Mammadalt (langt)

[Gjest fru grønn]

Vi kom hjem fra Kina for tre kvart år siden. Gullet er snart tre år. Hun har en sterk tilknytning til meg, og er glad i sin pappa, men avviser han veldig mye. Det er bare jeg som får være henne nær fysisk, med kos og klem og kyss og kroppskontakt. Hun dytter ofte bort pappa og lukker døra slik at pappa ikke skal komme inn, bare mamma, som hun sier. Det må sies at herr grønn er en veldig snill mann og hun elsker å gjøre ting med han, sitte på fanget å lese bøker, leke med lego osv.!

Hun etterligner meg i alt, preger seg på meg, fotfølger meg, kaller seg min baby, bare baby, vil ikke ha noe navn. Jeg er hennes store helt...hun har utrolig stor respekt for meg (på en god måte).

Pappa begynner nå å føle at det blir litt for mye avvisning. Han takler det bra utad, men blir nok lei seg innerst inne.

Jeg ser at hun trenger et kvinne-forbilde, og siden barnehjemmet var fullt av pleiere og mange barn på rommet, vil hun nå ha meg totalt for seg selv.

Jeg synes allikevel at det begynner å trekke ut i tid. Kanskje trenger hun denne tiden, kanskje er det noe vi burde gjøre for å få mer balanse i familien. Jeg må legge til at pappa har vært en del bortreist i løpet av disse månedene. Jeg har vært borte to helger i høst. Vi tenkte da at det ville være fint for far og datter å være sammen, bare de to. Men det ble ikke særlig annerledes etterpå.

Er det noen som har tanker om vår situasjon? Egne erfaringer?

Er alltid skummelt å prøve å forklare noe veldig personlig på nettet, jeg har ikke lyst til å bli misforstått! Vil heller forklare ting nærmere hvis det er noe som høres rart ut.

Er takknemlig for svar!

Vennlig hilsen

[ahg]

Hos oss var det også mye 'bare mamma' i begynnelsen. Og det varte ganske lenge. Har nettopp konferert med min kjære, og han mener at 'bare mamma'-perioden varte betydelig lenger enn trekvart år.

Min mann er også en tålmodig sjel, men jeg husker at han beklaget seg litt innimellom når han bryskt ble avvist til fordel for meg. Og jeg tenkte gudskjelov at jeg slapp å være i hans sko, for jeg ville ganske sikkert tatt meg temmelig nær av det. Dessuten syntes jeg det var litt urettferdig overfor ham, for han er en veldig fin pappa!

Vi gjorde ikke noe spesielt med det. Lot det ta den tiden det tok. At jentene alltid har likt å leke med pappa, viser jo at de setter pris på ham. Det er bare to forskjellige måter å være glad i på.

Siden herr grønn har vært en del bortreist, synes jeg det er naturlig å tenke at det trekker tilknytningsprosessen til ham ut i tid. Det er sikkert fint at pappa og gullet får alenetid sammen. Jeg tror det er bedre med jevnlige drypp i hverdagen enn en 'kraftinnsats' en gang iblant. Hva om pappa og gullet får en kveld eller to alene i uka? Her i huset har pappa det siste året hatt to alenekvelder i uka med jentene. Utover dette tar vi kveldsstellet annenhver kveld. Dette synes mannen min har hatt en positiv innvirkning på nærheten til jentene.

Nå har vi hatt yngstejenta i snart 3 år og eldstejenta i 5,5 år. Det har med tiden blitt atskillig mer balanse i 'kontaktregnskapet'. Jeg er fremdeles førstevalget når noe står på - unntatt når jeg er sur eller sint på dem, da er pappa god å ty til :-)

For å oppsummere mine tanker: La det ta den tiden det trenger. Man kan ikke tvinge noen til nærhet. Gullet deres har tydeligvis veldig behov for mamma der hun er nå. La herr grønn få jevnlig alenetid med gullet slik at de blir bedre kjent. Det går seg sikkert til i lengden.

[Gjest Hilsen cor]

Dette ligner litt på vår situasjon i starten.

Vi valgte etter ca 3 mnd å la pappan ta ansvar for kveldsstellet og leggingen. Det ble mye skriking i starten under stellet, men når det var overstått, var alt fint igjen - hver kveld i ca 2 1/2 - 3 mnd.

Første gang pappan la barnet for kvelden (etter 5 mnd !), tror jeg det kom så overraskende at h*n ikke kom på at h*n skulle skrike - så bare forundret ut. Siden er det pappa som har hatt ansvaret for kveldsstellet.

