Krav til foreningene?

[Gjest vil ikke henge ut noen....]

Hei

Jeg har etterhvert stilt meg selv noen spørsmål rundt dette med hvilke "krav" vi skal kunne stille til foreningene som (blivende) adoptivforeldre. Min erfaring er at det er en oppfatning (hos enkelte av de som har sitt arbeidssted hos adopsjonsformidlerne) av at vi helst skal stå med "lua i hånda", og bare være glad for at noen i det hele tatt er villig til å hjelpe oss.

Hva vil dere si at er et minstekrav i forhold til foreningen? Hvilken informasjon bør komme - hvor ofte - og i hvilken form...? Er det rimelig å stille litt andre krav dersom en sak drar ut i det "uendelige?

Jeg ønsker ikke å være urimelig, men samtidig så mener jeg at de faktisk bør tenke at de skal yte en viss service....

Interessert i andre sine meninger....

[Gjest ikke nick nå]

Jeg er enig i deg at man bør kunne stille krav.

Et av de viktigste kravene synes jeg er at foreningen må kunne innrømme feil og vise litt ydmykhet. Her tror jeg det er mye ukultur visse steder.

Vår dårlige erfaring gjør at vi ihvertfall har bestemt oss for at ved vår neste adopsjon kommer vi IKKE til å bruke AF.

[Gjest en veldig fornøyd adoptivmor]

Har gjennomført to adopsjoner - med to av foreningene. Og må bare rose både AF og VB for den måten de håndterte våre søknader. Som den utålmodige søker jeg var, ble det mange samtaler med org. og saksbehandlerne for våre land var alltid like imøtekommende, ga god og oppdatert informasjon osv. Vi var kjempefornøyde med den service vi mottok underveis - og den oppmuntring og info som gjorde ventetiden litt mindre frustrerende!

Samtidig gir nye medier nye informasjonsmuligheter. Og det er viktig at org. tilpasser seg dette på en god måte.

[Kinesermor]

Gjennom vår første adopsjon skjedde mye, og vi skiftet land, ventetiden i "vårt nye land" økte dramatisk og vi var VELDIG frustrerte. MEN gjennom det hele var vår saksbehandler fantastisk. Det var perioder hvor vi var misfornøyd....men i ettertid ser jeg helt klart at det var frustrasjon, ikke manglende informasjon og kommunikasjon. Så igjen vi er veldig godt fornøyd med InorAdopt som er vår forening. Nå er vi godt igang med vår andre adopsjon, og har ikke vurdert å skifte forening en gang.

Selvfølgelig kan alle som jobber med mennesker bli bedre, og alle systemer kan bedres, men i det store og hele har jeg ikke noe å utsette på "våre folk". Og om det har vært noe så opplever vi at det er bare å ta det opp, og ting har faktisk blitt endret.

[frø]

Jeg er enig i deg at man bør kunne stille krav.

Et av de viktigste kravene synes jeg er at foreningen må kunne innrømme feil og vise litt ydmykhet. Her tror jeg det er mye ukultur visse steder.

Vår dårlige erfaring gjør at vi ihvertfall har bestemt oss for at ved vår neste adopsjon kommer vi IKKE til å bruke AF.

Det er dumt hvis denne diskusjonen om krav til foreningene bare blir nok en konkurranse om hvilke foreninger som er best.

Da min mann og jeg skulle velge forening å samarbeide med for å få barn, hadde vi skikkelige samtale intervjuer med alle tre foreninger før vi bestemte oss.

Det var viktig for meg å finne en forening som var villig til å se på seg selv som en likeverdig samarbeidspartner til oss vordende foreldre. Jeg ble fornøyd med foreningens arbeid gjennom hele prosessen.

Det er nok viktig for hver enkelt av oss søkere å konkretisere hva vi forventer og kommunisere dette tydelig ved inngåelse av avtalen med valgt forening. Hvis foreningen ikke kan innfri kravene vi stiller kan de da si ifra på forhånd og mye agresjon og frustrasjon kan unngås.

Mye kan skje i løpet av en prosess, men god kommunikasjon (også når det ikke er mye nytt å fortelle) er vel et av de kravene jeg stiller høyest.

Flere forslag?

[Gjest ChiengMai]

Mitt inntrykk når ting tar lengre tid enn egentlig forventet er at saksbehandleren vet omtrent like lite som oss. I Thailand f.eks har både Verdens Barn, men også Holt, liten innvirkning på når man får reise for å hente barnet og vet lite om når beskjeden kan komme. Frustrerende, men det er bare slik.

