Litt lei og engstelig

[Gjest Litt lei meg]

Vår datter på 3+ har nå på barnlig vis begynt å etterspørre sin opprinnelse. Har fortalt henne at hun har en magemor, at jeg ikke får mine babyer i magen min men at mamma henter dem med fly. Videre lurte hun idag på hvor denne magemoren var, jeg svarte selvsagt med det landet hun er fra og hun svarte med et smilende ååhhh! Hun kan se på gamle feriebilder og spørre om hun var med, når jeg svarer nei sier hun "var jeg i .... da?" Jeg syns det er både spennende og skremmende at denne delen av vår datters liv har begynt. Har alltid tenkt at No Problem for meg, og det er for såvidt sant - men jeg kjenner meg overveldet av angst for at hun skal bli lei seg, kjenne sorg og smerte, sinne, hate oss for å ha hentet henne fra denne moren.... Er redd jeg ikke skal kunne beskytte henne fra denne smerten. Hun er jo min datter. Litt tunge tanker i romjulen. Tenkte jeg kunne lesse dem ut her i Forumet hvor vi stiller relativt likt når det kommer til hvordan våre barn kom til oss. Tar gjerne imot andres funderinger.

[Gjest elsker min sønn !!!]

det er ikke jeg !

Min sønn som snart er 5 år sa idag :" jeg er så glad for at mor og far hentet meg i .... , for jeg elsker moren og faren min !!!

[thaimor]

Flere og mer bevisste tanker rundt opphav og fortid er noe som vil komme til alle barn med to sett "foreldre" Hvordan de takler det er veldig individuelt, har jeg lest og hørt.

Jeg tror ikke vi foreldre kan styre dette på annen måte enn å vise i alle situasjoner at vi elsker barna våre, være ærlige og åpne på deres fortid, og svare så langt vi makter og kan. Noen kameler må vi svelge underveis, og ikke alle temaer vil være like lette å snakke om, men vi er bare nødt!

Hvordan fremtiden blir er vanskelig å planlegge for. Vi får bare ta dagene og utfordringene som de kommer, og være der for ungene i med- og motgang.

Jeg skjønner tankene dine godt jeg. Så lenge barna er små er det hele som et eventyr for dem, og de elsker oss med hele seg, for det vi er - nemlig deres mamma og pappa. Slik vil vi gjerne det skal forbli resten av livet.

Mulig jeg er naiv, men jeg har klippefast tro på kjærlighet og åpenhet. Inntil det motsatte er bevisst tror jeg vi skal komme oss helskinnet igjennom det som måtte komme

[thaimor]

det er ikke jeg !

Min sønn som snart er 5 år sa idag :" jeg er så glad for at mor og far hentet meg i .... , for jeg elsker moren og faren min !!!

Ja, hvilken femåring gjør ikke det, og vise versa...? ;-)

[ahg]

Flere og mer bevisste tanker rundt opphav og fortid er noe som vil komme til alle barn med to sett "foreldre" Hvordan de takler det er veldig individuelt, har jeg lest og hørt.

Jeg tror ikke vi foreldre kan styre dette på annen måte enn å vise i alle situasjoner at vi elsker barna våre, være ærlige og åpne på deres fortid, og svare så langt vi makter og kan. Noen kameler må vi svelge underveis, og ikke alle temaer vil være like lette å snakke om, men vi er bare nødt!

Hvordan fremtiden blir er vanskelig å planlegge for. Vi får bare ta dagene og utfordringene som de kommer, og være der for ungene i med- og motgang.

Jeg skjønner tankene dine godt jeg. Så lenge barna er små er det hele som et eventyr for dem, og de elsker oss med hele seg, for det vi er - nemlig deres mamma og pappa. Slik vil vi gjerne det skal forbli resten av livet.

Mulig jeg er naiv, men jeg har klippefast tro på kjærlighet og åpenhet. Inntil det motsatte er bevisst tror jeg vi skal komme oss helskinnet igjennom det som måtte komme

Jeg legger også inn en stemme for kjærlighet og åpenhet, thaimor.

For en tid siden snakket jeg med en kvinne i begynnelsen av tjueårene. Da jeg fortalte at jeg har to jenter som er adoptert, fortalte hun at hun også var adoptert. Hun hadde nylig fått vite sannheten om sin fortid. Adoptivforeldrene hadde pyntet på historien for å skåne henne da hun var mindre, og hun hadde i fantasien levd seg inn i en slags solskinnsversjon som var langt fra virkeligheten. Nå opplevde hun det som et svik fra adoptivforeldrene at de ikke hadde fortalt sannheten, og hun var både opprørt og bitter over dette. Det hadde fått henne til å ta avstand fra adoptivforeldrene. Dette ble for meg en påminner om alltid å fortelle sannheten til mine jenter.

Jentene (6 og 3 år) har ikke spurt så mye ennå, men jeg har fortalt dem det vi vet, litt etter litt, foreløpig på en veldig enkel måte. For eksempel har jeg fortalt litt om ettbarnsystemet i Kina, og hvorfor det er så viktig for mange å få en sønn.

Jeg gruer meg litt til de vanskeligere spørsmålene som kanskje kommer etter hvert, men det får bli som det blir.

Jeg vil snakke sant, og jeg vil fortsette å vise at jeg elsker dem og er veldig stolt og takknemlig over å få være mammaen deres.

