sosial fobi

[n_md_sos_fobi]

hallois...

Jeg er en gutt på 13år som har sosial fobi.

ikke at jeg er redd for å møte opp på sosiale sammenkomster som trening, diskotek, fester osv. men jeg er livredd for hva andre syns om meg på alle måter. Hvordan jeg kler meg, hvordan jeg ser ut, hvem jeg går sammen med, og alt mulig sånt.

Det er ingen i familien min som vet det. ingen andre jeg kjenner heller. jeg kan ta noen eksempler på når jeg syntes det er værst, så kansje dere forstår meg litt bedre:

Jeg kan ikke dra sammen med mamma i byen, da blir jeg redd for å treffe noen jeg kjenner, særlig jenter som går aleine, og som kniser og ler å alt det der. hvis jeg er i byn sammen med mamma begynner jeg å svette, jeg blir hes i stemmen, og når jeg snakker høres det som jeg er midt i det værste stemmeskiftet.

det er da det er værst.

klespresset er et h****** for en med sosial fobi. du blir merkeklær/moteekspert uten at du skjønner det selv. hvis du kommer med en bukse, hvilkensomhelst, kan jeg si deg hvor du har kjøpt den.og en som tenker sånn, prøver jo å kle seg etter "proffene". særlig jenter/gutter som skifter vær dag, skal du prøve å leve opp til det samme. det har gått mye hundrelapper i merkeklær i det siste ja. men så føler du deg jo mye bedre der du går på skolen f.eks.

Grunnen til at jeg har forstått at jeg har sos. fobi. selv, var at jeg hørte på et radioprogram om fobier, der de kom innom sosial fobi, og da tenkte jeg litt på det en stund og så en dag:

"nei, fasan!! det er jo det jeg har!"

grunnen til at jeg har fått det (tror jeg) at er jeg ble baksnakket mye på barneskolen og på grunn skolen i 5. og 6. klasse. har et par naboer som er mye eldre enn meg som har baksnakka meg, og gjort meg oppmerksom som hva som jeg gjør feil i den vide verden.

skulle skrive mye mer men nå gidder jeg ikke mer.

håper at noen gidder å svare, og dere ikke syns jeg er en galematias.... (ord fo sprøing)

[snilen]

slik du forteller om det her, så vil jeg tro at svært mange tenåringer med deg og alle vi som engang har vært tenåringer, vil kjenne seg igjen i dette. iallfall i en eller annen grad.

jeg kjenner meg iallfall igjen. og jeg ble mobbet og baksnakket og utestengt. og da hjelper det jo egentlig ikke uansett hva du har på deg eller hva du sier. det er selvtillitten som må jobbes med. man er nødt å klare å heve seg over det.

og det er jo nettopp tiden for deg å jobbe med dette. det er nå du finner deg selv. og jeg vil tippe du vil gå igjennom mange faser i både klesstil og tanker og idealer i årene fremover. og kanskje forandrer vi oss litt også hele livet, bare at i tenårene så forandrer vi oss så mye mer og mye fortere på kort tid.

ok, det jeg egentlig ville si var jo at du må finne en måte å "tøffe deg opp på". du kan ta det med humor eksempel. se humoristisk på det, le litt for deg selv av hvordan denne verden du lever i er. at noen skal finne det underholdende at du er på bytur med moren din. alle er jo på byen med moren sin fra tid til andre, det er såklart helt vanlig, men alle er jo litt flaue over moren sin i den alderen. men samtidig er det jo bare noe man må stå for at man gjør også.

og det samme med klær. man må tørre gå i de klærne man liker. man må le litt av de som tror klær blir møkkete etter en dag på skolen, og de som synes det er noe galt om du har på samme genser hver mandag. de må virkelig kjede seg om de følger med på slike ting.

Humor hjalp iallfall meg gjennom ungdomsskolen, men det tok tid før jeg skjønte hvordan jeg kunne bruke det. Men så lenge jeg var sterk, og trodde på at jeg var noe, at de bare ikke kjente meg, at jeg hadde fått et stempel, at det kanskje var de som var redde og usikre, så gikk det bedre.

Og om noen kommenterer hvor korte bukser du har, og du ler, så blir de veldig usikre. Jeg sier ikke at det er en genial løsning, men det fungerte for meg. Men å være blid og positiv og hyggelig vil gjøre at du når langt iallfall. Og at du tror på deg selv, og stoler på deg selv, og blåser litt i om andre har andre meninger enn deg.

Håper du finner denne selvtillitten iallfall! Lykkelykketil!

[Nevrolingvistiker]

Velkommen, og gratulerer. Du har akkurat bestått "menneskelighetstesten". Ikke bare det. Du viser en enormt flott og grundig selvinsikt jeg aldri har sett hos en 13 år gammel person.

Så hva kan du gjøre.

Først og fremst, vit at det er ikke *du* som har et problem, men de som faktisk ikke er sikre nok på seg selv til å unngå å dømme andre på klesstilen.

Stå med ryggen rakt, og da mener jeg ikke i "god gammel stumpa-stil", da mener jeg rett og slett, ikke bøy ned skuldrene og skjul deg, kom deg på diskoteket og gi *gjerne* fra deg en kommentar eller to.

---

Til slutt har du et valg å ta.

Dette er et valg, om du holder ved det, som vil sannsynligvis forme deg til den personen du vil bli.

- Vil du bli en person som følger strømmen og ikke har en selvstendig tanke eller er sterk nok til å motstå en utfordring der du er i undertall?

eller...

- Vil du bli en person som folk husker som "oj.. han hadde en god holdning" og som kan ta med seg denne seieren gjennom alt han gjør i livet

Jeg gjorde selv valget i 1993,

I dag eier jeg min egen bedrift, får i tide og utide høre gode tilbakemeldinger om min innstilling til andre, min evne til å gi feedback og min kreativitet i vanskelige situasjoner.

