Etter hjemmebesøk...(så langt, så langt...)

[Gjest litchi]

Heisann !

Vi har hatt 1. hjemmebesøk fra barnevernet. Det var en spennende og veldig hyggelig opplevelse. Merker at jeg har bearbeidet det meste som har "vederfaret" meg her i livet, siden jeg ikke følte et eneste "provoserende" spørsmål vanskelig å forholde seg til. Vi hadde ryddet og støvsugd litt, men ikke vasket rundt huset, akkurat. Jeg har kommet til at det viktigste er å gi et best og riktigst mulig bilde av oss, og så får vi se om det "holder". Jeg mener det burde gjøre det, men får større og større respekt for den oppgaven det er å godkjenne adoptivforeldre, og behov for at vi granskes grundigere enn andre.

Barnevernsdamen var veldig opptatt av at vi virkelig skal forstå hva det innebærer å ta i mot et barn vi ikke har født, som kanskje er eldre enn ett år når det kommer til oss. Hun svartmalte nok situasjonen så godt hun kunne, tilknytningsproblemer, mulighet for handicap, konsekvenser for det barnet vi allerde har. Vi har tenkt mye på det på forhånd, men slik som det ble fremstilt, virket det omtrent som enhver adopsjon innebærer store, vedvarende vanskeligheter - både for barnet som kommer, barnet vi har, og oss foreldre. Jeg tror vi tåler mye - er beredt til å takle mye. Men dersom det barnet vi får med stor sannsynlighet snur hele verden på hodet for oss for godt, og ikke minst for det barnet vi allerede har.... Jeg kjenner tvilen sniker seg inn, enda så utrolig lyst vi har på ett barn til....

Det andre hun var opptatt av, var forholdet vårt til vårt egenfødte sammenliknet med vårt adopterte barn. Jeg synes det er vanskelig å gi absolutte svar i forhold til situasjoner jeg ennå ikke har vært i. Jeg er nesten sikker på at vi ikke kommer til å føle noen forskjell - jeg føler uendelig mye for andre barn rundt oss som ikke er mine, og tenker at biologi nok bare er en liten del av bildet av livet med barn. Jeg tror at morsfølelsen jeg har for datteren min, mest av alt er grunnet i det enorme ansvaret jeg har for henne - det faktum at hun er overgitt til oss, og helt avhengig av at vi gir henne det hun trenger. Adoptivbarnet (liker ikke kalle det det, men for sammenhengens skyld) vil vi ha akkurat det samme ansvaret for - det vil også være overgitt oss. Dessuten - kjærligheten til datteren vår er blitt større og større etterhvert som vi er blitt kjent. Sånn vil det jo også bli med adoptivbarnet.

Men sikker - jeg synes det er så vanskelig å gi garantier. Har dere andre som har egenfødte og adopterte kunne gjort det på forhånd ? Betyr det at jeg ikke kan gi det, at jeg ikke er klar for adopsjon ? Selv om jeg innerst inne føler meg overbevist om at jeg kommer til å bli så vannvittig, usigelig glad i vårt lille kinabarn ?

Det siste jeg synes er vanskelig å svare på - både om vi adopterer eller skulle få en egenfødt til - er hvordan vi ville takle å få barn med alvorlig handicap. Hvordan skal jeg kunne svare på det ? Lese - og skrivevansker - "bring them on", men virkelig alvorlige skader, kromosomfeil, "multifunksjonshemminger"... Det får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har sett eksempler på hvordan familier er blitt slitt i filler av slike utfordringer - på forhånd velfungerende familier, også. Hvordan kan jeg overhodet våge å forsøke å si noe sikkert om hvordan vi ville taklet en slik livskrise ? Selv om jeg innert inne tror vi kunne vært sterke nok til å tåle det ?

Konklusjon: Jeg føler en forventning om å kunne uttale meg bastant om situasjoner jeg ennå ikke har vært i. Jeg gjør sjelden det, og klarer det heller ikke nå. Gjør det meg "unormal" i forold til å gjennomgå en adopsjonsprosess ?

[rao]

Heisann ))

Gratulerer så masse med overstått første hjemmebesøk !!!

Vet du- jeg tror jeg tenkte ALLE de samme tankene som deg da vi var ferdig med første hjemmebesøk. Vår konsulent svartmalte også det å få adoptivbarn noe veldig, og det er klart, tvilen kom sigende.............