Personlig syns jeg det er flott at foreningene stiller seg ydmyke i forhold til myndighetene i giverlandene. Selvfølgelig må man kunne bedre samarbeidet der _det_ trengs, men de norske foreningene har egentlig liten innvirkning på hvordan ting foregår. Kan jo godt hende at mottakerland stiller forskjellige krav, og hva da? Vi er ikke alene om å være verdens navle liksom.

[AAA]

Mitt inntrykk når ting tar lengre tid enn egentlig forventet er at saksbehandleren vet omtrent like lite som oss. I Thailand f.eks har både Verdens Barn, men også Holt, liten innvirkning på når man får reise for å hente barnet og vet lite om når beskjeden kan komme. Frustrerende, men det er bare slik.

Personlig syns jeg det er flott at foreningene stiller seg ydmyke i forhold til myndighetene i giverlandene. Selvfølgelig må man kunne bedre samarbeidet der _det_ trengs, men de norske foreningene har egentlig liten innvirkning på hvordan ting foregår. Kan jo godt hende at mottakerland stiller forskjellige krav, og hva da? Vi er ikke alene om å være verdens navle liksom.

Kanskje endel ting er annerledes fra land til land, like mye som fra forening til forening.

Det var en del ting jeg reagerte på som Kinasøkere via VB. Det koker ned til informasjon. Den var ikke noe å skryte av. Og det som var saken, var at informasjonen fantes, den finnes for oss Kinaadoptanter i lange baner på internett. Noe er til å stole på, noe ikke, men så lenge foreninger fra andre land klarer å få verifisert ting og tang som ble sagt, blir det veldig frustrerende å bare få høre "vent å se" og "dette er det umulig å vite noe om" fra vår forening.

Det er noe med det at internett har faktisk kommet for å bli, og det at søkere skaffer seg informasjon via andre kanaler enn foreningen, er noe foreningen blir nødt til å forholde seg til og ikke avfeie alt som "farlig".

Jeg jobber selv i en bransje som ble "tatt på senga" av internett for noen år siden, og en ting er sikkert, det nytter ikke å lukke øynene og late som nettet ikke eksisterer. )

Når dette er sagt: I det store og hele er vi fornøyde, og ved eventuell andregangsadopsjon blir det VB igjen. Når det gjelder hentereise med VB sine folk i Kina, så er det ingen over ingen ved siden! )

Og dette med informasjon/internett har jeg på følelsen at foreningene har begynt å venne seg til, så det blir bedre etterhvert sikkert.

MVH

MVH

[lipari]

Det er dumt hvis denne diskusjonen om krav til foreningene bare blir nok en konkurranse om hvilke foreninger som er best.

Da min mann og jeg skulle velge forening å samarbeide med for å få barn, hadde vi skikkelige samtale intervjuer med alle tre foreninger før vi bestemte oss.

Det var viktig for meg å finne en forening som var villig til å se på seg selv som en likeverdig samarbeidspartner til oss vordende foreldre. Jeg ble fornøyd med foreningens arbeid gjennom hele prosessen.

Det er nok viktig for hver enkelt av oss søkere å konkretisere hva vi forventer og kommunisere dette tydelig ved inngåelse av avtalen med valgt forening. Hvis foreningen ikke kan innfri kravene vi stiller kan de da si ifra på forhånd og mye agresjon og frustrasjon kan unngås.

Mye kan skje i løpet av en prosess, men god kommunikasjon (også når det ikke er mye nytt å fortelle) er vel et av de kravene jeg stiller høyest.

Flere forslag?

Hei!

Veldig enig i det du skriver.

Vi sjekket også alle foreningene før vi valgte land. Utgangspunktet var ønske om Brazil, men vi endte opp med Korea. Konkrete forespørsler hjalp og det å ikke være redd for å spørre.

Foreningene informerer godt, men det er klart at de kunne være flinkere med å informere underveis for å holde oss mer orientert. Likevel vet vi at en må forholde seg til sin egen sak.

Informasjon som vi finner på internett vil nok komme etterhvert også til foreningene, men det er ikke bare å opprette internettsider og info. Noen må også holde dette oppdatert og det er bedre med lite informasjon annenhver måned enn gammel utgått informasjon.

[Mamta]

I utgangspunktet mener jeg det er lite vi som søkere har å fare med når det gjelder å stille krav til foreningen mht. ventetider på tildeling og reisebeskjed. Foreningene er nok bundet av de ulike lands egne regler og forordninger der.

