Special need cases

[Gjest Ikke akkurat nå :-)]

Vi vurderer å adoptere et barn med spesielle behov.

Er det noen av dere her på DOL som har gjort dette og vil dele sine erfaringer?

[Gjest gggbbb]

Hvorfor vil dere det?

[Mamta]

Ja, vi har adoptert et SN - barn. Vil du ha mer info, kan du sende en mail til [email protected]

Hilsener fra

[Gjest mor snart]

Ja, vi har adoptert et SN - barn. Vil du ha mer info, kan du sende en mail til [email protected]

Hilsener fra

Hva vil det si?

[Mamta]

Hva vil det si?

Barn med en medisinsk diagnose/ handicap som krever litt ekstra oppfølging utover det vanlige. Slike tildelinger må godkjennes av Faglig utvalg hos BUFA før de ajktuelle adoptivsøkerne kontaktes.

[Gjest mor snart]

Barn med en medisinsk diagnose/ handicap som krever litt ekstra oppfølging utover det vanlige. Slike tildelinger må godkjennes av Faglig utvalg hos BUFA før de ajktuelle adoptivsøkerne kontaktes.

Kan jeg spørre hvorfor du heller ville ha et slikt barn enn et friskt et?

Bare for å hjelpe liksom?

[Pairry]

Hvorfor vil dere det?

Vi har bedt om godkjenning for special needs cases. Vi vet ikke om vi skal bli godkjent for det men håper selvfølgelig! Det blir spennende fremover.

[Gjest ChiengMai]

Kan jeg spørre hvorfor du heller ville ha et slikt barn enn et friskt et?

Bare for å hjelpe liksom?

Nå er ikke jeg Mamta, men jeg kan prøve å svare på dette likevel.

Mange av disse diagnosene er ting som i fødelandet ville bli sett på som et uopprettelig handicap og som det ville være vanskelig å leve med der. To eksempler kan være leppe/ganespalte og klumpfot.

I Norge er dette ting man lett kan fikse på. Her finnes ekspertise på området, og ikke minst; Det norske samfunnet er bygd opp med et godt støtteapparat og helsevesen slik at handicap som dette ikke fører til økonomisk ruin for foreldrene til disse barna.

Så, for å snu det litt på hodet: Hvorfor skulle man _ikke_ ønske et slikt barn?

[Pairry]

Vi har bedt om godkjenning for special needs cases. Vi vet ikke om vi skal bli godkjent for det men håper selvfølgelig! Det blir spennende fremover.

Foressten.....vi har bedt om å bli godkjent for et barn med mindre funksjonshemming. Dette er kanskje ikke det samme som special needs cases...

[Gjest mor snart]

Nå er ikke jeg Mamta, men jeg kan prøve å svare på dette likevel.

Mange av disse diagnosene er ting som i fødelandet ville bli sett på som et uopprettelig handicap og som det ville være vanskelig å leve med der. To eksempler kan være leppe/ganespalte og klumpfot.

I Norge er dette ting man lett kan fikse på. Her finnes ekspertise på området, og ikke minst; Det norske samfunnet er bygd opp med et godt støtteapparat og helsevesen slik at handicap som dette ikke fører til økonomisk ruin for foreldrene til disse barna.

Så, for å snu det litt på hodet: Hvorfor skulle man _ikke_ ønske et slikt barn?

Vet ikke, men skulle liksom tro de fleste i utgangspunktet ønsket et friskt barn, fordi dette er lettere, og for å slippe å se barnet man blir glad i lide under sykdommen, inngrep osv..

[Gjest synes du det er rart?]

Hvorfor vil dere det?

Kanskje fordi de er så glupe at de skjønner at et slikt barn vil ha mye større sjanser for å greie seg her enn i sitt fødeland.

[Gjest ChiengMai]

Vet ikke, men skulle liksom tro de fleste i utgangspunktet ønsket et friskt barn, fordi dette er lettere, og for å slippe å se barnet man blir glad i lide under sykdommen, inngrep osv..

Selvfølgelig er det nærliggende å ønske seg et friskt barn! Men det er nå rart med det, når tildelinga kommer så er det liksom ens eget barn en hører om fra den andre enden av telefonen. :-)

[nurel]

Vet ikke, men skulle liksom tro de fleste i utgangspunktet ønsket et friskt barn, fordi dette er lettere, og for å slippe å se barnet man blir glad i lide under sykdommen, inngrep osv..

