Om å klippe den imaginære "navlestrengen"

[Gjest Mamman til Anna]

Min lille pike er nå snart fire år gammel og er til daglig trygg og tillitsfull til alle i familien. Imidlertid blir hun svært sårbar og sutrete hvis hun skal sove over hos besteforeldre eller andre uten at vi er der. Det er særlig mamma som gjelds nattestid og gråtingen gir seg ikke før på morgenkvisten, forteller besteforeldrene. Vi har bare forsøkt to ganger å være borte fra henne om natten.

Hun var 13 mnd. gammel da hun kom til oss. Det virker som om rutiner gir stor trygghet for henne og at det er vanskelig å være borte fra mamma og pappa mer enn noen timer. Hun går i barnehage og stortrives med det, så hun opplever at verden er god også uten at vi er tilstede alltid.

Nå har vi foreldre blitt invitert med til utlandet en lang helg, og jeg har fryktelig lyst til å dra, men gruer meg for å reise fra jenta mi. Planen er at besteforeldrene skal passe henne.

Jeg kjenner at det snører seg i brystet å forlate henne for flere dager, så dette er en tilvenningssak for meg også. Kan jeg få noen gode råd?

[Gjest gunda jenta]

Hun venner seg kanskje til å være borte hvis hun er det litt oftere?

[ahg]

(Advarsel: laaangt)

Skjønner godt at du har kvaler. Det ville jeg også hatt. På den annen side må jo gullene lære å klare seg uten mamma og pappa iblant også.

Hadde jeg vært i din situasjon, tror jeg at jeg ville snakket en del med gullet på forhånd om hva som skal skje. Min erfaring er at hvis jentene mine vet nøyaktig hva som skal skje, og de gjerne får det gjentatt flere ganger på forhånd, så blir det hele forutsigbart og trygt nok til at det går fint.

Jeg tror jeg ville sagt noe i retning av: «Først skal vi dra til bestemor og bestefar. De skal passe på deg til mamma og pappa kommer hjem igjen. Så skal mamma og pappa dra på flyplassen og fly med stort fly (hvis det er det dere skal, da). Vi skal fly helt til Xxxx, og der skal vi være sammen med Yyyy osv og gjøre voksenting som er morsomt for mammaer og pappaer. Og så skal vi ringe hjem til deg. Og så flyr vi tilbake med det store flyet på søndag, og da kommer vi og henter deg med en gang. Da blir det fint å være sammen igjen...» Noe i den duren. Jeg ville antakelig prøvd å få det hele til å høres litt morsomt og spennende ut.

Hvis rutiner var viktig for gullet, ville jeg også snakket om hva som skal skje hos bestemor og bestefar, hvilken seng hun skal sove i, osv. Kanskje besteforeldrene kan gjøre noe morsomt sammen med gullet i løpet av helgen, som det også går an å snakke om.

Jeg ville fulgt med på reaksjonene hennes underveis. Hvis hun hadde fått hengeleppe, ville jeg spurt om hun gjerne ville være med. Antakelig ville hun nikket til det, og da ville jeg kost med henne og vist forståelse for det. Så ville jeg sagt at dette var en tur bare for voksne, og at barn ikke kan være med. Deretter ville jeg spurt om hun var redd for at mamma og pappa skal bli borte, og forsikret henne om at vi alltid kommer tilbake og henter henne, at hun alltid vil være barnet vårt, og at hun bestandig skal bo hos oss. Jeg ville også spurt om det er noe spesielt hun har lyst til å gjøre mens hun er hos bestemor og bestefar.

Minstejenta vår er også snart 4 år. Hun bodde i fosterhjem før vi fikk henne, og fosterforeldrene var veldig glad i henne (vi brevveksler med dem). En periode i høst - etter at vi hadde snakket om fostermamma og fosterpappa og sett på bilder av dem som vi fikk ved overleveringen - ble hun urolig om natten. Det viste seg at hun var redd for at vi skulle gi henne tilbake til fosterforeldrene. Vi lot henne ligge i vår seng noen netter og forsikret henne gjentatte ganger over flere uker om at hun er barnet vårt og skal være hos oss, og at ingen andre får lov til å få henne. Hun roet seg raskt, men vi fortsatte altså en stund etterpå, og jeg kunne se at det var godt for henne å få bekreftelsen mange ganger. Noen ganger spurte hun etter det også, og nikket tilfreds når jeg gjentok det vi hadde sagt før.

Vår erfaring er altså at det viktigste for våre små er å vite hva som skal skje, og være trygge på at mamma og pappa kommer tilbake, og at de alltid skal bo hos oss.