Men det jeg selv har erfart, er at tilgangen på informasjon vedr. egen adopsjonsprosess, også i utlandsfasen, er bedre på internett enn fra foreningens representanter. Gjennom forum av ulike slag treffer man andre søkere fra Norge og andre land som skal adoptere fra samme sted som en selv og kanskje har noe bedre tilgang på endel informasjon enn det vi har.Og vice versa.

Når foreningen velger å holde tilbake opplysninger, kan det være fordi kildene ikke er sikre nok, og det respekterer jeg. Når jeg som søker får greie på viktige steg i prosessen før konsulenten gir meg opplysningene, kan det bl.a. skyldes at foreningen ikke har anledning til å følge opp den enkelte søker med f.eks. ukentlige (eller månedlige) forespørsler til giverlandet om ståa i akkurat deres sak. De er henvist til å avvente nærmere beskjed fra sin samarbeidspartner i giverlandet. Dette respekterer jeg også, selvom jeg flere ganger har opplevd at amerikanere som adopterer gjennom Holt fra samme organisasjon i India, som det vi har gjort, får raskere tilgang på _endel_ informasjon enn det vi har fått. Kanskje har de en jevnligere dialog med sine konsulenter, kanskje betaler amerikanerne mer og kan dermed stille flere krav.

Ikke vet jeg. Resultatet blir uansett det samme: Barnet kommer hjem når prosessen har gått sin gang, enten jeg fikk informasjonen om de ulike stegene i prosessen på et tidlig eller sent tidspunkt. Og vi må kunne stole på at konsulentene i hvert ledd, både her i Norge og i giverlandet, gjør sin del av jobben så effektivt og nøyaktig som det er mulig for dem å gjøre det.

Konklusjonen min må bli at jeg mener vi først og fremst har krav på _riktig_ informasjon gitt så raskt som mulig til enhver tid i prosessen. Samtidig tror jeg vi som søkere bare må innfinne oss med at det i adopsjonsprosessen alltid vil være tider da en lever i uvisshet, eller at det i de fleste giverland kan skje endringer som medfører lengre eller mer uforutsigbar ventetid osv., uten at verken vi eller foreningen kan gjøre noe med dette.

Likevel mener jeg at dersom foreningen ser at adopsjonsarbeidet går urimelig tregt i ett eller flere av sine samarbeidsland, bør de raskest mulig søke å få en bredest mulig oversikt over situasjonen eller velge å avslutte samarbeidet og dermed også la være å anbefale søkere å velge disse landene. Og dersom foreningen velger å fortsette arbeidet i et svært "tregt" og uforutsigbart land, bør de være særdeles flinke til å forberede søkerne på konsekvensene av å velge disse giverlandene.

Tilslutt syns jeg nok også at foreningene burde legge seg i selen mht. å gi søkerne oppdatert informasjon via nettet. Månedlige oppdaterte nettsider mener jeg er et must, helst oftere...

Vel, dette ble langt, men nå har jeg jo avsluttet adopsjonsprosessene, så det får våge seg.

[Gjest To av de mange plagsomme søkerne...]

Vi er helt enige i at adopsjonsforeningene bør yte bedre service overfor sine kunder, og også i mange tilfeller vise litt mer respekt for dem. Når jeg sier "kunder" mener jeg ikke at vi kjøper barn (det er jo ikke foreningene som sitter inne med barna), men vi kjøper en formidlingstjeneste, og det til en pris som ihvertfall er høy nok til å betale disse folkene sin lønn. Derfor forventer ihvertfall vi at foreningen bør gi oss mer informasjon om hva som foregår enn det de gjør nå. Alt vi får vite er hvor mange barn som er tildelt og kommet til Norge, og at de er fornøyde med samarbeidet med landet, og litt annet generelt bla bla. Tre måneder må vi leve på denne informasjonen, for oftere kommer det ikke hvis ikke vi ringet og maser. Det vi egentlig vil ha er informasjon om hvordan det går med akkurat VÅR sak. Vi bryr oss ikke om hvor bra foreningen synes alt går og hvor mange barn alle de andre har fått. Vi vil vite hvor VI står i køen (jada vi vet at de ikke følger køen slavisk, men det sier likevel litt om hvordan fremgangen er) detaljer om barna som har kommet (for å få en pekepinn på hva VI mest sannsylig kan vente oss ved tildeling: helse, alder, osv...)

