La adopsjon bli positiv for de som velger det

[lipari]

Hei alle sammen!

Foreslår at vi alle begynner å tenke positivt og at dette vil vi klare.

Her inne på DOL er det så mange reflekterte mennesker som er klar over utfordringene som kan komme eller allerede er kommet for de som har adoptert.

Det viktigste for oss burde være at vi støtter hverandre og tror på at dette klarer vi selvom vi møter motstand enten det er trassalder eller verre ting.

Dagens adoptivforeldre er opplyste og har lest mye. Dette hjelper selvom det absolutt ikke gir alle svarene samme hvor mye en kan.

Et barn er et eget individ som vi må ta utgangspunkt i.

Det er ikke sagt at det som virker for en venninne og hennes barn vil virke på oss, men vi får mer kunnskap og kanskje hjelper det i en annen sammenheng neste gang.

[mariaa1365380624]

Heisann!!

Kjempebra innlegg!! Jeg er helt enig med deg!! Vi må fokusere på det positive, og at vi faktisk klarer dette!! Viktig overfor andre søkere som er i ett tidlig stadium av prosessen at vi fokuserer på positiveting, og ikke henger oss opp for masse i problemer som kan komme.

[Gjest det mener jeg!]

Hei.

Jeg er enig i det du sier, men vi har vel lov til å være realistiske og gi tilbakemeldinger til folk hvis vi ønsker? Noen opplever at barnevernet prøver å "skremme" folk fra å adoptere, men da må ikke vi gå i den fellen at vi later som om det ikke er ting som er spesielt med å adoptere. Både jeg og min søster har adoptert. Mine barn klarer seg kjempebra, min søsters datter viste det seg hadde FAS. Heldigvis er både hun og mannen ressurssterke og slåss for å få den hjelpen de har krav på, men det vil jo være å lure blivende adoptivforeldre dersom vi her inne bare skulle fortelle om solskinnshistoriene. Av hensyn til adoptivbarna bør vi som "med-adoptanter" også prøve å gi et realistisk bilde av adopsjon. Dersom jeg skulle gi fra meg mitt barn til adoptivforeldre i et annet land ville jeg da sannelig være sikker på at dette var mennesker som var grundig vurdert!! Hvis vi synes at alle skulle få lov til å adoptere uavhengig av om de har store personlige problemer så har vi etter min mening ikke respekt for adoptivbarna og deres rett på gode foreldre.

Forresten, man kan ikke velge hvilke forskningsresultater man vil tro på ut fra hva som passer en selv slik du har hevdet. Min søsters barn har en diagnose og er adoptert. Dersom det ble presentert en forskningsrapport som sa at så og så mange adoptivbarn hadde FAS så kunne jeg jo ikke la være å tro på den!!

[ahg]

Jeg tror det er best å være en passe blanding av realistisk og optimistisk. Det er viktig å være klar over og ha tenkt godt igjennom potensielle problemstillinger. Likevel synes jeg ikke det skal drepe gleden og forventningen ved å vente barn. Man vet aldri hva fremtiden bringer, men det er stor sannsynlighet for at det vil gå bra. Og utfordringer lærer man seg å takle underveis. Kommer de, så kommer de, og da må de tas en dag av gangen. Det er ofte helt utrolig hva man klarer når man først må.

Jeg har stor medfølelse for de som har fått tøffe utfordringer, og jeg håper inderlig at de vil få den hjelpen og avlastningen de trenger uten å måtte kjempe og slite seg fullstendig ut.

Enten man adopterer eller føder selv - man vet aldri hva som vil skje. Det er en stor omveltning i livet å få barn, og i de aller fleste tilfellene går det heldigvis bra.

Til de som venter på å få sitt første barn, er min oppfordring: Vær oppmerksom på at det kan bli krevende - i hvert fall i perioder - men fremfor alt: GLED DERE!

[Iznowgood]

Hei.

Jeg er enig i det du sier, men vi har vel lov til å være realistiske og gi tilbakemeldinger til folk hvis vi ønsker? Noen opplever at barnevernet prøver å "skremme" folk fra å adoptere, men da må ikke vi gå i den fellen at vi later som om det ikke er ting som er spesielt med å adoptere. Både jeg og min søster har adoptert. Mine barn klarer seg kjempebra, min søsters datter viste det seg hadde FAS. Heldigvis er både hun og mannen ressurssterke og slåss for å få den hjelpen de har krav på, men det vil jo være å lure blivende adoptivforeldre dersom vi her inne bare skulle fortelle om solskinnshistoriene. Av hensyn til adoptivbarna bør vi som "med-adoptanter" også prøve å gi et realistisk bilde av adopsjon. Dersom jeg skulle gi fra meg mitt barn til adoptivforeldre i et annet land ville jeg da sannelig være sikker på at dette var mennesker som var grundig vurdert!! Hvis vi synes at alle skulle få lov til å adoptere uavhengig av om de har store personlige problemer så har vi etter min mening ikke respekt for adoptivbarna og deres rett på gode foreldre.

Forresten, man kan ikke velge hvilke forskningsresultater man vil tro på ut fra hva som passer en selv slik du har hevdet. Min søsters barn har en diagnose og er adoptert. Dersom det ble presentert en forskningsrapport som sa at så og så mange adoptivbarn hadde FAS så kunne jeg jo ikke la være å tro på den!!