Vi har jo egenfødte tvillinger fra før, og jeg tenkte masse på hvor fantastisk glad og fornøyd jeg er med dem, og hvor fantastisk jeg syntes det var å bli mammaen deres, og jeg lurte voldsomt på om jeg kunne klare å bli like glad i et adoptivbarn (eller i et til egenfødt barn for den saks skyld) Jeg trodde jo det, men noen garanti hadde jeg absolutt ikke. Heldigvis lot vi ikke dette stoppe adopsjonsprosessen, og tro meg:- da jeg så bildet av lille Kinagull, så kunne det ikke ha vært mere riktig. Jeg elsket henne like mye fra første sekund.

Nå i dag etter å ha hatt henne i ett år, kjenner jeg overhode INGEN forskjell i følelsene jeg har for henne kontra følelsen for tvillingene. Alle tre er definitivt mine unger, og de har blitt det på to fantastiske men helt forskjellige måter.

Jeg føler meg virkelig priviligert som har fått muligheten til å oppleve to så vidt forskjellige svangerskap, og det tror jeg du også kommer til å føle.

Jeg ønsker dere lykke til videre med adopsjonsprosessen. Gled dere stort til å oppleve Midtens Rike- det er nemlig helt fantastisk !!!!

Klem fra

[ahg]

BV var ikke så pågående med oss, så vi ble ikke presset på samme måte. Jeg synes det er helt naturlig at du reagerer som du gjør. Hadde jeg vært deg, ville jeg antakelig vært ganske nedblåst etter en slik runde.

Ingen kan vel forlange at du skal være helt sikker og bastant om noe du ikke har opplevd.

Jeg synes det høres ut som dere er veldig godt forberedt, jeg. Ikke la deg knekke av svartmaling. Man vet aldri hva som vil skje, men jeg synes ikke det skal ødelegge gleden og forventningen over å vente på barn. Det er overveldende sannsynlig at dere har MASSE å glede dere til! Lykke til videre i prosessen.

[Mamta]

Hei, litchi!

Du høres da svært så gjennomtenkt og "normal" ut og kan derfor ta dette med knusende ro, selvom du altså ikke kunne gi bv - damen noen bastante svar. Det

har heller ikke vi kunnet gi...

Jeg hang meg litt opp i det du sier om multifunksjonshemmede barn. Såsant dere ikke har stilt dere åpne for et barn med spesielle behov, vil dere få tildelt et "friskt" barn. Selv barn som blir tildelt som SN - case har mindre funksjonshemninger det er mulig å gjøre noe med her i Norge eller også leve med.

At adopsjon kan innebære tilknytningsvansker eller andre utfordringer, er så. Man kan ha tanker om hvordan man som foreldre skal takle evt. problemer, istedenfor å servere ferdigsydde løsninger. Og det må holde, mener jeg

Syns på ingen måte du skal la denne samtalen skremme deg/ dere fra å fortsette prosessen. Mye av modningen/ refleksjonen skjer også underveis i prosessen, det er min erfaring. Og hvordan det blir med et nytt barn i huset, vet jo ingen før barnet fysisk er der.

Fortsatt lykke til!

Hilsener fra

[fei1365380229]

Hei litchi

Syns dere fikk utrolig mange rare spørsmål fra barnevernet her jeg. Vi har tre egenfødte fra før og fikk ikke et eneste spørsmål som gikk på om vi ville bli like glad i... men vi måtte selvfølgelig synliggjøre at vi hadde ressurser til å ha fire barn.

Ikke på noen måte fortalte de som skrev sosialrapporten noe om tilknytningsforstyrrelser, sykdommer e.l., men ba oss fortelle hva vi følte om ting som gjaldt dette. Nå pratet vi vel som en foss begge to (nerver) så det var kanskje ikke så lett for de fra barnevernet å komme til (o:

Garantier for noen ting kan man vel aldri gi, men jeg må innrømme at jeg trodde 100 % på at jeg ville bli like glad i den adopterte som de egenfødte barna før vi adopterte, hvis jeg hadde vært i tvil om det på det tidspunktet hadde jeg aldri adoptert.

Lykke til med adopsjonen, dette går sikkert kjempebra.

[Gjest litchi]

for gode, betryggende svar ! Jeg føler meg mye roligere nå - 1. besøk vekket noen nye tanker som vi har bearbeidet, og er kommet et skritt videre i prosessen...