Vi savner også at foreningen gjør mer for å ivareta våre interesser. Det er f.eks. ingen hemmelighet at vi ønsker oss et friskt barn. Hva med å sende ned en norsk lege til landet for å sjekke barnet før henting, slik de gjør i Danmark? Vi har sett alt for mange adoptivforeldre som får seg overraskelser mht. helsen til barnet når de kommer hjem. Enten dette er fordi legene i giverlandet er dårlige eller fordi de bevisst holder tilbake informasjon er uvisst, men noe burde kunne gjøres fra norsk side for å unngå slikt. Vi adoptivforeldre er ingen institusjon som man kan plassere vanskeligstilte barn hos, vi er vanlige mennesker (uten spesialkompetanse) som ønsker oss en vellykket familie og friske sunne barn (er det noen som føder barn selv som sier: "det er helt greit hvis barnet er sykt, bare jeg får et barn"). Det er ihvertfall ikke "til barnas beste" å komme til en familie som ikke er klar for en slik utfordring det er å ha et barn med spesielle behov. Vi har nær kontakt med en familie som har adoptert et veldig krevende barn (uten å vite om problemene på forhånd), og som i mange år har slitt enormt med å få hjulene til å gå rundt. Familien har ved flere anledninger vært nær ved å gå i oppløsning. Vi mener det ikke burde være lov å tildele barn med spesielle behov til familier som ikke er skikket til det eller som ikke har gitt samtykke til det. Selvfølgelig kan man si nei, men med manglende informasjon vet man ikke hva man sier ja eller nei til.

Vi er ikke glade bare vi får barn, hvis barnet er sykt og krever mer enn vi kan makte. Vi ønsker ikke å bli en familie som kollapser pga. en alt for krevende oppgave som blir tredd nedover hodene våre. (Ville de som jobber i foreningene maktet dette selv?)

Foreningen kaller seg en humanitær organisasjon, og kaller oss for medlemmer. Da mener de vel at vi har meldt oss inn for å delta i det humanitære arbeidet? Jeg tror ikke det er derfor noen melder seg inn i foreningene. Det gjør de fordi de ønsker seg et barn, og fordi de ikke kan få det selv. Mange er tvunget til det, hvis de vil ha et normalt fullverdig liv med barn i sin familie, fordi de har prøvd alt annet uten å lykkes. De er desperate, og foreningene er kyniske dersom de utnytter dette.

Vi er "medlem" i Adopsjonsforum, og er som dere sikkert forstår ikke fornøyd med deres oppfølging i ventetiden. Vi føler de helst vil være i fred, ikke ha noen innblanding fra oss, og holder mest mulig informasjon for seg selv. Vi føler også at det er alt for mye som er fy-fy å si eller spørre om. Vi føler oss m.a.o. ganske "små" og at vi blir sett ned på av foreningen. Er det en riktig måte å behandle sine medlemmer på? ER vi små og ynkelige, eller får foreningens ansatte oss til å føle oss slik?

[Gjest en annen som heller ikke er spesiellt fornøyd med AF]

I utgangspunktet mener jeg det er lite vi som søkere har å fare med når det gjelder å stille krav til foreningen mht. ventetider på tildeling og reisebeskjed. Foreningene er nok bundet av de ulike lands egne regler og forordninger der.

Men det jeg selv har erfart, er at tilgangen på informasjon vedr. egen adopsjonsprosess, også i utlandsfasen, er bedre på internett enn fra foreningens representanter. Gjennom forum av ulike slag treffer man andre søkere fra Norge og andre land som skal adoptere fra samme sted som en selv og kanskje har noe bedre tilgang på endel informasjon enn det vi har.Og vice versa.

Når foreningen velger å holde tilbake opplysninger, kan det være fordi kildene ikke er sikre nok, og det respekterer jeg. Når jeg som søker får greie på viktige steg i prosessen før konsulenten gir meg opplysningene, kan det bl.a. skyldes at foreningen ikke har anledning til å følge opp den enkelte søker med f.eks. ukentlige (eller månedlige) forespørsler til giverlandet om ståa i akkurat deres sak. De er henvist til å avvente nærmere beskjed fra sin samarbeidspartner i giverlandet. Dette respekterer jeg også, selvom jeg flere ganger har opplevd at amerikanere som adopterer gjennom Holt fra samme organisasjon i India, som det vi har gjort, får raskere tilgang på _endel_ informasjon enn det vi har fått. Kanskje har de en jevnligere dialog med sine konsulenter, kanskje betaler amerikanerne mer og kan dermed stille flere krav.

