Lei av å forsvare... (langt)

[Hugmee]

Jula i år er blitt mest mas. Vi har en meget stor familie, noe som betyr at en del av dem ser vi bare i jula. Vi drar fra selskap til selskap, men i år er det litt emr slitsomt enn før.

Vår adopsjon har hittil vært hovedtema i selskapene - hyggelig det, men jeg føler at det er så mye å forklare og egentlig spør de for høflighets skyld - ikke fordi de er så intresert.

Og alle har jo meninger om hudfarge (ja faktisk!) navnevalg (som allerede er en belastning fra nærmeste familie) og ikke minst på adopsjonsprosessen og systemet både i Norge og Thailand. Så føler jeg at jeg bruker timesvis på å forsvare og forklare hvorfor ting er som det er. Jeg er så lei av det!!

Nå er vi i siste etappe og har lyst til å glede oss over det som skjer , ikke bruke tid på ting disse uvitende familemedlemmene likevel aldri vil forstå.

Jeg har også svart at sånn er det bare og det nytter ikke irritere seg over ventetid og saksgang, men heller ikke det stopper diskusjonen.

Desuten var det stor enighet i går om at alle som ville adoptere burde få lov siden så mange barn trenger foreldre. Greit argument, men verden er ikke alltid som den bør være og ikke alle mennesker er snille. jeg blir helt paff noen ganger av alt det dumme de sier. Søsteren min tok meg i forsvar og sa at egentil bør alle som blir foreldre godkjennes på forhånd så vi kanskje kan slippe barnemishandling og tragiske familieskjebner. Deilig at noen stod opp for meg!

Men det absolutte høydepunkt var da min tante på et tidspunkt sa at vårt bar aldri kan regnes som etterkommer av (tror det må bli min tippoldefar) fordi det ikke var et biologisk barn. Jeg klarte ikke si noe, satt der bare og sendte henne kalde blikk. tror desverre hun kanskje er litt sjalu da hun ikke kan få barn selv.

Må bare få klaget litt til dere her - som vet hvordan ting er og fungerer.

Selskapene er ikke over så jeg må nok bare stålsette meg på nytt og ha argumentene klare...

Det er bare så synd å skulle bruke tid på dette når jeg vet at akkurat de samme spørsmålene vil komme fra samme personer igjen. Og de heller ikke da egentilg vil være mer intresert.

Men som min andre (dumme) tante sa: vi får heldigvis aldri oppleve rasisme da det bare rammer mennesker fra pakistan. jeg prøvde, men ga opp etter en liten stund.

Og desverre må det sies at jeg har en oppegående familie, høyt utdannete og bereiste personer. Og vi er ikke de første som velger å adoptere barn, det har flere i mine foreldres genrasjon gjort.

Dette ble langt og mye syting, men det er godt å få det ut.

Jeg tar gjerne imot råd, men jeg tviler på at noen-som-helst teknikk hjelper her :-)

Ønsker dere alle en fortsatt god jul!

Hilsen

[Nellie]

Nå har ikke jeg adoptert barn, men i familien vår har vi ei nydelig lita tulle fra Kina.

Jeg tror foreldrene hennes opplevde veldig mye av det samme som det dere gjør, i og med at faren hennes var ganske gammel da de satte igang prosessen, og også ganske sneversynt med en god porsjon fremmedfrykt.

Men - om det er noen trøst, når de omsider fikk tulla hjem, så er hun blitt hele familiens gullklump og det absolutte midtpunkt, og de slipper og forklare og forsvare noe som helst lenger.

Lykke til videre, og gratulere som foreldre snart.

MVH

[thaimor]

Så det var _den_ slekta! *he-he* jeg satt og småhumret for meg selv mens jeg leste.

Du skjønner, det hører ut som du har en helt normal familie/omgangskrets! Skulle bare visst alle dumme kommentarer jeg har hørt, for ikke å snakke om alt nerveslitende maaaaas om ting man ikke kan styre selv. Min egen frustrasjon over uforutsigbarhet og byråkrati tok jeg ut hjemme, mens systemet ble forsvart og forklart til den store gullmedalje ute. Joda, jeg husker utmerket godt hvordan det var

Ingen god trøst og hjelp dette, men det går faktisk over!

Skal mase litt jeg også nå. Hvor lenge har dere ventet?

[Gjest Med kinabarn i hjertet]

Juleselskapene er overstått for denne gang i min familie - og har bare vært en positiv opplevelse. ALLE spør om adopsjonen min og barnet som kommer snart, og jeg har fått masse gaver til "veslejenta fra Kina". Jeg har fått høre gang på gang av både nære og fjernere slektninger, at de gleder seg til barnet kommer, og at det er så spennende at vi skal reise til Kina.