Når du venter egenfødte barn sier det seg selv at du håper intenst at barnet du får skal være friskt. Når du adopterer får du et barn som allerede er født, da er min tanke at jeg gjerne vil ta imot et barn som kan få mye bedre hjelp her enn som foreldreløs i fødelandet.

Vi har sagt at vi ville ta barn med spesielle behov begge gangene, for det føltes rett for oss.Disse barna er vanskeligere for giverlandene å finne foreldre til, og da ville vi gjerne stille oss åpne for det. Har selvsagt ikke angret et sekund, for vi har faktisk fått de to mest perfekte barna i hele vide verden!

[Mamta]

Vet ikke, men skulle liksom tro de fleste i utgangspunktet ønsket et friskt barn, fordi dette er lettere, og for å slippe å se barnet man blir glad i lide under sykdommen, inngrep osv..

For oss var det helt uaktuelt å velge bort et barn som allerede finnes, om så det skulle være et barn med spesielle behov.

Ellers slutter jeg meg til det ChiengMai allerede har forklart om mulighetene for et bedre liv i Norge, for barn med ulike medisinske diagnoser.

Du skriver ellers: "skulle liksom tro de fleste i utgangspunktet ønsket et friskt barn, fordi dette er lettere, og for å slippe å se barnet man blir glad i lide under sykdommen, inngrep osv.."

Er det kanskje bedre at disse barna lider i opprinnelseslandet uten mulighet for verken medisinsk behandling eller omsorg og kjærlighet fra en mor & far?

Tvert imot kan det for en mamma kanskje være en enda større glede å se et barn med et noe dårligere utgangspunkt enn de fleste gjøre store og små fremskritt i utviklingen. Når det gjør vondt å se et elsket barn lide, motiverer det ihvertfall _meg_ til å gjøre det lille ekstra for nettopp dette barnet istedenfor å "gå forbi".

Men det kan hende du har rett i at de fleste ønsker seg friske barn fordi dette synes "lettere". Likevel har vi valgt slik vi har gjort fordi det føltes riktig for oss - og vi har, som nurel også skriver, fått tre perfekte barn!

Hilsener fra

[Gjest ikke undertegnet - nå - ikke jeg heller]

Vi og mange som adopterer har et barn med spesielle behov, selv om barnet ikke er en "special need cases".

Selvfølgelig krever det det lille ekstra. Dere vil oppleve at det er mange små fremskritt som dere ser og gleder dere over sammen med barnet, som andre ikke ser eller legger merke til hos sine barn engang fordi de ikke trenger å "jobbe det lille ekstra" for å mestre dagligdagse utfordringer.

Jeg er ikke i tvil om at vårt barn har fått et bedre utgangspunkt for å få et godt liv i en familiesituasjon, enn alternativet som var å vokse opp på en institusjon.

Jeg tror at bare det at barnet får foreldre som vier sin omsorg, kjærlighet og oppmerksomhet - bidrar til at barnet mestrer og blir motivert til å mestre de ulike sider av livet på en bedre måte.

Lykke til.

[Gjest Feiging??]

Det er mulig at denne tråden er ferdig diskutert, men den fikk meg til å tenke litt.

Når jeg leste historien som Gjendine tipset om i en tråd litt lenger nede, så føler jeg i dag varme og godhet for den lille jenta. Jeg spør meg selv om jeg i dag kunne adoptert henne og får et ubetinget JA. Men hvorfor har vi da ikke adoptert et barn med handicap?

Når jeg tenker tilbake på oppstarten av adopsjonsprosessen, så kan jeg ikke huske at noen fortalte meg om SN. Og om de gjorde det, så er jeg ikke sikker på om jeg ville høre om det.

Den gang så var det skremmende nok å sette igang en adopsjonsprosess. Skulle adoptere et barn med et "annet" utseende fra et "fremmed" land. Det at barnet i tillegg kunne ha et handicap var veldig, veldig skremmende.

Årsaken til dette tror jeg var frykt for det ukjente. Vi kjente den gang ikke så mange som hadde adoptert og vi kjente ingen som hadde adopterte eller egenfødte med handicap. Vi visste ikke hva det ville si å være foreldre, kjenne den ubegrensede kjærligheten vi i dag har til vårt barn.

Kanskje vi var feige eller egoistiske om dere vil. Når jeg tenker tilbake så ser jeg at vi den gang ikke var modne for det - frykten var for stor. Men kanskje neste gang?