Når andre blir gravide

[Emma27]

Jeg lurer på en ting vedr. følelser rundt andres graviditet. Dvs hvordan reagerer dere når dere får greie på at andre i omgangskretsen, kolleger og så videre har blitt gravide? Selv om vi nå er godt igang med adopsjon og jeg føler at jeg har "bearbeidet sorgen over ikke å få egenfødte barn" som de sier - kommer det alikevel et stikk i meg når folk rundt blir gravide. Vil dette alikevel si at jeg ikke er over sorgen og dermed ikke burde adoptere, eller er det slik de fleste som sliter med det å få barn føler?

På forhånd takk for svar.

[Gjest ikke nå lenger]

Jeg kjente fortsatt stikk av misunnelse over å se andre gravide selv mens vi ventet vårt første adoptivbarn, men nå etter å ha fått barnet hjem kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er snev av sjalusi. Bare misunnelig på de som er i søkerprosess....!!!!

[Hilla]

Tror nok du vil merke en stor forskjell når du endelig får ditt barn i armene.

Det "stikket" du føler nå når noen blir gravide tror jeg kommer til å bli mer eller mindre borte.

Jeg har i allefall erfart det, og det er helt herlig ! Endelig kan jeg glede meg over andres graviditet og jeg føler at det er ekte.

Lykke til videre i prosessen ;o)

[yogi]

Jo det stikket er kjent det, men når jeg nå får vite at noen er gravide, tenker jeg mer på at det var kjekt for dem, men jeg er ennå heldigere, for jeg skal få reise til Kina for å hente mitt neste barn. Det vil jeg ikke bytte med noen. )

Hilsen

[Noraførr]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg stort over at folk får barn, men sånn har det ikke alltid vært.

Føler selv at jeg/vi har et greit og avklart (og ikke minst akseptert) forhold til at vi ikke får biologisk fødte barn. Sånn har det vært i mange, mange år - men da vi hadde ventet med dokumentene våre i Kina i knapt 1/2 år fikk vi vite at min manns eldste datter ventet barn .... og det er ikke fritt for at det stakk litt i hjertet mitt. Ikke fordi jeg ikke unte henne å få barn, men fordi jeg "forventet" at vi som var første ute skulle få vårt barn først - ganske irrasjonell tanke egentlig. Sa ble det slik; hun fikk en gutt 17/6-02 og vi fikk tildeling av LilleLan 8/7-02 .... Det er 7 mnd. aldersforskjell på dem ... og de har STOR glede av hverandre.

Det at andre har fått barn eller skal ha barn gjør meg ingenting. Våre beste venner venter barn (termin 01.01.04) og vi syns det er stort å følge dem ... og vi gleder oss med dem.

At du føler det annerledes betyr likevel ikke at du er "unormal" - kanskje er det faktisk jeg/vi som er "unormal".

Tror likevel jeg vil driste meg til å si at du sannsynligvis vil føle det annerledes når dere har fått deres eget barn. Det å være i en adopsjonsprosess er en følelsesmessig berg-og-dal-bane .... og noen av de "vonde" følelsene kan like gjerne være en slags "misunnelse" over at gravide vet når barnet kommer, mens vi som adopterer bare må forholde oss til statistikk og antagelser i forhold til nedkomsten.

Ønsker deg/dere lykke til med adopsjonen.

varm klem til trøst fra

[tevil]

Da den ene venninnen etter den andre ble gravide og fikk barn, ble mitt ønske om å bli mamma større og større. Og etter å ha prøvd å få egenfødte barn (uten resultater) ble det helt naturlig for oss (begge) å adoptere. Nå har vi et barn fra India og venter i spenning på nr. to.

Har aldri sett fem til å bli gravid.

Min mor fortalte meg, mens vi gikk å ventet på vår første adopsjon, at jeg en gang hadde sagt da jeg var yngre, at når jeg skal ha barn skal jeg adoptere!

Og sånn ble det også )

Nei, jeg har aldri misunt andre å være gravid, kun det å bli mamma!

[Gjest pippppp]

Om det er smart å vente med adopsjon pga "stikket" er det bare du selv som kan svare på. Men jeg kjenner meg absolutt igjen. Nå som vi er i prosessen føler jeg meg veldig heldig og gira på adopsjon, så jeg er ikke misunnelig på andre gravide. Men jeg blir noen ganger lei meg over at det skal være så komplisert og ta så lang tid for oss som adopterer!

AT jeg ikke kan føde barn er en sorg, og selv om noe godt og lyst har kommet inn i livet mitt i form av adopsjon, klarer jeg ikke glemme denne sorgen helt.

[Gjest snart i mål]

Personlig vil jeg si at når noen rundt meg er gravide, blir jeg glad på deres vegne og gratulerer dem selvsagt - samtidig som jeg føler meg KJEMPEGLAD inni meg at jeg slipper å gå gjennom alt det er (tror graviditet er oppskrytt og fødselssmerter undervurdert/fortrengt av mange). Jeg får barn ganske snart, uten å måtte gjennom noe sånt!