Venting tar på samlivet !

[venezie1]

Ja, da går vi strax inn i 2004. Det kommer sikkert til å bli det året vi venta og venta og sparte penger. Jeg finner stadig nytt stoff, bøker ect. tenker på navn og drømmer meg bort :-) Mannen min derimot har lagt det fullstendig på hylla virker det som. Han gadd knapt ta bilder julaften, og har begynt å "skrubbe" i fht juletrefesten i Adopsjonsforum.! Vet jo at menn og kvinner takler dette forskjellig, men jeg blir sur og irritabel når han ikke gidder å engasjere seg eller prate om det. Når venner og familie er på besøk legger han ut om klima,mat ect i Kina. Jeg skjønner meg ikke på han??? Hvordan er det med andre kommende fedre ? Føler at jeg har skikkelig nedtur nå, men det er vel kanskje normalt ?

[ahg]

Skjønner godt at det er vondt når mannen din ikke vil dele din entusiasme. Det er veldig leit og frustrerende ikke å bli møtt når man er så følelsesmessig engasjert selv.

Kan det være at mannen din synes du blir for intens? Føler han seg presset og samtidig nesten litt 'overkjørt' av ditt engasjement? Mannen min pleier å trekke seg hvis jeg blir 'for ivrig'. Han synes jeg tar for mye plass med mine tanker og følelser, og at det ikke blir igjen noe plass til ham. Sett fra min side ønsker jeg bare å få ham engasjert, men det virker altså mot sin hensikt. Det beste er at jeg roer meg og ikke legger noe 'press' på ham om å delta på mine premisser. Jeg synes det er vanskelig og frustrerende, men det er altså det som virker overfor ham. Hvis han føler seg fristilt og får det 'pusterommet' han trenger, så kommer han etter hvert på banen på eget initiativ. Og da må jeg passe på at jeg ikke tar over hele showet igjen i min iver :-)

Kunne det være en tanke å kutte helt ut om adopsjonen overfor mannen din en stund (for eksempel noen uker), bare for å se om det kan ha en positiv effekt?

At han gjerne prater om Kina osv i andres selskap synes jeg tyder på at han absolutt er engasjert i adopsjonen.

En annen ting: Mannen min syntes det var lettere å engasjere seg følelsesmessig i adopsjonen da det hele ble mer konkret - dvs etter at vi hadde fått tildeling. Før den tid var det mer naturlig for ham å ha det litt på avstand i hverdagen. Og - han snakket også gjerne med andre om adopsjonen.

Synes du skal fortsette å kose deg med å drømme og leve deg inn i det som skal skje. Og hvis du kan, la mannen din få gå igjennom dette på sin måte. Ikke forvent at han skal engasjere seg på samme måte som deg, dvs på dine premisser.

Jeg tror det du opplever er ganske normalt.

[Gjest Sommerstorm]

Jeg tror ikke mannen din er noe annerledes enn de fleste andre menn... Etter å ha snakket med en del andre par som har adoptert, virker det på meg som om det rett og slett er forskjell på kvinner og menn i mht til hvordan vi håndterer ventetiden. Tror det ofte er slik at mennene må ha noe mer konkret å forholde seg til for å "ta det inn over seg". Vi ble rett og slett enige om å ikke gå på noen arrangementer i regi av AF før vi hadde fått et barn. Man må ikke forvente altfor mye av hverandre - du må ikke kreve at mannen din skal håndrere ventetiden på samme måte som deg. Det finnes ingen fasit.

Klar det er er tøft å ikke få den støtten man kanskje trenger fra den som står deg nærmest. Men mitt beste råd er å finne noen likesinnende venninner som du kan skravle med om alle de gode og triste følelsene i ventetiden. Har dere gått på familieforberedende kurs - kanskje du kunne finne støtte hos noen der...???

[laban]

Jeg er ikke adoptant, men vil hevde at den reaksjonsformen er ganske typisk for menn. Mange opplever akkurat det samme når de er gravide - de er veldig opptatt av det og vil snakke om hvordan det skal bli når babyen kommer, barnefaren virker som om han har satt hele saken på vent til den er født.

Menn er mindre engasjert i ting som ennå ikke er konkrete, når saken er "ferdig behandlet" og samtalene ikke kan føre til noen beslutning. Typisk at han kan prate med andre om saken, overfor dem er den ikke så "utdebattert" som overfor deg.

Når den tid kommer, gi ham ansvaret for konkrete, praktiske ting, slik som å finne ut av billetter, bosted osv. til hentereisen, og f.eks. hvilket bilbarnesete dere skal skaffe.

[venezie1]

Skjønner godt at det er vondt når mannen din ikke vil dele din entusiasme. Det er veldig leit og frustrerende ikke å bli møtt når man er så følelsesmessig engasjert selv.

