Å bli like glad i?

[Gjest skal-skal ikke....]

Hei!

Vi er et par som vurderer adopsjon. Ønsker oss veldig ett barn til, har et biologisk. Har avsluttet fert. behandling for en god stund siden.

Det jeg lurer mest på er om man blir like glad i et adoptivbarn? Tror det jo, men lurer på når følelsene i så fall kommer. Føles ikke barnet veldig fremmed når man henter det? Hvordan er den første tiden?

[thaimor]

Det kan jeg ikke svare på for jeg har ikke opplevd begge deler. Men...hadde jeg blitt gravid etter adopsjonene kan det hende jeg hadde tenkt som deg - bare litt omvendt: Kan jeg virkelig bli like glad i dette barnet som i de to jeg allerede har

Jeg tenkte også de tankene da vi ventet på nr. to. Var kanskje redd jeg ikke skulle ha nok kjærlighet (?!)

Det finurlige er at det ser ut som kjærligheten vokser i takt med antallet barn man får i sin varetekt, ikke utfra hvor de kommer fra eller på hvilken måte. Ihvertfal er det min erfaring med de to vi har.

Jeg kjenner personlig flere som har "blandet" barneflokk, og alle som en synes det er en perfekt sammensetning.

Det er mange her på adopsjon som har egenfødte, og du får nok høre etterhvert hvordan de har det ;-)

[Wibecke]

Hei på dere!

Vi har ikke biologiske barn, men to (adoptiv)barn. Vi har hele tiden ventet og ventet sånn på disse barna at de var overhode ikke fremmede den dagen vi fikk de i armene. Blir omtrent som en fødsel vil jeg tro. Du kjenner jo ikke den som har ligget i magen i 9 mnd heller. Sånn er det for oss også.

Men jeg tror det er naturlig og stille seg selv disse spørsmålene.

Min mann trodde ikke at han ville bli like glad i barn nr 2 som i nr 1, men vet du hva? nå har han like mye kjærlighet til de begge og elsker dem over alt på jord.

Lykke til med valg, tenk nøye igjennom hva dere vil gjøre. Husk at det er viktig for barnet dere en gang blir foreldre til.

Hilsen

[Gjest Pås]

Jeg har to egenfødte, men jeg husker redselen da jeg vente nummer to: "Jeg kan umulig bli like glad i dette barnet som i det jeg har". Det var en ekte, dypfølt redsel, til tider syntes jeg synd på jenten som jeg ventet: tenk å ikke bli like høyt elsket som sin bror!

Gjett om jeg tok feil.. Fra det øyeblikket jeg så henne, var hun like høyt elsket!

Jeg tror det blir på samme måten, enten nr. 1 er egenfødt eller ikke, en innbiller seg at hjertet er så fyllt opp at det ikke er plass til mer, men det er det!!

mvh

[Noraførr]

Hei,

nå har heller ikke jeg både/og, men jeg har ei adoptivdatter som vi hentet i Kina høsten 2002. Hun var da knapt 10 mnd. gammel.

Jeg hadde brukt en del tankevirksomhet i løpet av prosessen på nettopp dette emnet; Ville mammafølelsen komme?! Når ville den komme?! Ville barnet føles fremmed?! ...osv.

Jeg kan trøste deg med at alle bekymringene grundig ble gjort til skamme ))

Det spesielle med en adopsjon er at barnet ikke konkretiseres før man får bilde - det er da følelsene overfor barnet kan starte. For noen er det nok "foreldrekjærlighet" med første blikk og for andre tar det kanskje noe tid. Uansett; mammafølelsen kommer ..... før eller litt siden.

Tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi hadde det da vi fikk LilleLan:

Vi ankom Nanchang 30/8-02 kl. 17.30 (lokal tid) - da hadde vi vært på reisefot i 26 timer. Vi fikk raskt beskjed om at vi ikke kom til å få barna samme dag (det vet vi at noen foreldre har blitt overrasket med). 30/8 var en fredag og avtalen med barnehjemmet var at vi skulle få barna søndag .... men våre kontaktpersoner i Kina jobbet intenst med å få barna til å komme lørdag.

Da vi ankom hotellet var vi bare sååå slitne, at vi bare var 'glad' for å komme fram .... og det var nesten sånn at vi var glade for at vi ikke fikk barna den første dagen.

Det ble en slags nattesøvn den natta, men det kvernet stadig i hodet at i morgen .... kanskje i morgen ville vi få overlevert ungene våre. Unektelig litt rart .... etter alle månedene med venting .... plutselig var øyeblikket så nært ..... og det rare var at jeg følte meg ganske 'avslappet'.