Nå kjenner jo ikke jeg gullet ditt, så jeg vet ikke om det er slike bekreftelser hun trenger. Du får spørre henne om de tingene du mistenker det kan handle om, så nikker hun forhåpentligvis hvis du treffer spikeren på hodet. Og da kan du sikkert hjelpe henne.

En annen ting er at jeg antar det er lettere for gullet å ta det greit hvis hun merker at mamma tar det greit :-)

Håper det ordner seg!

[Gjest Mammaen til Anna]

(Advarsel: laaangt)

Skjønner godt at du har kvaler. Det ville jeg også hatt. På den annen side må jo gullene lære å klare seg uten mamma og pappa iblant også.

Hadde jeg vært i din situasjon, tror jeg at jeg ville snakket en del med gullet på forhånd om hva som skal skje. Min erfaring er at hvis jentene mine vet nøyaktig hva som skal skje, og de gjerne får det gjentatt flere ganger på forhånd, så blir det hele forutsigbart og trygt nok til at det går fint.

Jeg tror jeg ville sagt noe i retning av: «Først skal vi dra til bestemor og bestefar. De skal passe på deg til mamma og pappa kommer hjem igjen. Så skal mamma og pappa dra på flyplassen og fly med stort fly (hvis det er det dere skal, da). Vi skal fly helt til Xxxx, og der skal vi være sammen med Yyyy osv og gjøre voksenting som er morsomt for mammaer og pappaer. Og så skal vi ringe hjem til deg. Og så flyr vi tilbake med det store flyet på søndag, og da kommer vi og henter deg med en gang. Da blir det fint å være sammen igjen...» Noe i den duren. Jeg ville antakelig prøvd å få det hele til å høres litt morsomt og spennende ut.

Hvis rutiner var viktig for gullet, ville jeg også snakket om hva som skal skje hos bestemor og bestefar, hvilken seng hun skal sove i, osv. Kanskje besteforeldrene kan gjøre noe morsomt sammen med gullet i løpet av helgen, som det også går an å snakke om.

Jeg ville fulgt med på reaksjonene hennes underveis. Hvis hun hadde fått hengeleppe, ville jeg spurt om hun gjerne ville være med. Antakelig ville hun nikket til det, og da ville jeg kost med henne og vist forståelse for det. Så ville jeg sagt at dette var en tur bare for voksne, og at barn ikke kan være med. Deretter ville jeg spurt om hun var redd for at mamma og pappa skal bli borte, og forsikret henne om at vi alltid kommer tilbake og henter henne, at hun alltid vil være barnet vårt, og at hun bestandig skal bo hos oss. Jeg ville også spurt om det er noe spesielt hun har lyst til å gjøre mens hun er hos bestemor og bestefar.

Minstejenta vår er også snart 4 år. Hun bodde i fosterhjem før vi fikk henne, og fosterforeldrene var veldig glad i henne (vi brevveksler med dem). En periode i høst - etter at vi hadde snakket om fostermamma og fosterpappa og sett på bilder av dem som vi fikk ved overleveringen - ble hun urolig om natten. Det viste seg at hun var redd for at vi skulle gi henne tilbake til fosterforeldrene. Vi lot henne ligge i vår seng noen netter og forsikret henne gjentatte ganger over flere uker om at hun er barnet vårt og skal være hos oss, og at ingen andre får lov til å få henne. Hun roet seg raskt, men vi fortsatte altså en stund etterpå, og jeg kunne se at det var godt for henne å få bekreftelsen mange ganger. Noen ganger spurte hun etter det også, og nikket tilfreds når jeg gjentok det vi hadde sagt før.

Vår erfaring er altså at det viktigste for våre små er å vite hva som skal skje, og være trygge på at mamma og pappa kommer tilbake, og at de alltid skal bo hos oss.

Nå kjenner jo ikke jeg gullet ditt, så jeg vet ikke om det er slike bekreftelser hun trenger. Du får spørre henne om de tingene du mistenker det kan handle om, så nikker hun forhåpentligvis hvis du treffer spikeren på hodet. Og da kan du sikkert hjelpe henne.

En annen ting er at jeg antar det er lettere for gullet å ta det greit hvis hun merker at mamma tar det greit :-)

Håper det ordner seg!

- for at du tok deg tid til å svare meg så ordentlig! Det var kloke råd du kom med.

Jeg tror du har helt rett i viktigheten av å fortelle på forhånd hva som skal skje, og at jeg tar det med fattning selv. Reisen er et stykke frem i tid, så vi skal øve oss litt i forkant å være borte en natt i ny og ne, så hun erfarer at dette går bra. Det vil forhåpentligvis virke beroligende for oss alle tre.