Mammadalten har etter hvert blitt veldig god til å utnytte pappas bløte hjerte.

Vet ikke om dette kan være en løsning for dere ? Kanskje litt vanskelig hvis far er mye borte ?

Tror rett og slett at barna bare må venne seg til at far også har et ansvar, og at han må TA det - selv om det blir hylskrik noen ganger. Dessuten må nok mor ofte gjøre seg "hard", og gå seg en tur eller forlate området innimellom. Slik kan far og barn blir mere nær.

Dette har dere tydeligvis gjort noe av, men ville bare si at jeg er sikker på at det ordner seg etter hvert.

Teorien er ofte lettere enn praksisen.......

Lykke til !

[hix]

Pass bare på at dere ikke går i den samme fella som oss. Forviss deg om at mannen din virkelig ER tålmodig. At han faktisk takler situasjonen og ikke bare 'later som', mens han går i oppløsning innvendig og til slutt møter veggen. Sørg for å snakke åpent sammen om hvordan dere opplever det!! Ikke steng det inni dere, for det blir så vanvittig destruktivt for hele familien. Så lenge dere takler det på en grei måte, og verken du eller mannen din opplever det som for tungt og frustrerende, så går det bra. Men hvis dere merker at det blir betent og en stor belastning for forholdet deres, så søk råd og hjelp, om ikke annet så for å få snakket med noen og for å få konkretisert hva dere skal gjøre med situasjonen. IKKE bli presset på defensiven og la dette 'spise opp' familien deres.

Det positive er at jenta deres har knyttet seg så nært til deg og tydligvis 'jobber med' å ta igjen det tapte. Da er mye gjort og ting vil gå fremover. Pass på at dere ikke blir for ensidig fiksert på at jenta deres har et problem som dere må finne en løsning på. Ha også fokus på at du og mannen din ikke skal få et problem dere imellom. Det er lett å glemme oppi det hele.

Alt blir mye lettere å forholde seg til dersom man bare forstår hvorfor ting er som de er. Det er ikke så lett for vanlige dødlige å se sammenhengene bestandig. Dette er pedagogenes og barnepsykologenes felt.

En teori kan f.eks være at jenta deres kanskje ikke har forstått at herr grønn faktisk er en omsorgsperson for henne. Menn har kanskje aldri hatt den rollen i livet hennes før. Tidligere kan hun ha kjempet en kamp mot andre barn for å få oppmerksomhet og omsorg fra kvinner på barnehjemmet (hvis hun har vært på barnehjem). I så fall betrakter hun kanskje herr grønn som en omsorgskonkurrent og ikke som en omsorgsperson på linje med deg. Da blir det jo ganske forståelig at hun sier "ikke pappa" og stenger ham ute fra rommet for å være alene med deg. Hun fortsetter kanskje bare å praktisere den samme øvelsen som hun lærte i de to første leveårene, og som var en livsnødvendig ferdighet for å ikke gå til grunne.

Kanskje må du regelmessig ut av rekkevidde for at hun skal forstå at herr Grønn også er en som også kan gi henne omsorg (slik ahg skriver). Å leke "Mor, Far & Barn", eller i det hele tatt leker der far er omsorgsperson kunne kanskje hjelpe henne med å se far i en ny rolle. Eller hva med et lite skuespill der mor slår seg eller skjærer seg i fingeren og der far trøster henne og setter på plaster. Hva om far finner frem plasteret og trøster dukka hennes som har fått skrubbsår på kneet? Det er utrolig hva man kan få til med en pakke plaster. Det er på en måte visualisert omsorg på et nivå barn forstår.

Men det viktigste av alt!! Snakk sammen og ikke nøl med å kontakte hjelpeapparatet dersom dere føler at det blir for belastende for forholdet deres. Det er ikke sikkert at dere får hjelp, men bare følesen av at dere gjør noe aktivt sammen, og anerkjenner at dere har et problem er viktig for dere selv.

[ahg]

Hos oss var det også mye 'bare mamma' i begynnelsen. Og det varte ganske lenge. Har nettopp konferert med min kjære, og han mener at 'bare mamma'-perioden varte betydelig lenger enn trekvart år.

