de å holde meg kunstig i live med medisiner? Jeg må dø, og jeg vet det, jeg slipper ikke unna. Jeg er merket, jeg er en av dem, jeg hører ikke til her. Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kjemper jeg imot det som må komme?

[jjohnsen]

hei ulva

jeg føler mye av det samme som deg det å være ensom og forlatt så jeg kjenner meg igjen. du skrev til meg tidligere og vi er begge to redde for en innleggelse på tvang, er varsomme med hva vi sier til psykiateren våres slik at han ikke sender oss på sykehus, stemmer det?

lykke til ihvertfall

jjohnsen

[forbrenner]

Hei ulva.

Synes det er trist at du skal ha det så vondt.

Håper og ønsker deg alt godt.

Ensomheten er ufattelig vond, men jeg har dessverre ingen råd å komme med hvordan prøve lette det litt.

Jeg vil så gjerne, men jeg finner ikke ord som kan være til noen oppmuntring.

*forsiktig klem*

(hvis du vil ha)

mvh Ano

[ulva]

hei ulva

jeg føler mye av det samme som deg det å være ensom og forlatt så jeg kjenner meg igjen. du skrev til meg tidligere og vi er begge to redde for en innleggelse på tvang, er varsomme med hva vi sier til psykiateren våres slik at han ikke sender oss på sykehus, stemmer det?

lykke til ihvertfall

jjohnsen

Det stemmer - han vet ikke hvor ille det er, han tror alt er bra og at medisinene virker og fjerner alle symptomene på det han kaller psykose. Men for meg er det jo virkeligheten. Det eneste som endrer seg, er måten de kommuniserer med meg på. De kommer til meg om kvelden, før jeg skal sove, og de kommer til meg i drømmene mine og truer meg. Dessuten setter de skremmende, usømmelige og grusomme tanker i hodet på meg så jeg nesten ikke kan snakke med andre mennesker. Å gå ut har på nytt blitt et mareritt. Opplever du også at omgivelsene på en måte "invaderer" deg? At de kommer nærmere og nærmere og treffer deg som slag eller kaos og utsletter deg? Det verste er når det skjer med mennesker. Det skjer ofte når jeg er hos lege, for det er så krevende av meg og jeg må snakke om farlige ting. Ting som jeg ikke får lov til å snakke om, ting som må forbli hemmelige og som jeg blir straffet for å snakke om. Da går de inn i kroppen min og gir meg smerter. Opplever du også noe av dette? Opplever du også psykiaterens avvisning av dette som "tøv", "fantasi", "oppspinn" som sårende og krenkende? Han tror ikke på meg, men han må! Han bare må! Jeg klarer ikke å få ham til å forstå hvor farlig jeg lever når jeg betror meg til ham og forteller ham om noe av det jeg opplever. Han sier bare det er innbillning, at det er psykose. Jeg føler meg så ensom; jeg får jo ikke lov til å snakke med noen om hvordan jeg virkelig har det. Ikke engang mannen min - som kan være en av dem, for alt jeg vet. De kan nemlig ta over hvem som helst når som helst for å overvåke meg. Alt dette gjør livet vanskelig. Jeg føler meg så død og ensom. Som en uttørket kilde. Jeg vet ikke hvor jeg er blitt av. De siste årene har redusert meg til ingenting. Jeg dør en langsom, mentalt smertefull død. Trodde en stund det var medisinene, men det var det ikke.

Uff, dette ble langt, men jeg tror du kanskje kan forstå noe av dette? I motsetning til mannen min og psykiateren min.

[jjohnsen]

Det stemmer - han vet ikke hvor ille det er, han tror alt er bra og at medisinene virker og fjerner alle symptomene på det han kaller psykose. Men for meg er det jo virkeligheten. Det eneste som endrer seg, er måten de kommuniserer med meg på. De kommer til meg om kvelden, før jeg skal sove, og de kommer til meg i drømmene mine og truer meg. Dessuten setter de skremmende, usømmelige og grusomme tanker i hodet på meg så jeg nesten ikke kan snakke med andre mennesker. Å gå ut har på nytt blitt et mareritt. Opplever du også at omgivelsene på en måte "invaderer" deg? At de kommer nærmere og nærmere og treffer deg som slag eller kaos og utsletter deg? Det verste er når det skjer med mennesker. Det skjer ofte når jeg er hos lege, for det er så krevende av meg og jeg må snakke om farlige ting. Ting som jeg ikke får lov til å snakke om, ting som må forbli hemmelige og som jeg blir straffet for å snakke om. Da går de inn i kroppen min og gir meg smerter. Opplever du også noe av dette? Opplever du også psykiaterens avvisning av dette som "tøv", "fantasi", "oppspinn" som sårende og krenkende? Han tror ikke på meg, men han må! Han bare må! Jeg klarer ikke å få ham til å forstå hvor farlig jeg lever når jeg betror meg til ham og forteller ham om noe av det jeg opplever. Han sier bare det er innbillning, at det er psykose. Jeg føler meg så ensom; jeg får jo ikke lov til å snakke med noen om hvordan jeg virkelig har det. Ikke engang mannen min - som kan være en av dem, for alt jeg vet. De kan nemlig ta over hvem som helst når som helst for å overvåke meg. Alt dette gjør livet vanskelig. Jeg føler meg så død og ensom. Som en uttørket kilde. Jeg vet ikke hvor jeg er blitt av. De siste årene har redusert meg til ingenting. Jeg dør en langsom, mentalt smertefull død. Trodde en stund det var medisinene, men det var det ikke.