Ikke vet jeg. Resultatet blir uansett det samme: Barnet kommer hjem når prosessen har gått sin gang, enten jeg fikk informasjonen om de ulike stegene i prosessen på et tidlig eller sent tidspunkt. Og vi må kunne stole på at konsulentene i hvert ledd, både her i Norge og i giverlandet, gjør sin del av jobben så effektivt og nøyaktig som det er mulig for dem å gjøre det.

Konklusjonen min må bli at jeg mener vi først og fremst har krav på _riktig_ informasjon gitt så raskt som mulig til enhver tid i prosessen. Samtidig tror jeg vi som søkere bare må innfinne oss med at det i adopsjonsprosessen alltid vil være tider da en lever i uvisshet, eller at det i de fleste giverland kan skje endringer som medfører lengre eller mer uforutsigbar ventetid osv., uten at verken vi eller foreningen kan gjøre noe med dette.

Likevel mener jeg at dersom foreningen ser at adopsjonsarbeidet går urimelig tregt i ett eller flere av sine samarbeidsland, bør de raskest mulig søke å få en bredest mulig oversikt over situasjonen eller velge å avslutte samarbeidet og dermed også la være å anbefale søkere å velge disse landene. Og dersom foreningen velger å fortsette arbeidet i et svært "tregt" og uforutsigbart land, bør de være særdeles flinke til å forberede søkerne på konsekvensene av å velge disse giverlandene.

Tilslutt syns jeg nok også at foreningene burde legge seg i selen mht. å gi søkerne oppdatert informasjon via nettet. Månedlige oppdaterte nettsider mener jeg er et must, helst oftere...

Vel, dette ble langt, men nå har jeg jo avsluttet adopsjonsprosessene, så det får våge seg.

Man burde vel også kunne forvente at saksbehandlerne i foreningen møtte deg med en viss respekt når man ringte, og var tilnærmet hyggelige og serviceinnstillt, synes ikke du også ??

Dette har i allefall manglet i vår sak.

Er ellers helt enig i alt du skriver.

Hilsen

[Gjest Også en plagsom søker]

Vi er helt enige i at adopsjonsforeningene bør yte bedre service overfor sine kunder, og også i mange tilfeller vise litt mer respekt for dem. Når jeg sier "kunder" mener jeg ikke at vi kjøper barn (det er jo ikke foreningene som sitter inne med barna), men vi kjøper en formidlingstjeneste, og det til en pris som ihvertfall er høy nok til å betale disse folkene sin lønn. Derfor forventer ihvertfall vi at foreningen bør gi oss mer informasjon om hva som foregår enn det de gjør nå. Alt vi får vite er hvor mange barn som er tildelt og kommet til Norge, og at de er fornøyde med samarbeidet med landet, og litt annet generelt bla bla. Tre måneder må vi leve på denne informasjonen, for oftere kommer det ikke hvis ikke vi ringet og maser. Det vi egentlig vil ha er informasjon om hvordan det går med akkurat VÅR sak. Vi bryr oss ikke om hvor bra foreningen synes alt går og hvor mange barn alle de andre har fått. Vi vil vite hvor VI står i køen (jada vi vet at de ikke følger køen slavisk, men det sier likevel litt om hvordan fremgangen er) detaljer om barna som har kommet (for å få en pekepinn på hva VI mest sannsylig kan vente oss ved tildeling: helse, alder, osv...)

Vi savner også at foreningen gjør mer for å ivareta våre interesser. Det er f.eks. ingen hemmelighet at vi ønsker oss et friskt barn. Hva med å sende ned en norsk lege til landet for å sjekke barnet før henting, slik de gjør i Danmark? Vi har sett alt for mange adoptivforeldre som får seg overraskelser mht. helsen til barnet når de kommer hjem. Enten dette er fordi legene i giverlandet er dårlige eller fordi de bevisst holder tilbake informasjon er uvisst, men noe burde kunne gjøres fra norsk side for å unngå slikt. Vi adoptivforeldre er ingen institusjon som man kan plassere vanskeligstilte barn hos, vi er vanlige mennesker (uten spesialkompetanse) som ønsker oss en vellykket familie og friske sunne barn (er det noen som føder barn selv som sier: "det er helt greit hvis barnet er sykt, bare jeg får et barn"). Det er ihvertfall ikke "til barnas beste" å komme til en familie som ikke er klar for en slik utfordring det er å ha et barn med spesielle behov. Vi har nær kontakt med en familie som har adoptert et veldig krevende barn (uten å vite om problemene på forhånd), og som i mange år har slitt enormt med å få hjulene til å gå rundt. Familien har ved flere anledninger vært nær ved å gå i oppløsning. Vi mener det ikke burde være lov å tildele barn med spesielle behov til familier som ikke er skikket til det eller som ikke har gitt samtykke til det. Selvfølgelig kan man si nei, men med manglende informasjon vet man ikke hva man sier ja eller nei til.

