Depresjon og å finne kjæreste

[Gjest Wilma81]

Jeg er snart 23 år, og har vært opp og ned i depresjon og sorg i 2 år nå, denne høsten har jeg sakte men sikkert prøvd å "komme tilbake til" livet og studier, har tatt noen fag på universitetet, og flyttet hjemmefra på nytt....I det siste har jeg tenkt mye på at jeg ikke har hatt noe "ordentlig" forhold ennå. Iløpet av det siste året har det vært en gutt i et par måneder, ellers bare roting rundt. Jeg føler at jeg har så mye problemer selv at jeg ikke har "ork" til å tenke på å finne meg en kjæreste. Jeg har vel også bevisst unngått å melde meg på ting og bli med på ting som krever at jeg forplikter meg. jeg har for eksempel valgt universitetet fordi jeg ønsket å kunne gå og komme når jeg ville, og at det ikke er noen klasse som forventer at jeg alltid er der. Men dette gjør jo også at jeg ikke knytter så mange nye kontakter (med gutter!), men føler egentlig at jeg har nok venner. (nesten for mange). så det gjør ingenting. Jeg har lyst på kjæreste, men er for deprimert til å gjøre ting som kan føre meg dit..

Jeg lurer på om det er flere som føler på samme måte når de er deprimert...at man ikke orker å bry seg om å finne noen, selvom man kanskje gjerne vil ha en kjæreste?

Føler at jeg begynner å bli litt gammel til ikke å ha hatt noen, samtidig så har jeg "mistet" et helt år på å være hjemme og være syk.

Nå skal jeg kanskje begynne på medisiner igjen(cipralex), så kanskje jeg får mer overskudd til å få lyst å gå ut og se om han finnes....

[cathlin]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er lettere å velge aktiviteter/universitet der du bare kan forsvinne i mengden, og slippe å forholde deg til noen.

På en måte har du mistet et helt år, men hva var alternativet? Det er nødvendig å gi seg selv den tiden man trenger på å "komme" tilbake, selv om det ikke er lett. Tror det er mange som savner en kjæreste ofe. Har jo ingen råd å gi, bare at du er ikke alene om å ha det slik:)

(jeg tror kanskje ikke at det vil skje noen gang, men det er veldig negativt, og det er sikkert mye en kan gjøre med det selv. Tørre å satse, tørre å gi oppmerksomhet til den du liker, vise interesse osv. Men først må en jo bli forelsket, eller innrømme for seg selv at du liker noen, og ta det derfra. Det er også lett å bli forelsket i savnet etter å være forelsket uten at det er noen i bildet. Uansett, for å møte noen må du kanskje ut i verden. Møte noen gjennom felles interesser eller studier er en god start. Hva med å starte der? (Jeg har ikke så stor tro på å møte noen som passer ute på byen f.eks.))

mvh

[thermos]

Har selv vert deprimert ++ siden jeg var 13 år, er nå 20.

Jeg ga helt opp å skulle finne meg noe kjæreste, trodde ladri jeg skulle få meg noe liv. Jeg orka bare ikke noe, og så ustabil at ingen kunne jo holde ut med meg...

Men så dukka han opp når jeg minst skulle forventa det, på den plassen jeg minst skulle kunne forestille meg at jeg kunne møte noen. Nå er vi forlova, og jeg er i en av de bedre periodene i livet mitt. Men det går fortsatt opp og ned.

Så gi ikke opp. Du trenger ikke nødvendigvis å lete så hardt, det er vel da man ender opp med en del "roting" og småforhold. Plutselig kan det dukke opp en )

[Hannah k]

Jeg tror det er helt riktig å finne roen med seg selv og ha jobbet med de "største" problemene før en går inn i et forhold.Du er fortsatt ung.0).. Når tiden er moden og du er klar for det, er detutrolig hva som dkker opp

Lykke til!

[Gjest wilma81]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er lettere å velge aktiviteter/universitet der du bare kan forsvinne i mengden, og slippe å forholde deg til noen.