Lørdag kl. 10.00 fikk vi vite at vi ville få ungene på kvelden (rundt 19.00) - og etter det skjedde det noe. Nå visste vi. Nå kunne timene telles ned. Hvilepulsen steg flere hakk. Dagen gikk på ett vis. Verre var det da klokka passerte 19.00. Vi satt på våre respektive rom og ventet på at noen skulle banke på ... og denne noen skulle gi oss ett barn - vårt barn!! Klokka 20.34 kom endelig forløsningen - endelig var hun vår. Fokus flyttet øyeblikkelig over på de primære behovene til barnet - hun var 9,5 mnd. gammel - og utslitt, ustelt og sulten. Det gjorde at vi fikk arbeid å henge fingrene i.

Da hun omsider sovnet av utmattelse og vi voksne la oss ... så kom tankene .... om alt vi hadde opplevd .... turde å kjenne på følelsen .... kjenne på mammafølelsen .... kjenne at tårene kom ..... i takknemlighet over at vi hadde passert målstreken. Nå var hun VÅR - definitivt vår ..... og nå skulle vi bli kjent. Den natta sov jeg ikke - ikke ett sekund engang - lå bare å hørte på pusten til vår lille datter - hørte at hun rørte på seg - fornemmet at hun holdt på å våkne. Det var ei magisk natt - fyllt av forunding og forventning!!

Tiden etterpå; Helt fantastisk!! Livets vakreste eventyr - verken mer eller mindre.

Nå er vi igang igjen .... og gleder oss stort.

Lykke til i en evt. adopsjonsprosess!!

klem fra

[Gjest Lykke til med valget 2004]

hei. Vi har to barn og har et egenfødt og en adoptert. Den adopterte er yngst. Vi hadde også slike tanker men adopsjon er en modningsprosess og på slutten etter tildeling kgikk ikke tiden fort nok til vi kune hente vårt hjertegull. Vi merker ikke forskjell. De er veldig ulike som personer men vi glemmer av og til at en er adoptert og det gjør familien også. Det er ikke sjelden vi får høre at den likner meg eller far. De er så herlige begge to og slik omsorg for hverandre også at vi er kjempeglad for at knert slapp å bli enebarn.

Uansett adoptert eller ikke så tar det tid å bli kjent med sitt nye barn. Man skal bli vandt til å ha det i huset og lære det å kjenne.

Vi elsker våre to like mye og det at en er adoptert det betyr ingen verdens ting i forhold til følelser!!!!

[saltdal]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Vi startet først med tanken på adopsjon for ca.4 år siden og da hadde jeg veldig mange "rare"tanker i hodet. Den mest skremmende tanken var kom jeg til å kunne bli glad i dette barnet, enn visst vi fikk et barn jeg ikke likte. Det førte til at jeg ikke ville adoptere da. I dag 4 år etter sitter vi med tvillinger, jenter på 1 år fra manila. Dette er det beste som har hendt oss, jeg trodde ikke man kunne ha slike stærke følelser inni seg, jeg tenker ikke på at de er født av en annen, de var mine fra vi fikk dem i armene våre. Den skikkelige morsfølelsen kom ikke før en stund etter vi kom hjem, og da kom den til gangs.

Har ikke egenfødte barn, men tenker ofte at alle skulle fått oppleve å få barn på denne måten, helt ubeskrivelig. Vil ønske dere lykke til.

[Gjest juliansmamma]

JA!!!!!!!!!!!! Det er jeg helt, helt sikker på, selv om jeg ikke har egenfødt barn.

Da vi fikk bildet av Julian var spenningen stor. Vi hadde jo levd i uvisshet i ca 2 timer fra "fødsel" (telefonen) til vi fikk se ham! (Er fullt klar over at det er kort tid, i forhold til enkelte andre adopsjoner, altså!)

Vi lukket opp konvolutten og hjertet banket i hundre. Opp på oss kikket en barsk, nesten litt morsk, vannkjemmet kar med strenge øyne og dobbelthake. (Ikke helt slik vi hadde trodd, etter å ha bladd i bladene fra AF!)

Første tanken var vel noe som dette: Ojda, du så streng ut, lille venn.....sønn, oj, DU er sønnen vår, Så rart, vi har blitt foreldre,....til deg, lille venn.....

