Jeg lurer på

1. februar 2004

om det er mulig å ikke være syk,men bare over emosjonell?

Jeg driver og prøver å lure meg selv her skjønner du..

Det som er,er at jeg har vært over emosjonell siden jeg var lite barn,så lenge mamma og pappa og jeg kan huske,men jeg husker nesten ingenting,så det er som det er,bare brøk deler liksom,men det jeg skulle si er at kanskje det er sånn at noen mennesker bare er født sånn?

De som vet om slike ting som dette her,sier jeg har sånn 'Borderline' Personlihets forstyrrelse,og antakelig mye mer,det vet jeg at det er,det er liksom noe man bare føler på seg,hvis du skjønner..? Men hva om det bare er sånn jeg er? Det jeg synes er så trist,og det som gjør meg så lei meg,er når hode menneske kjennere trivialiserer personligheten min til en sykdom,og da mister jeg liksom følelsen av hvem jeg er til slutt..Da gjør jeg sånne rare ting..Ofte forhastede beslutninger..Nei forresten,jeg tenker ikke engang,da blir alt værre,også bare *poff*har jeg gjort noe som jeg senere angrer på.

Jeg går liksom mellom å være den onde forkastelige,men allikevel overlegne heksa "med den beste selv.tilliten i verden",til å være ett sårbart barn med bare godhet i seg,til å være helt normal,til å være..osv..

Men jeg ser sammenhengen da jeg har en god periode,men jeg gjør ikke det da jeg er i en ond humør periode?Hvorfor ikke tenker jeg..Hmm..Dette er vanskelig..Jeg beundrer dere psykologer og psykiatere.

Gudinnene vet at dere har en vanskelig jobb.Dette ble langt.Unnskjyld for det,jeg håper det går bra.Men jeg husker ikke hva jeg skulle spørre om..Sender det allikevel jeg,ennå dette blir litt dumt.Ta vare på deg.

Alle er perfekt som seg selv.

Jeg synes den linjen er så fin.

2. februar 2004

Hei,

Som ofte ellers så er ikke verden så "enkel" at ting er enten/eller. Det er grader av personlighetstrekk. Tror en kan tenke seg en skala med forskjellige trekk på, og at mesteparten av befolkningen ligger på mitten, jo lenger ifra jo mer uvanlig og etter hvert kansje "unormalt" blir der og til slutt så kan en vel si at det er en fortyrrelse eller tilstand.

Det som kan være problematisk er når en ligger akuratt på grensen mellom "lidelse" og det som betegnes som normalitet, har en da et problem eller ikke...? Bør en få behandling eller ikke, alle disse spørsmålene blir da aktuelle.

Det varierer jo også ifra kultur til kultur hva som betegnes som vanlig mht. personlighet.

Håper dette gav noe mening, vil jo si at det er et bide jeg har dannet meg av ting uten at det trenger å være riktig.

4. februar 2004

Hei,
Som ofte ellers så er ikke verden så "enkel" at ting er enten/eller. Det er grader av personlighetstrekk. Tror en kan tenke seg en skala med forskjellige trekk på, og at mesteparten av befolkningen ligger på mitten, jo lenger ifra jo mer uvanlig og etter hvert kansje "unormalt" blir der og til slutt så kan en vel si at det er en fortyrrelse eller tilstand.

Det som kan være problematisk er når en ligger akuratt på grensen mellom "lidelse" og det som betegnes som normalitet, har en da et problem eller ikke...? Bør en få behandling eller ikke, alle disse spørsmålene blir da aktuelle.

Det varierer jo også ifra kultur til kultur hva som betegnes som vanlig mht. personlighet.

Håper dette gav noe mening, vil jo si at det er et bide jeg har dannet meg av ting uten at det trenger å være riktig.

Hei det er sant det.Du skriver veldig bra.Jeg har tenkt på dette mange ganger.

Og det er sant det du skriver,

hva er og hva er ikke.Jeg har liksom perioder som er "sjuke" (og da veldig sjuke) og perioder som er veldig bra,men jeg ser ikke at jeg har vært dårlig da jeg var det,før etterpå,da jeg har det bra igjen,og det er så rart,synes jeg.Så når jeg har det bra,betviler jeg alle doktorene,og synes de alle er hyklere..Forrige gang jeg skrev,så var jeg på et godt sted,og hatet doktorene mine..

Jeg tenkte jeg skulle være ærlig med det.Svir litt i stoltheta..Det er bra det. Stolthet er jo en illusjon,men det svir,likefullt. Takk så mye for svar,dette setter jeg veldig pris på.-