Og så tror jeg det er viktig at jentene får føle de følelsene de måtte ha. Jeg er av den oppfatning at følelser ikke er farlig, og at de har behov for å komme ut når de først er der. Hvis "negative" følelser kan bli uttrykt og møtt med aksept, avtar de som regel helt naturlig av seg selv etter en stund, er min erfaring.

For meg var det også en fortrøstning å høre fra en adoptert kamerat som traff sin biologiske far da han var blitt voksen: "Det var ålreit å møte han, men jeg kjenner han jo ikke... Det er ingen tvil om hvem som er mora og faren min." Han ble adoptert som fireåring, og adoptivforeldrene vil alltid være mor og far for han.

[thaimor]

Jeg legger også inn en stemme for kjærlighet og åpenhet, thaimor.

For en tid siden snakket jeg med en kvinne i begynnelsen av tjueårene. Da jeg fortalte at jeg har to jenter som er adoptert, fortalte hun at hun også var adoptert. Hun hadde nylig fått vite sannheten om sin fortid. Adoptivforeldrene hadde pyntet på historien for å skåne henne da hun var mindre, og hun hadde i fantasien levd seg inn i en slags solskinnsversjon som var langt fra virkeligheten. Nå opplevde hun det som et svik fra adoptivforeldrene at de ikke hadde fortalt sannheten, og hun var både opprørt og bitter over dette. Det hadde fått henne til å ta avstand fra adoptivforeldrene. Dette ble for meg en påminner om alltid å fortelle sannheten til mine jenter.

Jentene (6 og 3 år) har ikke spurt så mye ennå, men jeg har fortalt dem det vi vet, litt etter litt, foreløpig på en veldig enkel måte. For eksempel har jeg fortalt litt om ettbarnsystemet i Kina, og hvorfor det er så viktig for mange å få en sønn.

Jeg gruer meg litt til de vanskeligere spørsmålene som kanskje kommer etter hvert, men det får bli som det blir.

Jeg vil snakke sant, og jeg vil fortsette å vise at jeg elsker dem og er veldig stolt og takknemlig over å få være mammaen deres.

Og så tror jeg det er viktig at jentene får føle de følelsene de måtte ha. Jeg er av den oppfatning at følelser ikke er farlig, og at de har behov for å komme ut når de først er der. Hvis "negative" følelser kan bli uttrykt og møtt med aksept, avtar de som regel helt naturlig av seg selv etter en stund, er min erfaring.

For meg var det også en fortrøstning å høre fra en adoptert kamerat som traff sin biologiske far da han var blitt voksen: "Det var ålreit å møte han, men jeg kjenner han jo ikke... Det er ingen tvil om hvem som er mora og faren min." Han ble adoptert som fireåring, og adoptivforeldrene vil alltid være mor og far for han.

Synd du ikke skrev ditt velformulerte innlegg før meg, da kunne jeg bare skrevet _enig_!!!

Tror jeg skal ta kvelden nå jeg ;-)

[ahg]

Synd du ikke skrev ditt velformulerte innlegg før meg, da kunne jeg bare skrevet _enig_!!!

Tror jeg skal ta kvelden nå jeg ;-)

Glad jeg skrev etter deg, slik at ditt fine (og velformulerte!) innlegg ble det som det ble! :-)

Godt nyttår!

[snø]

Hei,

vi har også ei lita ei som er opptatt av sånne ting. Hun er 3,5 år nå. Vi er i gang med adopsjon nr. to, og Bella vår skal bli storesøster. De fleste andre hun kjenner har fått søsken " fra magen", og hun har spurt masse om hvorfor mamma ikke kan ha baby i magen.

Vi har vært gjennom hele historien med Colombia-mamma som ikke kunne være mammaen hennes, og det vanskeligste spørsmålet for meg var "hvorfor ikke?". Jeg må innrømme at jeg slet med å finne et svar som en 3-åring kunne forstå, og som ga mening... Men hun aksepterer helt fint svarene vi gir, og hun synes ikke det er det minste rart at vi skal til Colombia for å hente en lillebror eller -søster.

Jeg er temmelig sikker på at det kommer til å komme savn og tårer i framtiden, og at det kommer til å komme øyeblikk hvor det å være adoptert er vondt og vanskelig. Jeg kommer nok til å gråte inni meg hvis jeg må oppleve at min datter har det vondt, men jeg håper og tror at jeg skal klare å være der 100% for henne, også om hun skulle vende sinnet sitt mot oss foreldre.

Jeg tror det viktigste vi som foreldre kan gjøre er å overøse barna våre med ubetinget kjærlighet, og vise dem at uansett hva de finner på av krøll, så elsker vi dem. Vår kjærlighete er konstant, og minker ikke. Og at vi også er åpne for deres spørsmål og funderinger om sin fortid og sitt biologiske opphav - selv om funderingene kan såre oss som foreldre.

Jeg er glad for at vår Bella er såpass stor som hun er når vi skal tilbake til Colombia. Jeg håper det blir lettere å forklare henne hva som skjer, hva adopsjon er, enn om hun hadde vært mindre.

Men du har rett i at det ikke bare er lett å forklare barna våre om deres historie og bakgrunn på en skånsom måte, og på en måte som de kan forstå.

Historien om blomster og bien er liksom litt enklere....

Beste hilsen fra