Vi er ikke glade bare vi får barn, hvis barnet er sykt og krever mer enn vi kan makte. Vi ønsker ikke å bli en familie som kollapser pga. en alt for krevende oppgave som blir tredd nedover hodene våre. (Ville de som jobber i foreningene maktet dette selv?)

Foreningen kaller seg en humanitær organisasjon, og kaller oss for medlemmer. Da mener de vel at vi har meldt oss inn for å delta i det humanitære arbeidet? Jeg tror ikke det er derfor noen melder seg inn i foreningene. Det gjør de fordi de ønsker seg et barn, og fordi de ikke kan få det selv. Mange er tvunget til det, hvis de vil ha et normalt fullverdig liv med barn i sin familie, fordi de har prøvd alt annet uten å lykkes. De er desperate, og foreningene er kyniske dersom de utnytter dette.

Vi er "medlem" i Adopsjonsforum, og er som dere sikkert forstår ikke fornøyd med deres oppfølging i ventetiden. Vi føler de helst vil være i fred, ikke ha noen innblanding fra oss, og holder mest mulig informasjon for seg selv. Vi føler også at det er alt for mye som er fy-fy å si eller spørre om. Vi føler oss m.a.o. ganske "små" og at vi blir sett ned på av foreningen. Er det en riktig måte å behandle sine medlemmer på? ER vi små og ynkelige, eller får foreningens ansatte oss til å føle oss slik?

Hei!

Bare en kommentar: Kjenner meg godt igjen i det du skriver og har også samme erfaring med denne foreningen.

[Gjest Enda en....]

Hei!

Bare en kommentar: Kjenner meg godt igjen i det du skriver og har også samme erfaring med denne foreningen.

Jeg også kjenner meg igjen i en del av det du skriver.

[Gjest Dørmatta]

...en humanitær forening.

Deres utgangspunkt er at adopsjon skal være til barnets beste. Det synes jeg selvfølgelig er flott med tanke på barna.

Men jeg etterlyser foreldrenes beste, det er det ikke noe snakk om. Har mange ganger lurt på om de fraskriver seg

ansvar med å fokusere på dette.

Jeg har opplevd en ganske arrogant holdning fra noen av dem der inne. Får en lei bismak av å være en slags

institusjon for dem. Som en undersott som helst bare skal si, ja sjef.

Jeg er et helt alminnelig komplekst menneske. Jeg ønsker meg barn akkurat som alle andre. Men vi skal igjennom ganske

mye for å få våre så etterlengtede små. Mange har hatt smertefulle år med utallige prøverørsforsøk før de endelig

bestemmer seg for å adoptere, og så møter de byråkrati og mange års venting før barnet kommer.

Når barnet endelig kommer, oppdager noen foreldre til sin store fortvilelse at barnet er alvorlig sykt/skadet. Noen

er HIV-smittet, har Alkoholsyndrom, ADHD o.l. Dette kunne vært unngått om Norske foreninger gjorde alt som sto

i sin makt for å forhindre dette. Hvorfor har ikke foreningene i Norge en ordning på å sende Norske leger til

giverlandene for å få undersøke disse barna? Det er litt sent å ta barna med til lege når barnet er kommet hjem. Det er

dette foreninge oppfordrer til? Ganske lettvint og greit for foreningene.

De fleste foreldre har ikke kompetanse til å ta seg av slike barn. I verste fall blir barna feilbehandlet av inkompetente

foreldre og hvor blir det av barnas beste da? Når foreldrene ikke har det bra, kan vel heller ikke barna ha det bra? Har

AF tenkt på dette?

Hvor blir det av FORELDRENES beste? Vi er da mennesker vi og? Eller?

[Gjest Enig med "To plagsomme søkere"]

Jeg også kjenner meg igjen i en del av det du skriver.

Det snakket så pent om diskriminering i adopsjonsforeningene, men når skal det snakkes opp og ned i mente om foreningenes diskriminering av adoptivsøkerne??

På tide med store endringer der, ja....

Har litt planer om å skrive litt om dette til rette vedkommende i stortinget. De trenger noen som kan holde dem i ørene. Har også planer om å gå til media med dette...

Ukultur, det er det det er! Rett og slett.

