Morsfølelsen

[fei1365380229]

Ser i noen innlegg under tråden "bli like glad i?" litt om når morsfølelsen kom for de forskjellige.

Hva legger dere i morsfølelsen?

For meg er det når det virkelig verker i hjertet mitt når jeg ser på barnet, når jeg kan gjøre noe fint for barnet mitt og jeg kjenner det slik at jeg kan svare på barnets behov (til en viss grad).

Når jeg gikk gravid gledet jeg meg til å få barnet og beskyttet barnet mot farer, men jeg hadde ikke noen morsfølelse for det.

Akkurat som jeg ikke definerer det jeg følte når jeg fikk bilde av den lille jenta som morsfølelsen, men der er vi forskjellige.

Hvordan definerer dere morsfølelsen?

[Gjest halogen]

Definere morsfølelsen....

Har egenfødte barn - vel, under graviditeten følte jeg vel mest en trang til å beskytte. Tror nesten det er et instinkt. På slutten når jeg merket mye bevegelser begynte jeg å få en viss morsfølelse. I det legger jeg at jeg ble varm om hjertet ved tanken på det lille barnet inni meg.

Og det er vel den følelsen jeg fortsatt definerer som morsfølelsen, den der varme, gode følelsen som man har for sine egne barn, som man ikke føler for naboens barn eller nevøer / nieser.

Eller noe sånt... :-)

[forelsket colombiamamma]

Følelser for barnet en får er vanskelig å sette ord på i begynnelsen, men at følelsene blir sterkere og sterkere i løpet av tiden er ihvertfall sikkert. Det tok ikke lang tid etter at vi hadde fått bilde av prinsessen at jeg fikk det jeg kaller morsfølelse!

Følelsen jeg har for min datter er betingelsesløs. Det går ikke an å forklare hvor høyt jeg elsker henne, og det får hun merke:o)

Min mann sa akkurat her en dag: "Jeg hadde ikke trodd at det gikk an å bli så glad i ett menneske!" Det er herlig!

Jeg tror ikke en kan bli mer glad i et egenfødt barn enn i et adoptert barn. Det har ingenting å si om det kommer med storken eller fra magen!

mvh.

[fei1365380229]

Jeg har vist klart å lokke ut trollet igjen.

Trist at han skal ødelegge all konstruktiv diskusjon.

[Korea05]

Jeg har vist klart å lokke ut trollet igjen.

Trist at han skal ødelegge all konstruktiv diskusjon.

Det er da ikke din skyld at han dukker opp, fei!

Takk til deg for interessant tråd. :-)

Vi får håpe at han snart går lei. Det har vært så fint her i det siste!

[Gjest kimchi]

Vanskelig å definere, men de første månedene oppførte jeg meg litt som på samme måte som når man er nyforelsket. Jeg tenkte på barnet mitt hele tiden, ville bare snakke om henne, så på andre barn og var ikke i tvil om at min datter var både penere, søtere, flinkere og i det hele tatt mer fantastisk enn alle andre barn. Jeg hadde også et intenst ønske om å være sammen med henne hele tiden, ville helst ikke at noen andre skulle holde henne osv.Nå når barna mine er blitt større kjenner jeg fortsatt på ønsket om å være mest mulig sammen med dem, men ikke på samme intense måte som til å begynne med. Nå kan det jo være riktig fint å få litt fred innimellom. Det at en helt automatisk setter egne behov til side og lar barnas behov komme først er også en del av morskjærligheten. Og da er det ikke noe offer å ikke være med på alt en var med på før eller ha tid til seg selv, men en stor glede.

Ønsket om at barna skal ha det bra og ønsket om å beskytte dem mot alt vondt er også en del av morskjærligheten. Egentlig ville jeg kjøpt alt de ønsker seg til barna mine fordi jeg vil så gjerne glede dem, men av oppdragelseshensyn må jeg jo både sette grenser, si nei til snop osv, men følelsesmessig vil en jo helst at de skal være glade bestandig. Et ønske om at de aldri må oppleve noe vondt er også en del av morskjærligheten. Av og til skulle jeg ønske at barna gikk fra ca. 10 år direkte til 25 år fordi jeg ønsker å beskytte dem mot den vanskelige tenåringstiden og alt det de kan komme til å oppleve da.

Nei, morskjærligheten er ikke lett å definere, men er et mangfold av følelser/ tanker som i sin ytterste konsekvens innebærer at jeg ville ofret livet mitt for barne mine om nødvendig.

[Gjest litchi]

Morsom tråd, fei !

Jeg har ett egenfødt barn, er i prosessen med å adoptere nr. to (som du vet). Jeg opplever faktisk det å vente på nr. to omtrent som vente på den første, selv om situasjonen er helt forskjellig. Det er noe med å ønske å beskytte, lure på hvem som kommer, tenke på hvordan det blir å bli en til i familien.

Da treåringen ble født, var ikke kjærlighet den første, umiddelbare følelsen. Derimot en sterk, sterk, og overveldende følelse av ANSVAR ! Også kjente jeg ganske fort at nå, nå er hele verden forandret - ingenting betyr noe, bortsett fra å ta vare på dette mennesket !

Den store kjærlighetsfølelsen har kommet etterhvert, og jeg synes nesten den blir stadig sterkere, etterhvert som vi blir bedre kjent ! Jeg slutter meg fullt og helt til en pappas utsagn om at han ikke trodde det gikk an å bli SÅ glad i noen ! Det går ikke an å forestille seg, rett og slett.

Jeg er egentlig glad for at min morsfølelse begynte med ansvaret ! Jeg er overbevist om at den dagen nr. to blir overlatt i vår varetekt og til vår familie, kommer ansvaret til å føles like intenst. Den store kjærlighetsfølelsen tar sikkert lengre tid, og det er egentlig helt greit !

[ahg]

Da vi fikk vår første kinajente føltes det veldig rart og uvirkelig den første dagen. Andre dagen fikk jeg den store lykkerusen: jeg var blitt MAMMA!!!! Jeg syntes lillegullet vårt var det vidunderligste barn på denne jord og var så stolt at jeg holdt på å sprenges. Akutt forelsket! Smilte fra øre til øre hele dagen, på tross av at jeg var dødstrett etter nesten ikke å ha sovet på flere netter av spenning.

Da vi fikk vår andre jente, var jeg mye roligere og mer praktisk innstilt.

For meg er morsfølelse en blanding av kjærlighet, stolthet, beskyttertrang og ansvarsfølelse. Det er å se på barnet og kjenne at kjærligheten er så sterk at det verker i hjertet. Det er hudløst, liksom. Det har tatt tid for meg å komme til dette siste punktet, men nå sitter det godt :-)