Uff, dette ble langt, men jeg tror du kanskje kan forstå noe av dette? I motsetning til mannen min og psykiateren min.

jeg tror vi to føler ganske mye likt. hos meg kommer også den sterke psykosen om kveldene som forstyrrer nattesøvnen min, og jeg tror heller ikke at psykiaterene våres forstår hvor ille det er. ja menneskene rundt meg kan også virke truende på mange måter, opplever at mange er i ferd med å bryte meg ned psykisk, og spesielt opplever jeg at folk rotter seg sammen og går imot meg. når jeg sier dette til noen får jeg bare beskjed på at jeg er paranoid og dette er sårendes å høre. opplever du det sånn også?

jeg trekker meg også mer og mer ut av det sosiale liv orker ikke kontakt med folk, føler de plager meg og jeg må få være i fred fra dem, men idag skal jeg til psykiateren min og så får jeg se hva som kommer ut av denne samtalen.

[ulva]

jeg tror vi to føler ganske mye likt. hos meg kommer også den sterke psykosen om kveldene som forstyrrer nattesøvnen min, og jeg tror heller ikke at psykiaterene våres forstår hvor ille det er. ja menneskene rundt meg kan også virke truende på mange måter, opplever at mange er i ferd med å bryte meg ned psykisk, og spesielt opplever jeg at folk rotter seg sammen og går imot meg. når jeg sier dette til noen får jeg bare beskjed på at jeg er paranoid og dette er sårendes å høre. opplever du det sånn også?

jeg trekker meg også mer og mer ut av det sosiale liv orker ikke kontakt med folk, føler de plager meg og jeg må få være i fred fra dem, men idag skal jeg til psykiateren min og så får jeg se hva som kommer ut av denne samtalen.

Jeg stoler heller ikke på noen rundt meg. Det eneste menneske jeg føler meg trygg på, er sønnen min, for han stammer jo fra min kropp. Er fryktelig glad i ham, og han er den eneste jeg har et normalt forhold til. Jeg er mest av alt redd for andre mennesker - særlig for at de skal ta på meg eller - gud forby! - puste på meg. Da går jeg i oppløsning, da kan jeg ikke lenger eksistere. Har stadige mareritt om at huden min blir ødelagt og ikke beskytter meg mer. Da råtner jeg opp innvendig og dør.

Jeg føler ikke selv at jeg er så paranoid, men mannen min har sagt det til meg i mange år. Jeg tror det verste om alle, og av og til tror jeg faktisk at jeg blir forfulgt på gata. Jeg kan jo aldri vite om menneskene er seg selv eller er spioner. Hva tenker du om andre mennesker? Jeg er redd de bare skal bre om seg, vokse inn i meg og utslette meg.

Heldigvis har jeg etterhvert fått et ganske godt forhold til psykiateren min, og tilliten er ikke så verst. Skal dit i dag, og jeg håper jeg tør å fortelle noe om hvordan jeg har det...

[Vincent]

Du sier du er ensom.

Hva savner du?

[breed]

Det høres forferdelig ut og ha det sånn som det du beskriver. Hvis det stemmer at du har fått en shizofreni diagnose, så harjeg lest at det er den verste psykiske lidelsen man kanha. For manblir så innmari alene og ensom om alt man opplever, og det at deter så vanskelig å være sammen med andre.. at man opplever at andre kan "ødelegge en "atman går i oppløsning ved kontaktmm. jeg kjenner en mann som har denne diagnosen, og han er veldig åpen på stemmer han hører, og opplvelser han har, som jeg forstår er noe han opplever, men ikke jeg. poenget er jo ikke om det dere opplver er sant eller ikke, ( paranoia ) peonget er at det du opplever er sant for deg! Det er dine opplevelser av virkeligheten, og for deg spiller det ingen rolle atjeg ikke opplever og ser det sånn som deg. Du har det for jævlig rett og slett, og du skal vite at det finnes medisiner som virker bedre enn de du nå går på. Min venn tar cisordinol depot sprøyter hver uke, og etter at at han også begynte med Zyprexa tabletter daglig, sier han at han nesten ikke hører stemmem mer. jeg ser at han har det bedre, og han sier det selv også. Han sleit mye mer før da han bare fikk depot.

jeg oppfordrer deg til å være ærlig mot psykiateren din, fordi han kan ikke hjelpe deg når du ikke sier hvordan du faktisk opplever verden. Ogda får du det heller ikke bedre. Du skal vite at han kan ikke tvangsinnlegge deg før duu er til skade for deg selv eller andre. Dere kan diskutere andre typer medisiner som kan hjelpe deg bedre enn de du får i dag. Klarer du å være ærlig og si hva du mener, så kan samarbeidet mellom dere bli bedre også-- du har mye å vinne på det!

Ønsker deg lykke til, og sender med en forsiktig støtteklem om du vil ha den..