Min mann er også en tålmodig sjel, men jeg husker at han beklaget seg litt innimellom når han bryskt ble avvist til fordel for meg. Og jeg tenkte gudskjelov at jeg slapp å være i hans sko, for jeg ville ganske sikkert tatt meg temmelig nær av det. Dessuten syntes jeg det var litt urettferdig overfor ham, for han er en veldig fin pappa!

Vi gjorde ikke noe spesielt med det. Lot det ta den tiden det tok. At jentene alltid har likt å leke med pappa, viser jo at de setter pris på ham. Det er bare to forskjellige måter å være glad i på.

Siden herr grønn har vært en del bortreist, synes jeg det er naturlig å tenke at det trekker tilknytningsprosessen til ham ut i tid. Det er sikkert fint at pappa og gullet får alenetid sammen. Jeg tror det er bedre med jevnlige drypp i hverdagen enn en 'kraftinnsats' en gang iblant. Hva om pappa og gullet får en kveld eller to alene i uka? Her i huset har pappa det siste året hatt to alenekvelder i uka med jentene. Utover dette tar vi kveldsstellet annenhver kveld. Dette synes mannen min har hatt en positiv innvirkning på nærheten til jentene.

Nå har vi hatt yngstejenta i snart 3 år og eldstejenta i 5,5 år. Det har med tiden blitt atskillig mer balanse i 'kontaktregnskapet'. Jeg er fremdeles førstevalget når noe står på - unntatt når jeg er sur eller sint på dem, da er pappa god å ty til :-)

For å oppsummere mine tanker: La det ta den tiden det trenger. Man kan ikke tvinge noen til nærhet. Gullet deres har tydeligvis veldig behov for mamma der hun er nå. La herr grønn få jevnlig alenetid med gullet slik at de blir bedre kjent. Det går seg sikkert til i lengden.

Det med å dele på kveldsstellet har vi holdt på med hele tiden (slik jeg skrev det ovenfor kan det se ut som vi bare har gjort det det siste året).

Jeg merker at det er veldig lett å 'ta over showet' når gullene automatisk søker til meg. Jeg har vennet meg til å holde fingrene av fatet og la mannen min slippe til mye mer - ikke bare ile til for mine små og ta meg av alt.

Synes ellers at innlegget til hix er veldig bra. Helt enig med ham i at det er viktig å være ærlig med seg selv og hverandre, og ikke bare late som man tar avvisningen greit.

[Gjest Ikke signatur i dag]

Vi har hatt (og har) samme problem, men med motsatt fortegn. Hos oss er det pappa som er favoritten.

Ser du har fått mange råd om å dele på omsorgsoppgavene - det virker i alle fall hos oss.

Når vi fikk eldstemann var han veldig pappa-gutt. Vi delte på det daglige stellet likevel, slik at han måtte forholde seg til oss begge. Nå veksler han veldig på hvem han går til.

Veslejenta klynger seg til pappa for tiden. men denne gangen er det lettere å takle, for vi vet av erfaring at dette kan fort snu seg.

Mitt råd er; la pappa ta sin del av den daglige omsorgen, og la gjerne pappa ha en kveld eller to i uka alene med barnet.

Lykek til!

[fei1365380229]

Som de som gir råd her sier; "del på oppgavene" Vår lille jente klamret seg til pappa når vi var i Kina og det var tøft å bli så avvist, men også forståelig da, fordi hun ikke klarte å forholde seg til 2 (3) nye personer sånn med en gang.

Når vi kom hjem så endret dette seg etter noen dager siden pappa måtte på jobben. I tillegg var hun litt syk og ble ekstra kosete og klengete en del dager. Da var det plutselig bare mamma som gjaldt og pappa ble avvist, det syns faktisk ikke pappa var så veldig stas. Vi tok konsekvent kveldsstellet og legging annenhver dag på tross av ville protester fra jenta, pappa følte seg nok ikke helt høy i hatten, men vi følte at dette var viktig for alle parter.

I tillegg til å dele på dette passer vi på at jenta får være med pappa på butikken å handle, lage mat med pappa, gå tur med pappa, altså være mye alene også de to.

Etter hvert føler vi oss ikke avvist noen av oss, men hun "straffer" en av oss hvis vi er ”strenge” med henne, med å si: ”jeg vil gå til pappa jeg” og så demonstrativt kose pappa og se strengt på meg (o: eller omvendt.

[Gjest fru grønn]

Tusen takk for fine svar! Jeg tar alle til etteretning, og skal vise dem til pappaen. Jeg tror nok det er vanskelig for oss å vite hva "lang tid" er for et barn.