Så gikk det en time eller så, og han så ikke lenger så morsk og streng ut. Han ble bare vakrere og vakrere for hver gang vi la øynene på ham. Hele tiden vokste lengselen større og større etter å få holde ham. Det føltes så leit å ikke få kose ham, lukte ham og se ham i RL.

Når noen kommenterte det kanskje ikke helt heldige bildet, kom myrsnipa fram, hårsår til tusen om ikke folk sa vakre ord om vår lille sønn.

Så, to uker etter fikk vi endelig holde ham. For vår del var følelsene allerede fullt på plass. Jeg ble helt paff da jeg fikk brystspreng og melk i brystene da vi kom for å hente ham. Trodde ikke slikt gikk an en gang. Men det skjer så mye med en når en blir foreldre.Og jeg er 100% sikker på at man ikke må føde barnet sitt for å få morsfølelse og elske barnet sitt "fullt ut"!

I dag hentet vi nye legeattester, og et nytt eventyr har startet! Jeg gleder meg veldig til å oppleve dette en gang til.

Lykke til med valget!

Mvh

[fei1365380229]

Hei vi har tre egenfødte barn og en adoptert datter fra Kina og vi er like glad i dem alle sammen.

Siden Noraførr har fortalt litt om hentereisen så får jeg også gjøre det; vi fikk vår lille jente, da 19 måneder, på et konferanserom på hotellet, jenta var trøtt og sliten etter en lang reise og det var ganske seint på kvelden for henne. Hun slo seg veldig vrang, skreik, hylte og ålte når jeg (mor) fikk henne og det holdt hun på med en time, så tok pappa henne og hun ble stille. Etter dette ville hun ikke være hos meg de fem neste dagene. Så derfor må jeg si: beskyttelsestrangen for denne lille jenta var der, men morsfølelsen kom ikke før jeg fikk lov til "å låne" henne litt (-:

Når du lurer på utseende så syns jeg ikke hun så fremmed ut bare annerledes, hele familien var fasinert av de vakre mørke øynene hennes den første tiden. Storebror proklamerte til og med at han var så stygg mens xx var så pen.

Nå etterhvert har dette med utseendet roet seg, hun er bare en av oss og vi ser ikke den store forskjellen, hvis du skjønner hva jeg mener?

Ikke blir hun så veldig bortskjemt heller, det har hun sørget for selv, hun er nemlig vanvittig trassig, men så er hun 2 1/2 år da.

[tromsmamma]

Hadde du sett bildet av min mann med vår sønn på fanget for første gang så hadde du aldri skrevet innlegget ditt...... hilsen bio.mor til jente og adop.mor til gutt

[Salten1365380501]

Hei

Vi har to egenfødte barn og fikk ei lita jente fra Kina nå i desember.

Det vi ihvertfall har funnet er at det ikke finnes forskjell enten det er egenfødt eller adoptert! Morsfølelsen er kommet for fullt, dette er VÅR datter!!!

Hun storkoser seg sammen med storebrødrene sine, og de synes selvfølgelig at det er stor stas.

Alt har gått veldig greit, hun har funnet seg godt til rette, og er en skikkelig solstråle!

Vennlig hilsen fra

[rao]

Heisann )

Vi har egenfødte tvillinger fra før og en liten jente fra Kina.

Jeg kan forsikre deg om at det ikke er noen som helst forskjell i følelsene vi har for lillemor enn for storesøstrene.Alle tre er våre barn, de er bare kommet inn i familien på to forskjellige og fantastiske måter ))

De tre jentene har kjempemasse glede av hverandre, og de leker og krangler sammen slik søsken gjør .

Lykke til med valget

Klem fra

[juki]

For meg er dette et helt uforståelig spørsmål!

Morsfølelsen kom allerede da jeg fikk bilde av den lille jenta vår! Og da hun endelig kom i armene mine, det var en helt ubeskrivelig følelse... Som en ovenfor sa: du ville ikke stilt spørsmålet hvis du hadde sett bilde av jenta med pappan sin.

[frø]

I forkant av tildeling var hele meg fyllt av lengsel etter barnet. Morsfølsen lå der latent og bare ventet på et barn å la følelsen flomme over.

Da vi fikk bildet av vår nydelige jente sa min mann og jeg i kor, "Det er jo et helt fremmed barn, jo!" Vi vet ikke hva vi hadde tenkt oss, men tanken om et hvilket som helst asiatisk barn var blitt oss så velkjent at vi trengte et par timer på å ta utseende hennes til oss. Jeg stirret og stirret inn i de mandelformede øynene og jeg bar på en fotokopi hvor enn jeg gikk, og sendte bilde til alle i familien og fortalte det jeg visste om henne.