Hva valgte jeg?

[Gjest Antiknox]

slik du forteller om det her, så vil jeg tro at svært mange tenåringer med deg og alle vi som engang har vært tenåringer, vil kjenne seg igjen i dette. iallfall i en eller annen grad.

jeg kjenner meg iallfall igjen. og jeg ble mobbet og baksnakket og utestengt. og da hjelper det jo egentlig ikke uansett hva du har på deg eller hva du sier. det er selvtillitten som må jobbes med. man er nødt å klare å heve seg over det.

og det er jo nettopp tiden for deg å jobbe med dette. det er nå du finner deg selv. og jeg vil tippe du vil gå igjennom mange faser i både klesstil og tanker og idealer i årene fremover. og kanskje forandrer vi oss litt også hele livet, bare at i tenårene så forandrer vi oss så mye mer og mye fortere på kort tid.

ok, det jeg egentlig ville si var jo at du må finne en måte å "tøffe deg opp på". du kan ta det med humor eksempel. se humoristisk på det, le litt for deg selv av hvordan denne verden du lever i er. at noen skal finne det underholdende at du er på bytur med moren din. alle er jo på byen med moren sin fra tid til andre, det er såklart helt vanlig, men alle er jo litt flaue over moren sin i den alderen. men samtidig er det jo bare noe man må stå for at man gjør også.

og det samme med klær. man må tørre gå i de klærne man liker. man må le litt av de som tror klær blir møkkete etter en dag på skolen, og de som synes det er noe galt om du har på samme genser hver mandag. de må virkelig kjede seg om de følger med på slike ting.

Humor hjalp iallfall meg gjennom ungdomsskolen, men det tok tid før jeg skjønte hvordan jeg kunne bruke det. Men så lenge jeg var sterk, og trodde på at jeg var noe, at de bare ikke kjente meg, at jeg hadde fått et stempel, at det kanskje var de som var redde og usikre, så gikk det bedre.

Og om noen kommenterer hvor korte bukser du har, og du ler, så blir de veldig usikre. Jeg sier ikke at det er en genial løsning, men det fungerte for meg. Men å være blid og positiv og hyggelig vil gjøre at du når langt iallfall. Og at du tror på deg selv, og stoler på deg selv, og blåser litt i om andre har andre meninger enn deg.

Håper du finner denne selvtillitten iallfall! Lykkelykketil!

Hei !

Jeg har nettopp begynt et kurs i sosialpsykologi, siden jeg desverre er i startfasen kan jeg ikke komme med så mye.

Men, noe som hjelper i situasjoner der du blir nervøs og begynner å svette er å prøve å kontrollere pusten. Prøv å puste med magen, slik at du drar luften langt ned i lungene, magen skal gå utover ikke innover, prøv også å puste langsomt og ta store drag med luft inn, det skal litt trening til for å gjøre dette ubevisst når du kjenner "panikken" og svetten kommer, men prøv å vær obs på det.

En annen ting som kanskje kan beroligge deg er at folk legger mye mindre merke til deg en du tror, og når jeg sier mye så mener jeg veldig mye, dette gjelder selvfølgelig også klær, dette er fastslått gjennom vitenskapelige eksperiment.

Lykke til videre i livet !

[Gjest Daisy]

Først av alt; du virker veldig velformulert til å være 13 år (Det var komplimentet du kan fore egoet ditt med).

En liten trøst er at de fleste har det slik i en viss grad når de er i tenårene. Vet ikke hvor stor trøst det var, men...

[fuji1365380447]

Jeg er ikke så ung lenger (30 år), men likevel husker jeg godt hvordan det var å være 13 år og usikker på meg selv. Kjenner meg igjen i mye av det du sier om å være redd for å bli utestengt, baksnakket osv.

Det jeg har opplevd, når jeg treffer andre som var unge samtidig med meg - er at vi alle var redde på denne tiden.

Selv de som var de kuleste av alle, var egentlig redde for å skille seg ut for mye. Når du kjenner at du blir usikker og famlende, så skal du bare tenke på at du har like mye rett som de andre til å være deg selv.

Du er like mye verdt som alle andre, og din tilstedeværelse er viktig for helheten.

Lykke til!

[Gjest Marthe03]

Hei !

Jeg har nettopp begynt et kurs i sosialpsykologi, siden jeg desverre er i startfasen kan jeg ikke komme med så mye.

Men, noe som hjelper i situasjoner der du blir nervøs og begynner å svette er å prøve å kontrollere pusten. Prøv å puste med magen, slik at du drar luften langt ned i lungene, magen skal gå utover ikke innover, prøv også å puste langsomt og ta store drag med luft inn, det skal litt trening til for å gjøre dette ubevisst når du kjenner "panikken" og svetten kommer, men prøv å vær obs på det.

En annen ting som kanskje kan beroligge deg er at folk legger mye mindre merke til deg en du tror, og når jeg sier mye så mener jeg veldig mye, dette gjelder selvfølgelig også klær, dette er fastslått gjennom vitenskapelige eksperiment.

Lykke til videre i livet !

Hei..

Interessant kurs du har begynt på..

Kanskje du kan fortelle meg litt om rødming? Hvorfor oppstår dette? Hva kan hjelp??

[Gjest pasa21]

Kan desverre ikke komme med noen råd, men jeg kan fortelle deg at de fleste av oss går gjennom dette stadiet og at det BLIR bedre jo eldre du blir selv om du kanskje ikke tror på det nå.......

Hvis du føler at dette problemet begynner å gå utover skolearbeid, trening etc. så kan du kanskje forsøke å snakke med helsesøsteren på skolen din .....