Jeg har blitt både rørt og glad denne julen!

[Gemini]

Kan du ikke si litt skarpere ifra at adopsjon generelt/adopsjonsprosessen deres IKKE er noe tema du ønsker å måtte forsvare og debattere opp og i mente, og at dere gjerne ser at andre også lar temaet ligge når dere er tilstede.

Så får de bare bli snurt, men så får du i alle fall satt en stopper for alt våset. Som du sier hjelper det visst ikke uansett hva du sier, så det er jo ikke noe å hente på lange diskusjoner/forklaringer omkring temaet...

[Hugmee]

Så det var _den_ slekta! *he-he* jeg satt og småhumret for meg selv mens jeg leste.

Du skjønner, det hører ut som du har en helt normal familie/omgangskrets! Skulle bare visst alle dumme kommentarer jeg har hørt, for ikke å snakke om alt nerveslitende maaaaas om ting man ikke kan styre selv. Min egen frustrasjon over uforutsigbarhet og byråkrati tok jeg ut hjemme, mens systemet ble forsvart og forklart til den store gullmedalje ute. Joda, jeg husker utmerket godt hvordan det var

Ingen god trøst og hjelp dette, men det går faktisk over!

Skal mase litt jeg også nå. Hvor lenge har dere ventet?

Det har gått nesten 4 mnd siden tildelingen, så nå venter vi snart (forhåpentligvis) telefon om hentereise.

vi startet adopsjonsprosessen i mai 2002, så ting har jo gått forholdsvis raskt.

[Gjest leioss]

Jeg forstaar godt hva dere mener. Har opplevd mye av det samme selv. Men prxv aa overhxre det. Jeg var saa takknemlig for at min bror i hvertfall var saa positiv til adopsjonen. Bare lutter smil og glede! Helt til vi en dag fikk beskjed fra BUFA om at de hadde mottatt et anonymt brev hvor det var opplyst at vi ikke var egnet til aa adoptere barn. Vi fikk se brevet, og det var listet opp en hel rekke med lxgner som overhodet ikke hadde noe med virkeligheten aa gjxre. Det viste seg at min bror og hans kone hadde skrevet brevet. Vi fikk kjempeproblemer. Bufa valgte aa tro paa min bror, selvom nye utredninger fraa barnevernet og andre fagfolk,og uttalelser venner naboer, kolleger og xvrige familie avkreftet alt. Det var en svaert vanskelig og opprivende tid. Heldigvis ble vedtaket omgjort ved anke til dep. Men vi fikk nesten ett aars ekstra ventetid og betydelige vansker. Det var fryktelig!! Tross alt bedre at folk sier rett til en hva de mener, selvom mye av det er meningslxst og uendelig slitsomt. Det viste seg at min bror og hans kone rett og slett er sykelig sjalu paa oss. De kan ikke faa barn selv, og de ble av spesielle grunner ikke godkjent for adopsjon heller. De vil ikke ha noen kontakt med oss naa som vi allikevel har faatt barn. Det ble altfor txft for dem. Dette setter preg paa hele familien, og store selskaper paa vaar side er blitt en umulighet.

[Gjest hevnen er søt]

Som thaimor skriver lengre ned her, så høres det ut som en helt normal familie - dessverre!

Et par i familien vår er i gang med adopsjon, og venter på tildeling fra Korea. Prosessen har trukket ut i tid i forhold til hva de først ble forespeilet (hadde vel egentlig håpet på tildeling i november, men de venter ennå).

Og du kan tro kommentarene og spørsmålene hagler! Skulle ikke tro folk eide normal folkeskikk, sånn som de snakker enkelte ganger.

Vet jo ikke om de sier alt til paret det gjelder, men bevares så mange meninger de har! Om at barnet ikke blir en "etterkommer", at de ikke kommer til å knytte seg like mye til barnet som til et "ekte" barn, at barnet kommer til å få så mange problemer pga hudfargen, at adoptivbarn generelt har problemer med språk, skole og tilpasning i det sosiale liv. At adopsjon jo er bedre enn ingenting, men helt klart et sistevalg. At de kanskje heller skulle skaffet seg en hund, framfor å ta til seg et utenlandsk barn. En del av de eldre i slekta rister på hodet og sukker over hvor trist det er at de ikke kan få barn selv, og når de alt skal adoptere så måtte da da kunne fått et norsk barn, ikke "en svarting".