[Gjest vil ikke henge ut noen......]

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare!

Det bekrefter veldig mine tanker og frustrasjoner....

Jeg synes Mamta var inne på det viktige....Selvsagt vet jeg at foreningene ikke kan påvirke allverden i giverlandet, men poenget mitt var informasjonen og foreningenens handlemåte når ting ikke går på skinner.

Informasjonen bør bli bedre. Vi har gjennom våre prosesser aldri fått noe annet skriftlig enn disse intetsigende og pekefingerpregede rapportene. Da mener jeg at vi aldri har fått noe beskjed om at papirer er sendt, at vi er godkjente i giverlandet osv. Om vi ikke hadde ringt og "mast", så hadde vi ikke hørt et ord fra foreningen på 2,5 - snart 3 år....- når det gjelder vår konkrete sak.

Jeg mener at de mulighetene nye informasjonskanaler gir, må foreningene ta inn over seg, og gjøre noe aktivt i forhold til.

Og - når ting ikke går bra i giverlandet, så MÅ de vurdere å avslutte/gi god nok informasjon slik at vi har en reell mulighet til å vurdere og bytte giverland!

Jeg har alvorlig tenkt på å gjøre noe aktivt i forhold til dette, men er alltid redd for at det skal "gå ut over saken vår". Men når en har tatt alle mulige skrittene - brev fra enkeltpersoner, grupper oa.,uten at det skjer noen bedring- så blir en oppgitt!

"To av de mange plagsomme søkerne".... - jeg er redd for at vi kanskje sitter i samme knipe....?

[frø]

Man burde vel også kunne forvente at saksbehandlerne i foreningen møtte deg med en viss respekt når man ringte, og var tilnærmet hyggelige og serviceinnstillt, synes ikke du også ??

Dette har i allefall manglet i vår sak.

Er ellers helt enig i alt du skriver.

Hilsen

- og kjenner mange som er veldig fornøyd med VB og INOR adopt også. Selv om ikke alle er fornøyde med arbeidet foreningene gjør, så er vi en stor gruppe som synes de stort sett gjør en glimrende og god jobb!

Det hadde selvfølgelig vært fint med mer info via nett og personlige mail/brev fra foreningene og kanskje må det opprettes nye stillinger for å tilfredstille oss brukerne bedre på dette området.

Jeg tror det er lett å hogge løs på sin forening og la all frustrasjon gå utover dem når ventetiden går en på nervene, rett og slett fordi de står lagelig til for hogg.

Etter adopsjonen er fullendt ber hvertfall AF om ros og ris gjennom prosessen, og det er nok et bedre tidspunkt å formidle sine meninger. Det er så lett å la sinnet løpe av med seg når vi er i en sårbar venteperiode....

Jeg opplevde kontaktpersonen vår i foreningen som et varmt medmenneske med stor porsjon innlevelsesevne. Takk til Adopsjonsforum :0)

[Mamta]

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare!

Det bekrefter veldig mine tanker og frustrasjoner....

Jeg synes Mamta var inne på det viktige....Selvsagt vet jeg at foreningene ikke kan påvirke allverden i giverlandet, men poenget mitt var informasjonen og foreningenens handlemåte når ting ikke går på skinner.

Informasjonen bør bli bedre. Vi har gjennom våre prosesser aldri fått noe annet skriftlig enn disse intetsigende og pekefingerpregede rapportene. Da mener jeg at vi aldri har fått noe beskjed om at papirer er sendt, at vi er godkjente i giverlandet osv. Om vi ikke hadde ringt og "mast", så hadde vi ikke hørt et ord fra foreningen på 2,5 - snart 3 år....- når det gjelder vår konkrete sak.

Jeg mener at de mulighetene nye informasjonskanaler gir, må foreningene ta inn over seg, og gjøre noe aktivt i forhold til.

Og - når ting ikke går bra i giverlandet, så MÅ de vurdere å avslutte/gi god nok informasjon slik at vi har en reell mulighet til å vurdere og bytte giverland!

Jeg har alvorlig tenkt på å gjøre noe aktivt i forhold til dette, men er alltid redd for at det skal "gå ut over saken vår". Men når en har tatt alle mulige skrittene - brev fra enkeltpersoner, grupper oa.,uten at det skjer noen bedring- så blir en oppgitt!

"To av de mange plagsomme søkerne".... - jeg er redd for at vi kanskje sitter i samme knipe....?

