Mimmy kan du se hit

[Gjest deppa5]

Nå skal du få høre om meg :

Jeg har deprisjoner og personlighettsforstyttelse. Jeg er 50 % ufør og resten attføring, er ikke bedere og håper på 100 % uføre er det mulig ? Jeg fungerer veldig dårlig sosoialt med mange folk.

Jeg sluttet på pillene Tolvon og Zoloft, men tat imovane for å sove, men sover bare noen timer.

Funger værre og værre dag for dag etter jeg sluttet på pillene, men vekta er godt på vei ned, Hvet jeg må piller igjen men hva kan jeg ta som jeg ikke legger på meg av, hvet du.

Stopper her det er mye mer,

Håper du kan hjelpe meg litt

Mvh

[hershel1365380410]

Hei. Jeg er ikke Mimmi, men tenkte at jeg kunne svare deg siden du ikke har fått noen svar ennå.

Du spør hva slags medisiner du kan ta for depresjoner og personlighetsforstyrrelse. Vel, jeg er ikke lege, har bare brukt medisiner selv, så det jeg anbefaler deg å gjøre er å rådføre deg med en lege om dette. Du trenger kyndig hjelp. Spør om ikke cipramil passer for deg. Det tok jeg en stund og la ikke på meg. Det er ikke sikkert at det passer for deg, så spør legen din. Det finnes nok en hel mengde medisiner du kan velge mellom, det er bare å sjekke hvilke bivirkninger de har, og se om de kan hjelpe deg.

Når det gjelder uføretrygd vil jeg anbefale deg til ikke å gå på full trygd. Kanskje du kan få en jobb hvor du er to dager i uka, eller noe slikt. For meg passer det å jobbe litt. Finner at livet får en slags mening, og at det er godt å ha noe å gå til. Da jeg var 100% sykemeldt og ikke hadde noe spesielt å gjøre, følte jeg at jeg bare gravde meg lengre ned. Hverdagen ble mer og mer lik, og ingenting hadde noe av betydning. Det vanskelige er å finne en balansegang hvor du får jobbet/studert litt og hvor du har tid til å reparere deg selv. Litt aktivitet av noe slag kan faktisk hjelpe deg til å bli bedre. Nå vil jeg bare si at jeg er ikke av den oppfatning at så lenge du kommer deg ut av sengen og ut på en løpetur, så blir alt bra. Jeg har selv vært der hvor det var UMULIG å gjøre noenting som helst, og hvor andre bokstavlig talt dro meg ut av sengen. Det hjalp ikke der og da. Jeg ble bare enda mer fortvilet over ikke å klare det som var forventet. Jeg så på megselv som en slask og en unnaslunter. Det at en ikke får til ting, og at det er umulig å gjøre ting, er depresjonen som taler. Det er ikke viljen. Ihvertfall var det ikke det da.

Ta deg en tur til legen, så kan du kanskje få en del svar på det du lurer på.

Lykke til! Ikke gi opp selv om det tar litt tid å bli bedre.