Lære å finne trøst i seg selv? (Langt)

[Gjest Kaoling]

Jeg skal prøve å være objektiv her, for jeg lurer på hva andre tenker om et begrep jeg ikke har hørt om før denne uken.

Vår lille kinatulle på 2 år går i barnehage. Hun trives godt, har allerede fått venner og de andre voksne og barna bryr seg om henne. Alt er egentlig helt greit.

Hun er ganske trøtt og sliten og litt kosete om ettermiddagen og sitter ofte på fanget til en av de voksne og slapper av sammen med de andre minste barna på avdelingen. Da jeg hentet henne en dag i forrige uke, stod hun alene i en krok og gråt. (OK, hjerteskjærende, oppløst i tårer, sett med mamma-øyne. ) Det var jo ikke så hyggelig. Noen meter unna stod en av de ansatte og hadde henne under oppsyn, så hun var ikke helt alene.

Jeg tok henne opp og da ble hun rolig. Den ansatte sa at jenten vår måtte lære å finne trøst i seg selv, eller måtte lære å trøste seg selv. Det var en av de to tingene hun sa. Hun er ikke en av de som lar barna sitte på fanget.

Men pappaen og jeg tenker at datteren vår har bodd sitt første år (nesten) på barnehjem. Og da har hun mest sannsynlig måttet lære å finne trøst i seg selv. Det var også den eneste tingen ved henne da vi fikk henne, som skilte henne fra norskfødte barn. Hun kom ikke til oss for å få trøst om hun f.eks. falt og slo seg. Vi måtte lære henne å motta trøst. Det har hun lært seg nå. Hun både tar i mot og gir trøst og viser omsorg. (Som visstnok er en vanlig fase i den alderen.)

Å kunne bruke andre mennesker til å søke trøst og å gi trøst er vel en viktig ting? Men å "finne trøst i seg selv" synes jeg bare virker veldig hardt til et barn som utmerket godt vet hvordan det gjøres, når det mest sannsynlig har vært en del overlatt til seg selv i sine første levemåneder.

Når skal barn finne trøst i seg selv og når skal de få trøst? Er det noen som har hørt om dette? Jeg tror det er et kjent begrep. Vi ønsker å fortsette å gi henne trøst når hun ser ut til å trenge det, men er det pedagogisk "feil"? Noen som vet?

[asterix]

Jeg hører ikke til inne på dette forumet siden jeg ikke har noen adopterte barn, men klikket meg inn pga at overskriften din fikk meg til å lure på hva innlegget var om(jeg pleier se på "100 nyeste")

Vil bare si at jeg er helt uenig med den barnehageansatte du forteller om. Barn skal alltid få trøst år de trenger det mener jeg. Dette gjør dem trygge og etterhvert som de blir større trenger de da trøst sjeldnere og sjeldnere fordi de da pga trygghet automatisk "finner trøst i seg selv". Dette er ikke noe som kan "tvangslæres" ved å nekte dem trøst.

[ahg]

Jeg er ikke fagkyndig på barn, men dette synes jeg instinktivt høres helt hårreisende ut. Hvordan i all verden skal en toåring kunne være moden nok til å lære å finne trøst i seg selv?! Hun er jo bare et lite barn! Tenk så ensomt det må være å være liten og lei seg og ikke ha noen å søke trøst hos. Magen min vender seg bare ved tanken. Jeg vet jo selv hvor godt det er for mine to gull (3 og 7 år) å få trøst, og at de da skulle 'gå glipp av' muligheten til å lære å trøste seg selv, nei det synes jeg høres underlig ut.

Min klare oppfatning er at barn både fortjener og trenger å få trøst når de er lei seg. Det gjør verden til et trygt og godt sted for dem å være, slik jeg ser det.

[ahg]

Jeg hører ikke til inne på dette forumet siden jeg ikke har noen adopterte barn, men klikket meg inn pga at overskriften din fikk meg til å lure på hva innlegget var om(jeg pleier se på "100 nyeste")

Vil bare si at jeg er helt uenig med den barnehageansatte du forteller om. Barn skal alltid få trøst år de trenger det mener jeg. Dette gjør dem trygge og etterhvert som de blir større trenger de da trøst sjeldnere og sjeldnere fordi de da pga trygghet automatisk "finner trøst i seg selv". Dette er ikke noe som kan "tvangslæres" ved å nekte dem trøst.

Jeg er helt enig med deg, asterix. Det barn får når de er små, lærer de etter hvert automatisk å gi til seg selv.

Det som denne barnehagearbeideren mener, synes jeg kommer i samme klasse som å tro at man kan tukte barn til å bli gode mennesker. Helt absurd etter min mening.

[Gjest Kaoling]

Jeg er ikke fagkyndig på barn, men dette synes jeg instinktivt høres helt hårreisende ut. Hvordan i all verden skal en toåring kunne være moden nok til å lære å finne trøst i seg selv?! Hun er jo bare et lite barn! Tenk så ensomt det må være å være liten og lei seg og ikke ha noen å søke trøst hos. Magen min vender seg bare ved tanken. Jeg vet jo selv hvor godt det er for mine to gull (3 og 7 år) å få trøst, og at de da skulle 'gå glipp av' muligheten til å lære å trøste seg selv, nei det synes jeg høres underlig ut.

Min klare oppfatning er at barn både fortjener og trenger å få trøst når de er lei seg. Det gjør verden til et trygt og godt sted for dem å være, slik jeg ser det.