Ved overleveringen i Kina var hun en krutt tønne. Hun skrek så høyt at andre foreldre kom å klappet oss på skulderen og trøstet oss å sa at det går seg nok til. Vi adopterte henne på en søndag, mens hun trengte noen flere dager og adopterte oss på førstkommende onsdag.Hun ble deretter fort tillitsfull og glad.

Jeg vil si at morsfølelsen min bygde seg opp. Før jeg visste hvem hun var fikk jeg ømme bryst og andre typiske graviditetstegn.

Da vi fikk se bilde forsto jeg at det er virkelig et ordentlig barn som snart vil kalle meg mamma og som jeg skulle få se utvikle seg og som ville forandre meg og mitt liv.

Da vi fikk henne i armene rant min morfølelse over og jeg ønsket å gjøre alt godt for henne resten av livet.

Da vi kom hjem vokste følsene seg sterkere og roligere og båndene oss i mellom kan ikke lenger brytes, vi er EN FAMILIE!

[Mamta]

Jeg har ingen biologisk fødte barn, men har vært så heldig å få lov til å bli mamma via adopsjon tre ganger. Imidlertid kjenner jeg flere familier som har både egenfødte og adopterte. De sier at følelsene for deres adopterte barn er akkurat de samme som for de biologiske barna deres. Og "fødselsopplevelsen" var like sterk som en riktig fødsel.

Barna våre har overhodet ikke virket fremmed for meg/ oss, verken ved tildeling eller da vi hentet dem.

Morsfølelsen for dem har vært gryende ihvertfall fra vi fikk tildelingsbildene. Da jeg fikk hver og èn av dem i armene, "rant" det bokstavelig talt over med følelser og tårer...

Morsfølelsen eller den ubetingede kjærligheten til barna mine, opplever jeg som en svært kompleks følelse som stadig endrer seg, stadig vokser seg sterkere jo mer knyttet en blir til barnet sitt.

Hilsener fra

[Gjest litchi]

Kjenner meg veldig godt igjen i tankene dine. Vi har en egenfødt treåring i huset, og er nå i gang med å adoptere nr. to.

Vi har nettopp hatt 1. hjemmebesøk, og "damen" var blant annet veldig opptatt av hva vi tenkte om å ha et barn fra magen og et fra Kina. Vi har måttet ta noen ekstra runder på det i etterkant, og konklusjonen min er et jeg tror 100 % på at jeg kommer til å bli like glad i ! For meg er morsfølelse veldig knyttet opp mot ansvaret og behovet for å beskytte. Disse følelsene har jeg allerede ved tanken på det barnet vi skal hente en gang i 2005, og så tror og satser jeg på at kjærligheten til nr. 2 vil vokse seg frem på samme måte som den har gjort for førstemann.

Jeg har vært gravid flere ganger etter at nr. 1 ble født, men dessverre mistet. Den første gangen var jeg gravid i 20 uker, så jeg rakk virkelig å kjenne på alle følelsene ved å vente nr. 2. Og plutselig kom jeg på at en av de aller mest fremtredende følelsene var en slags sorg for det barnet som skulle komme, siden det ble barn nr. 2 og jeg UMULIG kunne bli like glad i det som i førstemann. Det var simpelthen umulig at noe annet menneske enn vår førstefødte skulle komme til å bety så mye for meg - så mye kjærlighet finnes ikke i verden, tenkte jeg nærmest...

Jeg ville nok blitt det, tenker jeg.... !! Det ser ut som om foreldre faktisk har nok kjærlighet til både en og to og seks, for den del.

[muriel]

Jeg har to adopteivbarn, og de har "hjemmelagde" storesøsken.

Da jeg fikk bilde av mitt eldste adoptivbarn, måtte jeg studere bildet både fire og fem ganger før h*n var MIN. Morsfølelsen satt imidlertid spikra, og h*n var min aldeles egen unge i samme øyeblikk som vi møttes.

Da bildet av nummer to kom, tok jeg til tårene. Den nydeligste ungen jeg noengang hadde sett! Møtet ble derimot annerledes. Nydelig, søt, lubben og god, jada - men MIN var h*n ikke før etter to-tre-fire dager.

Jeg tror ikke det finnes fasitsvar på dette, alternativene er nok like forskjellige som ungene er det.

I dag er alle mine egne, høyt elskede og dyrebare barn - fullstendig uavhengig av hvilken mage de nå tilfeldigvis kom fra.