Jeg - som ikke har adoptert, og heller ikke skal adoptere - er også lei av å forsvare dem! Da kan jeg bare gjette meg til hvordan de (og dere) har det!

Når det er sagt så har jeg / vi dessverre også måttet forsvare våre valg hele veien. Alt fra at vi var "for gamle" (dvs 31 år) da vi fikk vårt første barn, til at vi fikk barna for tett (15 mnd mellomrom). Kommentarer om at det er uansvarlig (det var planlagt og veldig bevisst fra vår side, altså), det evige litt hånlige spørsmålet: "Det var vel ikke planlagt?", kommentarer om at man egentlig bør få de barna man skal ha før man er 25 (!!!!), og så videre og videre og videre.

Så jeg har gitt opp. Jeg forsvarer til en viss grad de som skal adoptere, fordi jeg set at det er så mange vonde ting begravet i familien. Det dukker opp rasistiske kommentarer, og det bare KAN jeg ikke godta.

Men ellers sier jeg bare "ja, men sånn har nå vi valgt å gjøre det", eller "det der tror jeg de vet mye mer om enn noen av oss" (om adoptantene) - og så kommentarer som "det går seg vel til skal du se", "det ordner seg nok" - altså egentlig meningsløse kommentarer, men bare få sagt at jeg gidder ikke diskutere det med dem.

Men hva du skal gjøre.... nei huff, nå kom jeg på den "onde" løsningen.... jeg er nok en fæl person... men når folk er så dumme, uvitende, frekke og mangler alminnelig folkeskikk, da syns jeg kanskje bare man skal "ta dem". Med andre ord, dikt opp de villeste historier, hvis de synes at alle som ville få adoptere burde få det så si "ja, selvsagt, egentlig burde jo alle barn som fødes sendes direkte til adopsjonsbyråene for å fordeles mellom alle som ønsker barn, det ville jo sikkert fått ned abort-tallene" - eller noe sånt. Prøv med humor, eller rett og slett få dem til å måpe, og lure på om "mener hun det, er hun gal?" - så skifter de i det minste fokus en stund. :-)

Siden du vet hva de sier og kommenterer så kan du jo forberede deg. Plukk fram de mest ekstreme synspunkter du noen gang har vært borti, gang dem med ti og gjør dem til dine egne. Angrip ting i hytt og pine. Sammenlign adopsjon med hundehold, si at egentlig burde alle som skal ha hund gå igjennom en tilsvarende prosess, fordi det er en sånn fin bevisstgjøring, og sikkert ville bidratt til at hundene fikk bedre stell og oppdragelse.

Sleng rundt deg med de merkeligste synspunkter, som noen vil skjønne er bare tull, mens andre vil lure...

Kanskje ikke noen god ide, men personlig har jeg alltid hatt sansen for det ekstreme. Ta dem på deres egen bane, bruk deres argumenter, men gjør dem mer ekstreme, så klarer de ikke motsi deg, og bare mumler i skjegget - og forhåpentligvis holder de kjeft.

Vær imidlertid obs på at de kommer til å snakke litt bak din rygg... men det tåler du! Ta kontrollen, gå i angrep, så forvirrer du dem så mye at de glemmer sine angrep, og vips så slipper du å forsvare deg.

[muangthai]

Hei

Huff så leit å høre, det er desverre mye uforstand og lite gjennomtenkte kommentarer ute og går. Heldigvis har vi stort sett ungått dem. Min "taktikk" er å svare klart, kaldt og avvisende. F.eks. xx blir jo ikke tippoldefar sin etterkommer. Svarer jeg; Hva er problemet? Han er vår sønn.

Ett råd hvis du faller for fristelsen å svare i ekstermversjon, ikke alle skjønner ironi, men de fleste har husk. Ikke svar ting som kan bli referert til prinsen i en eller annen passende anledning om noen år. DET kan gjøre større skader, spesielt før han blir stor nok til å skjønne at mamma ikke mente det hun sa den gang i det juleselskapet.

Godt Nytt år til dere, tenk fremover om noen måneder er dere der, og da blir han nok midtpunktet!

klem fra

[thaimor]

Som thaimor skriver lengre ned her, så høres det ut som en helt normal familie - dessverre!

Et par i familien vår er i gang med adopsjon, og venter på tildeling fra Korea. Prosessen har trukket ut i tid i forhold til hva de først ble forespeilet (hadde vel egentlig håpet på tildeling i november, men de venter ennå).