På en måte har du mistet et helt år, men hva var alternativet? Det er nødvendig å gi seg selv den tiden man trenger på å "komme" tilbake, selv om det ikke er lett. Tror det er mange som savner en kjæreste ofe. Har jo ingen råd å gi, bare at du er ikke alene om å ha det slik:)

(jeg tror kanskje ikke at det vil skje noen gang, men det er veldig negativt, og det er sikkert mye en kan gjøre med det selv. Tørre å satse, tørre å gi oppmerksomhet til den du liker, vise interesse osv. Men først må en jo bli forelsket, eller innrømme for seg selv at du liker noen, og ta det derfra. Det er også lett å bli forelsket i savnet etter å være forelsket uten at det er noen i bildet. Uansett, for å møte noen må du kanskje ut i verden. Møte noen gjennom felles interesser eller studier er en god start. Hva med å starte der? (Jeg har ikke så stor tro på å møte noen som passer ute på byen f.eks.))

mvh

takk for alle svarene : )

¨det er godt å vite at det ikke er bare meg som synes det er vanskelig. jeg vil gjerne finne noen, men jeg trenger tid for å bli bedre uten å tenke på gutter tror jeg, så da får det vel heller være om jeg så blir 23 eller 24 eller hva før jeg orker å se etter han....Ellers kan det jo hende ja at han dukker opp når man minst aner-men er ikke det sånn alle sier? Han dukker ihvertfall ikke opp når jeg er syk og bare hjemme hele dagen, men sånn er det akkurat nå...håper at det blir lysere snart. jeg kom inn på en kunstskole som jeg prøvde å begynne på i høst, der var det små klasser og antagelig kjempesosialt, og mange spennende nye mennesker (og gutter!), men jeg orket ikke bo så langt unna familien, og skjønte fort at jeg ikke var klar eller frisk nok for det, men fikk permisjon 1 år...så kanskje jeg klarer det neste høst. jeg bare synes det er så trist at mine "beste" år - ungdomsårene som skal være så bra, akkurat disse årene har vært de verste for meg. det er trist at disse årene bare blir borte i depresjon. skulle ønske jeg kunne være deprimert når jeg var 60!

[avicenna]

takk for alle svarene : )

¨det er godt å vite at det ikke er bare meg som synes det er vanskelig. jeg vil gjerne finne noen, men jeg trenger tid for å bli bedre uten å tenke på gutter tror jeg, så da får det vel heller være om jeg så blir 23 eller 24 eller hva før jeg orker å se etter han....Ellers kan det jo hende ja at han dukker opp når man minst aner-men er ikke det sånn alle sier? Han dukker ihvertfall ikke opp når jeg er syk og bare hjemme hele dagen, men sånn er det akkurat nå...håper at det blir lysere snart. jeg kom inn på en kunstskole som jeg prøvde å begynne på i høst, der var det små klasser og antagelig kjempesosialt, og mange spennende nye mennesker (og gutter!), men jeg orket ikke bo så langt unna familien, og skjønte fort at jeg ikke var klar eller frisk nok for det, men fikk permisjon 1 år...så kanskje jeg klarer det neste høst. jeg bare synes det er så trist at mine "beste" år - ungdomsårene som skal være så bra, akkurat disse årene har vært de verste for meg. det er trist at disse årene bare blir borte i depresjon. skulle ønske jeg kunne være deprimert når jeg var 60!

Hei! Jeg er i samme båt. Det rare er at jeg har alltid vært en utadvendt og sosial aktiv gutt. For ett år siden ble jeg deprimert. Mistet min far, og det ødela studier og jeg flyttet hjem fra Oslo.

Etter det har jeg ikke orket å "leke" kjæreste. Samtidig lurer jeg på om det er akkurat det jeg burde ha gjort.

Tenker at jeg kanskje bør vente til jeg flytter tilbake til Oslo igjen. Vil ikke finne ei jente her hjemme og da flytte vekk!

Kan du fortelle litt om kunstskolen du snakket om? Jeg har alltid vært den politisk interesserte personen, men plutselig fikk jeg lyst til å satse litt på kunsthistorie og kunst. Var på kunstnerhøyskolens hjemmeside i Oslo, men ble ikke særlig klok på hva kravene var!

Lykke til!

Mvh

Avicenna