Å lete etter røtter, egoistisk? optimistisk?

[PREETI]

Hei.

for tiden har jeg mye å få klarhet i

tenker en del på å lete etter mine biologiske røtter, men det virker som de fleste er negative til det.

jeg vet jo det er vanskelig å finne noe som helst, men bare et svar, et forsøk ville nok hjulpet litt.

jeg har tatt det opp med foreldrene mine, som ikke stiller seg negative, men de har fortalt at damen som ordnet med adopsjonen min (i india) frarådet det på det sterkeste.

i tilegg har jeg hørt andre historier og fått venners meninger. de fleste mener at livet må gå videre og at jeg bør innfinne meg med livet jeg har nå. jeg har ikke problemer med det...

men jeg vet spørsmålet alltid vil være umulig å få svar på hvis jeg ikke begynner snart.

Er jeg egoistisk, og for optimistisk, eller hva er jeg egentlig?

Vil gjerne ha andres synspunkt.

På godt og vondt

[ahg]

Jeg synes ikke du er egoistisk. Det er vel helt naturlig at du kan føle trang til å lete etter røtter. Optimistisk? Ja, det må man vel være hvis man skal forsøke noe sånt.

Siden jeg ikke er adoptert selv, kan jeg ikke snakke av personlig erfaring, men jeg har da noen tanker rundt det.

For det første tror jeg det er lurt at du tenker grundig igjennom hva du dypest sett håper eller ønsker å finne ut av. Ønsker du for eksempel å finne/besøke stedet du ble født/kommer fra? Håper du å få kontakt med dine biologiske foreldre eller andre biologiske slektninger? Lurer du på om du har biologiske søsken eller halvsøsken? Hvis så, hvordan håper du at de skal ta imot deg? Hva er det du ønsker eller trenger fra dem? Hva er det du drømmer om? Hva er det du har behov for å få svar på? Hva håper du at det skal gjøre med deg? Hvilken innvirkning håper du at det skal ha på ditt liv?

Og så tror jeg det er viktig å tenke igjennom hva som faktisk er mulig, sannsynlig og realistisk. Lar det seg gjøre å spore opp dem/det du ønsker? Om du skulle finne dine biologiske foreldre eller andre slektninger, hva kan du forvente fra dem? Er det realistisk at de vil ta godt imot deg? Er det realistisk at de vil ha kontakt overhodet? Hvilke forhold kan du forvente at de lever under?

Jeg tror man kan være veldig heldig, og jeg tror også man kan bli både skuffet og sjokkert over det man måtte møte. Kort sagt, det er mange ubesvarte spørsmål.

Hvis damen som ordnet med adopsjonen din frarådet på det sterkeste å lete etter røtter - er det mulig få kontakt med henne eller andre i tilsvarende funksjon og finne ut hvorfor de fraråder det? Kanskje du kan kontakte adopsjonsforeningen din og høre hvilke erfaringer og råd de har?

Lykke til med å finne ut av det du har behov for. Ta deg tid til å tenke grundig igjennom tingene, og gjør det du til syvende og sist kjenner er riktig for deg.

[snø]

Hei,

mitt eneste råd til deg er at du velger det som er rett for DEG. Om du har lyst til å lete etter røttene dine, så gjør det! Du har lov til å være "egoistisk". Jeg bruker hermetegn, fordi jeg ikke synes det er egoistisk når adopterte forsøker å finne røttene sine :-) Har man behov for det, så har man behov for det.

Ellers synes jeg at ahg skrev et fint innlegg til deg.

Lykke til, uansett hva du du ender opp med å gjøre, preeti.

Beste hilsen fra

[Mamta]

Du er neppe egoistisk når du ønsker å oppsøke dine biologiske røtter, det er nok et naturlig ønske for mange adopterte. Men optimistisk, ja, i høyeste grad! Slik jeg kjenner forholdene i India, er det å skulle lete opp biologiske foreldre til adoptivbarn ofte som å lete etter nåla i høystakken.

Uansett tenker jeg at dersom du vil gjennomføre dette på ett eller annet tidspunkt i livet ditt, er det viktig at du er godt forberedt på alt det vil medføre av konsekvenser for deg selv og ditt liv (samt dine nærmestes, både adoptivfamilie og evt. biologisk families liv). Syns 'ahg' stiller mange viktige spørsmål det kan være greit å tenke nøye gjennom før en starter på en slik "reise".

I tillegg mener jeg det er viktig før en i det hele tatt fysisk oppsøker biologisk opphav å kjenne til kulturen i ens opprinnelsesland, på godt og vondt (inkl. bakgrunnen for at mange barn adopteres til utlandet bl.a.). Dette for å unngå å trå feil overfor dem en ville kunne møte og/eller selv bli dypt skuffet.

Ellers vil jeg også råde deg til å kontakte adopsjonsforeningen og høre om den kontakten som formidlet din adopsjon fortsatt finnes. Dessuten søke råd og veiledning i denne prosessen hos noen som har erfaring, enten det nå er adopsjonskonsulentene i foreningen eller unge/ voksne (utenlands-)adopterte.

Ønsker deg all mulig lykke til!

Hilsener fra

[BMS!]

Heisann!

Og ville lete etter sine røtter, kan ikke kalles egoisme. Men i noens tilfelle, tror jeg nok man trenger en god porsjon optimisme, og styrke til og tåle ett evnt. nederlag.

Problemstillingen har jeg og BPS snakket mye om sammen. Ingen av oss er i den situasjonen, men en dag, vil vel kanskje lille *** lete. Og da skal jeg stå bak ham 100%

Så du det programmet om hun som var adoptert fra India på TV? Der fikk jeg inntrykk av at det var som og lete etter nåla i en høystakk, men det behøver jo ikke vær umulig av den grunn.

Uansett, kanskje underveis i din leten, vil finne den roen du trenger, over at du i alle fall har prøvd, hva vet jeg.

Jeg ønsker deg lykke til om du vil begynne og trekke i tråden for og finne dine biologiske foreldre eller ikke.

Klem fra

[MsSophie]

Jeg har aldri hatt interesse i å søke mine såkalte røtter, men i motsetning til deg så har jeg vel heller hørt at det er jeg som er "unarturlig" all den tid jeg aldri har vært interessert i å lete i bakgrunnen min.

Jeg har litt på følelsen at som adoptert er du liksom programforpliktet til det.

Men ærlig talt - jeg anser faktisk røttene mine til å være HER - i Norge. Jeg har norske foreldre, norsk slekt, norske venner, norsk kultur, språket mitt er norsk, tankene og drømmene like så.

For å bruke litt metaforer - så kan du si at adopsjonen var som en slags "ompotting". Jeg kom til Norge som en tuslete liten plante fra skrinn og mager jord, hvis man kan snakke om røtter så vil jeg tro de neppe hadde fått særlig godt feste. Her fikk jeg næringsrik jord, god pleie, godt stell, masse kjærlighet...og blomstert:-)

Så nei, Sør-Korea står absolutt ikke som første prioritet på min reiseliste.

Men det er meg, du føler det jo anderledes, og jeg syntes ikke du er egoistisk, men kanskje en smule optimistisk? :-)