Noen tanker om intervju

[Gjest tidligere hummla]

Da vi var under utredning fikk min mann spørsmål om hvordan vi ville prøve å takle det dersom det oppsto problemer for barnet. Min mann svarte at det var vanskelig å svare på dette generelt, så han foreslo å svare utifra at et barn hadde f.eks lese og skrivevansker. Han fortalte at da ville han ta kontakt med PPT. Han poengterte at han arbeider sammen med PPT . Da svarer den ene konsulenten at: ”Mange som synes det er vanskelig å innrømme feil på egne barn.” Hvorpå min mann repliserer at det er ikke foreldrenes ’feil’ dersom et barn har lærevansker. Og til svar får han at ” Nei, det trenger det ikke, nei” og den andre konsulenten fortsetter med ”Det kan være. Hvis det er omsorgssvikt”

Hvor langt skal bv gå når de provoserer under intervjuene? Ovennevnte og mange flere slike slike utsagn skapte i alle fall usikkerhet på konsulentenes kompetanse hos meg. De fortalte at det finnes adoptivsøkere som konverterer til religionen som er i landet hvor de søker om å få adoptere ifra. De fortalte om en trebarns-adopsjon på et navngitt lite sted, en times kjøring ifra oss, som de ikke kunne forstå at SUAK hadde godkjent, fordi den var ikke til barnas beste, mente den ene konsulenten. De spurte hvordan vi ’ordnet det økonomisk’ og da jeg svarte at ’vi er da gift’ og at vi har felles økonomi og da tonefallet mitt fortalte at det var en selvfølge for oss, fortalte konsulenten at hun selv hadde vært samboer i over ti år og hatt separat økonomi. Dette kan jeg ikke forstå skulle interessere oss... Jeg hadde hele tiden en følelse av at alt jeg mente og stod for var galt. Jeg husker ikke en eneste ting som ikke ble motsagt av konsulentene. Til og med at jeg hadde valgt å sterilisere meg ble omtalt på en svært lite profesjonell måte. Konsulenten spurte ”Kunne du ikke ha brukt annen form for prevensjon dah?”

Kan noen fortelle meg at dette er helt vanlig måte å gjennomføre intervju på?

[Gjest en adoptant]

Hvis jeg var dere, ville jeg sende et saklig brev med disse eksemplene, og deres reaksjoner, til sosialsjefen. Vel og merke ETTER at dere er godkjente. Jeg syns det virker uprofesjonelt, og syns de bør få tilbakemelding på dette.

[Gjest tidligere hummla]

Hvis jeg var dere, ville jeg sende et saklig brev med disse eksemplene, og deres reaksjoner, til sosialsjefen. Vel og merke ETTER at dere er godkjente. Jeg syns det virker uprofesjonelt, og syns de bør få tilbakemelding på dette.

"Hvis jeg var dere, ville jeg sende et saklig brev med disse eksemplene, og deres reaksjoner, til sosialsjefen. Vel og merke ETTER at dere er godkjente. Jeg syns det virker uprofesjonelt, og syns de bør få tilbakemelding på dette. "

Vi anmodet om å få møte med barnevernsleder, men hun avslo på grunn av at hun var i så nært samarbeid med sine konsulenter. Vi ble heller ikke anbefalt som adoptivforeldre. Vi anmodet om å få se vurderingen, men fikk beskjed om at vi måtte først skrive under på at vi godkjente sosialrapporten og sendte dokumentene før vi fikk innsyn. Sosialrapporten beskrev meg også i negative ordelag. Vi måtte stoppe saken. Etter mye om og men fikk vi via advokat lese vurderingen, hvor kvinnelig søker ble beskrevet kun negativt. Ikke èn positiv ting ble fortalt om meg. Selv ikke min manns gode sider kunne veie opp for hvor mine negative sider, skrev de i dokumentet som skulle sendes til utenlandske myndigheter.

[jaac]

Jeg følte i samtalene med barnevernet at de forsøkte å provosere frem uønskede reaksjoner. Fex. ved å fortelle om alle problemene adoptivbarn får, oppdragermetoder (om vi vil bruke fysisk avstraffelse)etc. De spurte også om vårt sexliv - hvilket jeg synes er dem helt uvedkommende. Jeg var svært

sur og nedkjørt etter disse møtene. Vi ble riktig nok godkjent, så det var jo verdt det.

[Betty]

"Hvis jeg var dere, ville jeg sende et saklig brev med disse eksemplene, og deres reaksjoner, til sosialsjefen. Vel og merke ETTER at dere er godkjente. Jeg syns det virker uprofesjonelt, og syns de bør få tilbakemelding på dette. "

Vi anmodet om å få møte med barnevernsleder, men hun avslo på grunn av at hun var i så nært samarbeid med sine konsulenter. Vi ble heller ikke anbefalt som adoptivforeldre. Vi anmodet om å få se vurderingen, men fikk beskjed om at vi måtte først skrive under på at vi godkjente sosialrapporten og sendte dokumentene før vi fikk innsyn. Sosialrapporten beskrev meg også i negative ordelag. Vi måtte stoppe saken. Etter mye om og men fikk vi via advokat lese vurderingen, hvor kvinnelig søker ble beskrevet kun negativt. Ikke èn positiv ting ble fortalt om meg. Selv ikke min manns gode sider kunne veie opp for hvor mine negative sider, skrev de i dokumentet som skulle sendes til utenlandske myndigheter.

Jøye meg, det hørtes da litt drøyt ut. For meg høres det ut som om det er representantene fra barnevernet som er negative... Hadde de provosert meg sånn og/eller spurt om sexlivet vårt, så hadde jeg gått videre med saken.

Nei takke meg til den snille dama som var her, tror nesten jeg må sende henne en blomst ;-)

[Gjest May M]

Jeg synes kanskje du overreagerer litt.

Kan ikke barn ha problemrer med å lære å lese og skrive hvis de har vært utsatt for omssorgssvikt? Hvis ja, så er vel det greit å påpeke det.

Når du svarer "Vi er da gift" som det eneste tenkelige svaret på et ganske enkelt spørsmål, så følte de vel kanskje behov for å presisere at det ikke er noen selvfølge.

Når det er sagt så kan jeg fortelle at vi har nettopp hatt besøk fra barnevernet selv. Følelesen har ikke vært spesielt god etter dette. Ikke fordi hun ikke var profesjonell, men fordi det ikke er en behagelig opplevelse å bli gransket på denne måten, og frustrerende når jeg føler at vi ikke klarer å formidle våre motiver for adopsjon (vi kan få barn, men velger å adoptere).

Barnevernet har et kjempeansvar når de skriver sosialrapporten, og da tenker jeg først og fremst ovenfor de barna. For å gjøre en skikkelig jobb nytter det jo ikke å sitte å koseprate, man må jo prøve å komme litt under huden på oss som ønsker å adoptere.

Ønsker uansett lykke til videre i prosessen.