Takk for støtte. Som alltid er du så vis. )

Skjer det igjen, tar vi det opp der og da. Ellers venter vi kanskje til en konferansetime. Gullet vårt skal jo gå der en stund og vi vil ikke lage noe oppstyr.

[Gjest en adopt mamma]

Dette må være tull. En barnehage- avdeling for barn på 2 år, kan ikke ha som pedagodisk mål at 2-åringene

Den forelder som har opplevd noe slikt bør ta det opp med barmehagens styrer.Hvis styreren bekrefter historien uten å overbevise forelder, kontakt kommunen. Barnehagekontoret , ppt, barnevernet, el.

[Gjest Kaoling]

Dette må være tull. En barnehage- avdeling for barn på 2 år, kan ikke ha som pedagodisk mål at 2-åringene

Den forelder som har opplevd noe slikt bør ta det opp med barmehagens styrer.Hvis styreren bekrefter historien uten å overbevise forelder, kontakt kommunen. Barnehagekontoret , ppt, barnevernet, el.

Jeg kan forsikre deg om at det ikke er tull. Historien er lenger, men det kan jeg ikke ta her. Det er mye mer.

Men takk for innspill en adopt, ahg og asterix. Da er det ikke bare vi som reagerer på dette.

[Gjest Kaoling]

Jeg kan forsikre deg om at det ikke er tull. Historien er lenger, men det kan jeg ikke ta her. Det er mye mer.

Men takk for innspill en adopt, ahg og asterix. Da er det ikke bare vi som reagerer på dette.

Så ikke hele nicket ditt.

[laban]

Du kan trygt reagere på dette.

Jeg har for tiden mitt andre barnehagebarn (ikke adopterte, men det er neimen ikke poenget her), og denne "metoden" eller dette begrepet er ikke noe kjent fenomen for meg.

Det er vel ikke alltid slik at de ansatte kan ha alle de barna som har lyst til det, på fanget til enhver tid. Det kan være flere barn som har dette behovet mot slutten av dagen, og de ansatte må prioritere. Noen ganger er de nødt til å gjøre noe annet enn å kose med barn på fanget. Men det betyr ikke at man lar barn stå å gråte i en krok.

[fei1365380229]

Nei denne barnehageansatte må du ta for deg NÅ. Ikke vent til det evt. skjer igjen eller til du skal på noe konferansetime. Du vet ikke hva som skjer når du ikke er der.

Ingen barn skal måtte lære å finne trøst i seg selv, det er det verste pedagogiske vrævlet jeg har hørt noen gang (unnskyld språket). Trenger barnet trøst skal barnet få det.

En annen ting er hvis barnet står i et hjørne og hylgriner fordi det er trassig, da kan man kanskje stå å se på til barnet blir ferdig, men det var ikke det jeg fikk forståelse for var problemet her.

Nei, ta dette opp. Lykke til!

[Mamta]

Enig med de andre her at dette høres hårreisende ut. Et så lite barn skal få den trøst hun/han trenger!

At personalet ikke alltid har tid til fang - kos er så, men et minimum av oppmerksomhet, kos og avledning er nødvendig for barn i den alderen. Kanskje særlig er dette viktig for et adoptivbarn, siden mange av disse,som du beskriver det, har vært nødt til å "trøste seg selv" i tiden før adopsjonen.

Ta dette opp med avd.leder/styrer, og dersom det ikke nytter - gå videre med det.

Hilsener fra

[Gjest ChiengMai]

Enig med de andre her at dette høres hårreisende ut. Et så lite barn skal få den trøst hun/han trenger!

At personalet ikke alltid har tid til fang - kos er så, men et minimum av oppmerksomhet, kos og avledning er nødvendig for barn i den alderen. Kanskje særlig er dette viktig for et adoptivbarn, siden mange av disse,som du beskriver det, har vært nødt til å "trøste seg selv" i tiden før adopsjonen.

Ta dette opp med avd.leder/styrer, og dersom det ikke nytter - gå videre med det.

Hilsener fra

Mamta skriver: "At personalet ikke alltid har tid til fang - kos er så, men et minimum av oppmerksomhet, kos og avledning er nødvendig for barn i den alderen."

Den er forsåvidt grei! Men har de tid til å stå og observere barnet på avstand, så har de også tid til å gi trøst.

Som de andre her mener jeg også at dette er noe man ikke bare skal godta, og Mamta har vel rett når ho skriver at dette kanskje er spesielt viktig for adoptivbarn. Ikke for det, andre småbarn bør ikke heller være nødt til å finne trøst i seg selv..

[purre]

Dette kan da ikke være riktig?! Jeg ville tatt opp dette med en gang, og jeg ville tatt det opp med styrer i barnehagen. Jeg ville tatt det opp som en sak og ikke nevnt noen personer. Trøste seg selv når man er 2 år, det høres helt fælt ut syns jeg...

[bao bao]

hei

Dette synes jeg at du skal ta opp med barnehagen. Det skal ikke være sånn. Jeg er mamma til en 3 åring født i Kina og jobber som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling (0-3 år). Noe av de viktigste vi som jobber med de minste gjør, er ha ha tid, ro og et fang der de kan hvile seg og få litt kos og trøst. De minste trenger voksne som ser dem og tar deres følelser og opplevelser på alvor. De skal ikke lære seg å finne trøst i seg selv - det kan jo de fleste av våre barn nok om fra før av!

Jeg ville helt sikkert ha tatt det opp derom det gjaldt mitt barn.

Lykke til!