Og du kan tro kommentarene og spørsmålene hagler! Skulle ikke tro folk eide normal folkeskikk, sånn som de snakker enkelte ganger.

Vet jo ikke om de sier alt til paret det gjelder, men bevares så mange meninger de har! Om at barnet ikke blir en "etterkommer", at de ikke kommer til å knytte seg like mye til barnet som til et "ekte" barn, at barnet kommer til å få så mange problemer pga hudfargen, at adoptivbarn generelt har problemer med språk, skole og tilpasning i det sosiale liv. At adopsjon jo er bedre enn ingenting, men helt klart et sistevalg. At de kanskje heller skulle skaffet seg en hund, framfor å ta til seg et utenlandsk barn. En del av de eldre i slekta rister på hodet og sukker over hvor trist det er at de ikke kan få barn selv, og når de alt skal adoptere så måtte da da kunne fått et norsk barn, ikke "en svarting".

Jeg - som ikke har adoptert, og heller ikke skal adoptere - er også lei av å forsvare dem! Da kan jeg bare gjette meg til hvordan de (og dere) har det!

Når det er sagt så har jeg / vi dessverre også måttet forsvare våre valg hele veien. Alt fra at vi var "for gamle" (dvs 31 år) da vi fikk vårt første barn, til at vi fikk barna for tett (15 mnd mellomrom). Kommentarer om at det er uansvarlig (det var planlagt og veldig bevisst fra vår side, altså), det evige litt hånlige spørsmålet: "Det var vel ikke planlagt?", kommentarer om at man egentlig bør få de barna man skal ha før man er 25 (!!!!), og så videre og videre og videre.

Så jeg har gitt opp. Jeg forsvarer til en viss grad de som skal adoptere, fordi jeg set at det er så mange vonde ting begravet i familien. Det dukker opp rasistiske kommentarer, og det bare KAN jeg ikke godta.

Men ellers sier jeg bare "ja, men sånn har nå vi valgt å gjøre det", eller "det der tror jeg de vet mye mer om enn noen av oss" (om adoptantene) - og så kommentarer som "det går seg vel til skal du se", "det ordner seg nok" - altså egentlig meningsløse kommentarer, men bare få sagt at jeg gidder ikke diskutere det med dem.

Men hva du skal gjøre.... nei huff, nå kom jeg på den "onde" løsningen.... jeg er nok en fæl person... men når folk er så dumme, uvitende, frekke og mangler alminnelig folkeskikk, da syns jeg kanskje bare man skal "ta dem". Med andre ord, dikt opp de villeste historier, hvis de synes at alle som ville få adoptere burde få det så si "ja, selvsagt, egentlig burde jo alle barn som fødes sendes direkte til adopsjonsbyråene for å fordeles mellom alle som ønsker barn, det ville jo sikkert fått ned abort-tallene" - eller noe sånt. Prøv med humor, eller rett og slett få dem til å måpe, og lure på om "mener hun det, er hun gal?" - så skifter de i det minste fokus en stund. :-)

Siden du vet hva de sier og kommenterer så kan du jo forberede deg. Plukk fram de mest ekstreme synspunkter du noen gang har vært borti, gang dem med ti og gjør dem til dine egne. Angrip ting i hytt og pine. Sammenlign adopsjon med hundehold, si at egentlig burde alle som skal ha hund gå igjennom en tilsvarende prosess, fordi det er en sånn fin bevisstgjøring, og sikkert ville bidratt til at hundene fikk bedre stell og oppdragelse.

Sleng rundt deg med de merkeligste synspunkter, som noen vil skjønne er bare tull, mens andre vil lure...

Kanskje ikke noen god ide, men personlig har jeg alltid hatt sansen for det ekstreme. Ta dem på deres egen bane, bruk deres argumenter, men gjør dem mer ekstreme, så klarer de ikke motsi deg, og bare mumler i skjegget - og forhåpentligvis holder de kjeft.

Vær imidlertid obs på at de kommer til å snakke litt bak din rygg... men det tåler du! Ta kontrollen, gå i angrep, så forvirrer du dem så mye at de glemmer sine angrep, og vips så slipper du å forsvare deg.

Mulig det ikke kom helt klart frem i innlegget mitt, men vi har _aldri_ fått rasistiske, eller slike "ikke etterkommer av ditt eller datt" kommmentarer. Det jeg gjenkjente var uvitenheten og alle spørsmål om det vi _ikke_ kunne gi svar på.

Familien og vennene forøvrig har vært enestående ellers, og det føler jeg for å presisere!