"Hvis vi synes at alle skulle få lov til å adoptere uavhengig av om de har store personlige problemer så har vi etter min mening ikke respekt for adoptivbarna og deres rett på gode foreldre."

Jeg påstår at alle som får godkjenning for å adoptere barn av norske myndigheter er grundig vurdert. (?) Det er da vel ingen med 'store personlige problemer' som får adoptere? Og det er vel heller ingen som mener at de skal få dèt?

[lipari]

Jeg tror det er best å være en passe blanding av realistisk og optimistisk. Det er viktig å være klar over og ha tenkt godt igjennom potensielle problemstillinger. Likevel synes jeg ikke det skal drepe gleden og forventningen ved å vente barn. Man vet aldri hva fremtiden bringer, men det er stor sannsynlighet for at det vil gå bra. Og utfordringer lærer man seg å takle underveis. Kommer de, så kommer de, og da må de tas en dag av gangen. Det er ofte helt utrolig hva man klarer når man først må.

Jeg har stor medfølelse for de som har fått tøffe utfordringer, og jeg håper inderlig at de vil få den hjelpen og avlastningen de trenger uten å måtte kjempe og slite seg fullstendig ut.

Enten man adopterer eller føder selv - man vet aldri hva som vil skje. Det er en stor omveltning i livet å få barn, og i de aller fleste tilfellene går det heldigvis bra.

Til de som venter på å få sitt første barn, er min oppfordring: Vær oppmerksom på at det kan bli krevende - i hvert fall i perioder - men fremfor alt: GLED DERE!

Hei!

Veldig enig i det du skriver.

Positiv og optimistisk er ikke det samme.

Man kan være positiv og realistisk, men ta de krevende utfordringene på en positiv måte. Livet blir enklere når vi vinkler problemene i å se løsninger istedet for å grave oss ned i problemet.

[Gjest det mener jeg!]

"Hvis vi synes at alle skulle få lov til å adoptere uavhengig av om de har store personlige problemer så har vi etter min mening ikke respekt for adoptivbarna og deres rett på gode foreldre."

Jeg påstår at alle som får godkjenning for å adoptere barn av norske myndigheter er grundig vurdert. (?) Det er da vel ingen med 'store personlige problemer' som får adoptere? Og det er vel heller ingen som mener at de skal få dèt?

Ja, jeg håper alle er grundig vurdert. Men i enkeltes iver her for å "hjelpe" andre til å bli godkjent så har det faktisk hendt flere ganger at man er blitt oppfordret til å lyge om at man har gått til psykolog, går på medisiner e.l. Og da synes jeg man går langt over streken i å ville støtte hverandre!!!

[Iznowgood]

Ja, jeg håper alle er grundig vurdert. Men i enkeltes iver her for å "hjelpe" andre til å bli godkjent så har det faktisk hendt flere ganger at man er blitt oppfordret til å lyge om at man har gått til psykolog, går på medisiner e.l. Og da synes jeg man går langt over streken i å ville støtte hverandre!!!

"Ja, jeg håper alle er grundig vurdert. Men i enkeltes iver her for å "hjelpe" andre til å bli godkjent så har det faktisk hendt flere ganger at man er blitt oppfordret til å lyge om at man har gått til psykolog, går på medisiner e.l. Og da synes jeg man går langt over streken i å ville støtte hverandre!!! "

Den er jeg enig i. Jeg selv ble 'endevendt' til de grader og hele min livshistorie ble lagt frem. Jeg må si at det provoserer littegrann at andre holder tilbake helsemessige opplysninger når de skal vurderes. Men så vil jeg tro at det er svært få det gjelder også da.

[frø]

Da jeg var i adopsjonsprosessen forventet jeg at fremtiden kunne gi en rekke problemer.

Tre år etter tildeling opplever jeg at alt har gått fullstendig smertefritt, og jeg som nesten tok problemene på forskudd.....

Først grudde jeg meg til besøk og samtale med barnevernet. Det ble bare hyggelig, selv om det tok veldig lang tid å få utarbeidet en rapport på oss.

Så fordobblet den antatte ventetiden seg i Kina, og tålmodigheten min fikk kjørt seg ytligere, men jeg kom igjenom med mer kraft enn da vi begynte prosessen, særlig takket være venner jeg fikk gjennom DOL.

Vi fikk tildeling med en utydelig og vag og litt skremmende beskrivelse av hvordan barnet hadde det på barnehjemmet. Det viste seg at oversettelsen var dårlig og alt var bra.

Reisebeskjeden tok sin tid, men vi valgte å reise til Kina ti dager i forkant av resten av adopsjons gruppen og opplevde et gjestmildt og fantastisk land, og var rolige og rede til å motta barnet vårt da resten av gruppen kom.

Overleveringen var følsesmessig tøff, men langt mindre traumatisk enn jeg hadde fryktet. Barnet vårt knyttet seg raskt følsesmessig til oss (etter ca en dag lo og smilte hun og to dager senere forsøkte hun å lære meg kinesisk)

Tilknyttningen etter dette har bare blitt bedre og bedre og vi har ikke møtt på noen alvorlige problemer etter de første tre årene. I dag er vi en temmelig vanlig familie med en sterk, trassig og lykkelig snart fireåring.

Vi er oppmerksomme på at problemer kan komme, men nå har jeg sluttet å ta sorgene på forskudd.

Så alle dere som venter og leser om problemer og bekymrer dere kan forberede dere på at det kan også gå veldig bra og fullstendig uproblematisk.