Kan det være at mannen din synes du blir for intens? Føler han seg presset og samtidig nesten litt 'overkjørt' av ditt engasjement? Mannen min pleier å trekke seg hvis jeg blir 'for ivrig'. Han synes jeg tar for mye plass med mine tanker og følelser, og at det ikke blir igjen noe plass til ham. Sett fra min side ønsker jeg bare å få ham engasjert, men det virker altså mot sin hensikt. Det beste er at jeg roer meg og ikke legger noe 'press' på ham om å delta på mine premisser. Jeg synes det er vanskelig og frustrerende, men det er altså det som virker overfor ham. Hvis han føler seg fristilt og får det 'pusterommet' han trenger, så kommer han etter hvert på banen på eget initiativ. Og da må jeg passe på at jeg ikke tar over hele showet igjen i min iver :-)

Kunne det være en tanke å kutte helt ut om adopsjonen overfor mannen din en stund (for eksempel noen uker), bare for å se om det kan ha en positiv effekt?

At han gjerne prater om Kina osv i andres selskap synes jeg tyder på at han absolutt er engasjert i adopsjonen.

En annen ting: Mannen min syntes det var lettere å engasjere seg følelsesmessig i adopsjonen da det hele ble mer konkret - dvs etter at vi hadde fått tildeling. Før den tid var det mer naturlig for ham å ha det litt på avstand i hverdagen. Og - han snakket også gjerne med andre om adopsjonen.

Synes du skal fortsette å kose deg med å drømme og leve deg inn i det som skal skje. Og hvis du kan, la mannen din få gå igjennom dette på sin måte. Ikke forvent at han skal engasjere seg på samme måte som deg, dvs på dine premisser.

Jeg tror det du opplever er ganske normalt.

Ja, jeg er nok ei skikkelig "masebøtte", når jeg tenker etter.:-) Jeg skal jammen la han få "fri" noen uker for å se om han tar litt initiativ selv. Får vel engasjere meg litt mer på hans områder igjen.Om noen mnd begynner båtpussen!

[Gjest Cebuano]

Hei!

Dette virkert veldig kjent og helt normalt tror jeg. De er jo litt heldige syns jeg som greier å koble av...Skulle ønske jeg kunne det også!

[thaimor]

Hei!

Dette virkert veldig kjent og helt normalt tror jeg. De er jo litt heldige syns jeg som greier å koble av...Skulle ønske jeg kunne det også!

Du sier noe der! Vi damer bruker unødvendig mye energi på tanker og preik. Gubbene henter frem sitt når tiden er inne!

[ahg]

Du sier noe der! Vi damer bruker unødvendig mye energi på tanker og preik. Gubbene henter frem sitt når tiden er inne!

Men det er jo også litt deilig å kunne drømme og tenke og leve seg inn i hvordan det kan bli, felle noen tårer og lengte forventningsfullt - synes nå jeg, da :-)

[thaimor]

Men det er jo også litt deilig å kunne drømme og tenke og leve seg inn i hvordan det kan bli, felle noen tårer og lengte forventningsfullt - synes nå jeg, da :-)

Joda, og det er jo det vi gjør! (vanskelig å lyve seg unna den ;-)

[snø]

Hei!

Dette virkert veldig kjent og helt normalt tror jeg. De er jo litt heldige syns jeg som greier å koble av...Skulle ønske jeg kunne det også!

De er MYE flinkere til å koble ut, de kommende fedrene, helt klart :-)

Første gang vi skulle adoptere ble snømannen først skikkelig engasjert etter tildeling. Men da tok han kraftig igjen ;o))

Denne gangen er han helt klart mer engasjert, nå vet han jo hva vi venter på og hva som skal skje. Men jeg er nok hakket mer engasert likevel, ja...

I går var jeg og kjøpte navnebok, og ville ha mannen med på navnedikusjon. Han var med på notene en stund, men så sukket han og lurte på om det ikke var smartere å vente til vi visste om det var gutt eller jente. Han forstår tydeligvis ikke at halve gleden er å le seg halvt i hel av alle de festlige navnene som står i boka ;o)

Venize1, jeg tror du har en helt vanlig mann. En mann som gleder seg, men som ikke klarer å engasjere seg skikkelig før det blir konkret. Har du ikke noen "adopsjonsvenninner" du kan prate med og få utløp for alle tankene og drømmene dine? Hvis ikke får du bruke oss på DOL :-))

Beste hilsen fra

[AAA]

Hei!

Bare ta det med knusende ro du. Min mann virket bare sånn måtelig interessert i hele prosessen, men da vi omsider fikk bilde av vesla tok han igjen hele entusiasmen som jeg hadde brukt to år på å opparbeide på en dag! )

Vi gikk ikke sammen på noe som hadde med adopsjon å gjøre før vi hadde vesla i hus. Jeg gikk på ymse treff, da stort sett med bare kvinner (hvorav de fleste befinner seg på DOL fra tid til annen....). Det kunne faktisk ikke falt meg inn å prøve å få ham med på noe juletrefest før vi hadde barn i huset. Han hadde rett og slett syns det var helt pyton da tror jeg.

Så slapp av du, det ordner seg nok! )

MVH