Du skriver: "Da mener jeg at vi aldri har fått noe beskjed om at papirer er sendt, at vi er godkjente i giverlandet osv. Om vi ikke hadde ringt og "mast", så hadde vi ikke hørt et ord fra foreningen på 2,5 - snart 3 år....- når det gjelder vår konkrete sak."

Det du her forteller om er hårreisende mangel på adekvat informasjon til den enkelte søker, fra foreningens side.

"To av de mange plagsomme søkerne" tar også opp dette med manglende eller tilbakeholdt informasjon om konkrete barn som blir tildelt. Det er ganske utrolig at barn (over spedbarns alder) kan komme hjem med f.eks. "uoppdaget" HIV - diagnose eller alvorlig grad av FAS. Hos spedbarn kan endel tilstander være vanskeligere å oppdage, har jeg forstått.

ADHD diagnose eller relasjonsskader, tror jeg selv en lege på besøk fra Norge ville ha vansker med å oppdage ved en enkelt sjekk av barnet. Fordi relasjonsskader nettopp oppdages eller manifesterer seg i et samsmill mellom barn og foreldre/ nære omsorgspersoner.

Her tror jeg på den ene siden at vi som søkere må ta inn over oss at vi adopterer ikke barn på bestilling, selvom de fleste ønsker seg friske barn. Vi får derimot muligheten til å bli foreldre til barn som allerede finnes, med de utfordringer og ressurser det enkelte barnet besitter. På den andre siden: At vi som søkere likevel har krav på all tilgjengelig informasjon om barnets helse og historie forøvrig, før tildeling, må være en selvfølge. Og dersom foreningene sluntrer unna her, er det graverende.

Hilsener fra

[Mamta]

Man burde vel også kunne forvente at saksbehandlerne i foreningen møtte deg med en viss respekt når man ringte, og var tilnærmet hyggelige og serviceinnstillt, synes ikke du også ??

Dette har i allefall manglet i vår sak.

Er ellers helt enig i alt du skriver.

Hilsen

Selvsagt skal vi som søkere bli møtt med respekt og høflighet fra sekretariatets side. Det at jeg ikke tok det med i min "tale", er nok fordi vi har opplevd å bli møtt slik ved henvendelser til vår forening.

Hilsener

[Quito]

Hei!

Veldig enig i det du skriver.

Vi sjekket også alle foreningene før vi valgte land. Utgangspunktet var ønske om Brazil, men vi endte opp med Korea. Konkrete forespørsler hjalp og det å ikke være redd for å spørre.

Foreningene informerer godt, men det er klart at de kunne være flinkere med å informere underveis for å holde oss mer orientert. Likevel vet vi at en må forholde seg til sin egen sak.

Informasjon som vi finner på internett vil nok komme etterhvert også til foreningene, men det er ikke bare å opprette internettsider og info. Noen må også holde dette oppdatert og det er bedre med lite informasjon annenhver måned enn gammel utgått informasjon.

Jeg er enig i at man skal bli møtt med høflighet og respekt i møte/samarbeidet med adopsjonsforeninga.

Selvbrukte vi AF da vi gjennomførte våre adopsjoner. Underveis i prosessen ville jeg ha mye informasjon, og jeg snakket ukentlig med saksbehandler. Det var ikke alltid hun kunne fortelle noe nytt, men bare å ha snakket med henne hjalp på (dette var før PC´en slo gjennom hos Hvermansen). Og hun var alltid hyggelig, syntes jeg!!! Imidlertid var det en av de andre som vi var på hentereise sammen med, som hadde stikk motsatt oppfatning av denne saksbehandleren. Så dette er personavhengig, slik det jo er i alle sammenhanger. Derfor bør en gi beskjed til ledelsen hvis man ikke er på bølgelengde med egen saksbehandler.

Når det gjelder krav til opplysningene om barnas helse, så har kravene til giverlandene blitt mye strengere de siste årene.

Da vi dro hente barnet,alt vi visste var at det ble sagt at han var frisk. Verken AF eller vi fikk et papir ang. helseundersøkelse (verken lengde,vekt eller annet) Og dette er bare ni år siden!

Innspillet om å sende norske leger (jeg forsto det sånn) for å kontrollere barna,vil i tilfelle bety en dramatisk økning i adopsjonutgiftene...

Uansett, desto yngre barnet er ved helsekontroll/legesjekk, desto vanskeligere er det å avsløre/oppdage feks. ADHD (diagnosen settes sjelden før femårsalder - vanligvis ikke før i barneskolealder), og noe av det samme gjelder ved FAS. Husk det finnes grader av alt.