Englevakt... ?

[Sør]

Jeg mener - istedet for å prøve å se Gud som Gud er forsøkt beskrevet i Bibelen; NOE er "skyld" i at vi lever. Skal man ikke få lov å tro at dette NOE (som utvilsomt eksisterer - vi kan jo umulig ha kommet fra det store intet) vet hva det holder på med, og at det er "godartet"?

Hvor kom guden (uansett hva det er for noe) fra da?

Hvis guden kunne komme "fra det store intet", hvorfor kunne ikke vi også gjøre det?

Det finnes helt fine teorier som forklarer abiogenesis, uten noen gud.

Det er rett og slett ikke behov for noen gud!

Med vennlig hilsen

[Sør]

"Vi må ha en måte å skille fantasi fra virkelighet på, ikke sant?"

Fantasi er et bilde vi skaper selv. Fantasi er trøst og ønsketenkning. Drømmer om hvordan vi ville hatt det. Virkelighet er det som skjer, veldig ofte utenom det vi "fantaserte" om/trodde/ønsket/så for oss. De av oss som konsekvent ikke kan skille fantasi fra virkelighet har som oftest diagnosen schizofreni.

Men det må kunne gå an å tro på noe uten å måtte være sinnsyk. Å tro at din partner er trofast. Å tro at dine ryggsmerter er virkelige selv om de ikke viser på røntgen. Å tro at du er lykkelig selv om du ikke kan bevise det.

Jo, men jeg klassifiserer gude-tro som fantasi, fordi det er intet som tyder på at det finnes noen "gud" av noen art.

Den type tro du nevner har ikke noe med religiøs tro å gjøre.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Nå fabler du, min venn. Å myrde noen har aldri vært ensbetydende med å redde noen. Det er jo nettopp det det handler om; Det er ikke opp til mennesket å bestemme når et annet menneske skal forlate vår dimensjon. Mord er som regel en ondsinnet handling. Jeg vil påstå at det de kaller "barmhjertighetsdrap" heller ikke er så barmhjertig; det er jo faktisk en handling basert på et menneskes opplevelse av at det er uutholdelig å se et annet menneske lide. Hvordan kan vi avgjøre hva som er utholdelig eller ei for et annet menneske?

Har du noen gang hatt det så vondt at du ønsket at et annet menneske skulle avgjøre hvorvidt du skulle leve eller ei? Er ikke den avgjørelsen oppt til deg og din skaper å ta?

Jeg har ikke noen skaper, og jeg overlevde blodtrykk på 40/25 (og at kroppen nærmest stoppet) på min egen viljestyrke.

===

Nei, å myrde noen har aldri vært ensbetydende med å "redde noen", på samme måte som å dø (for et barn) aldri har vært noe annet enn nitrist og negativt, og kan på ingen måte "rettferdiggjøres" ved at "noen lærte noe".

Med vennlig hilsen

[toci]

Englevakt er vel blitt et uttrykk folk bruker som flaks eller hell. Eller det å ha tilfeldighetene på sin side.

I de tilfeller folk faktisk MENER at noen har hatt englevakt etter å ha overlevd store ulykker, blir jeg faktisk litt forbanna. Hva har de som IKKE overlevde gjort for å fortjene å dø, tenker jeg da.

Det samme gjelder forøvrig fenomenet "helbredelse ved bønn". Jeg har en nabo som hevder å være helbredet for det meste, ved Guds hjelp. Heldig, hun.. :o/

[Gjest Tutleguri]

Jeg har ikke noen skaper, og jeg overlevde blodtrykk på 40/25 (og at kroppen nærmest stoppet) på min egen viljestyrke.

===

Nei, å myrde noen har aldri vært ensbetydende med å "redde noen", på samme måte som å dø (for et barn) aldri har vært noe annet enn nitrist og negativt, og kan på ingen måte "rettferdiggjøres" ved at "noen lærte noe".

Med vennlig hilsen

Nå forutsetter du at livet som vi kjenner det, er det største vi kan oppleve. Men det. min venn, vet du ikke før du selv har gått over terskelen. Du sier at din mor er død. Jeg føler dyp medfølelse for deg, fordi du har mistet noen du er glad i, uten å få noe som helst tegn (som du har vært åpen for) om at livet i høyeste grad fortsetter etter at skrotten sier takk for seg. Det høres så forferdelig masochistisk ut å prøve å overbevise seg om at det ikke finnes noe etter "døden" - spesielt med tanke på hvor mange prøvelser man må gjennom iløpet av et jordisk liv.

Hvorfor velger du å stille deg negativ til en teori som lover deg evig liv i himmelen, når alternativet tilsynelatende er Helvete eller Ingenting. Har du større behov for å tro på Ingenting enn Himmelen? Hvor masochistisk er ikke det? Hva skulle det være godt for? Mener du å si at våre liv er meningsløse tilfeldigheter? At vi bare roter rundt til ingen nytte eller mening? I et univers mennesket enda ikke kjenner størrelsen av, - våger du å påstå at vi mennesker har det hele "figured out" i form av din ateisme?

[Gjest Daisy]

Det morsomme er at jeg ikke har tenkt tanken før nå. Kanskje var det en engel som hvisket det inn til mitt ubevisste?

Sikkert ;o) Kanskje våre engler er soulmates også.

[Kizza1365380506]

Englevakt er vel blitt et uttrykk folk bruker som flaks eller hell. Eller det å ha tilfeldighetene på sin side.

I de tilfeller folk faktisk MENER at noen har hatt englevakt etter å ha overlevd store ulykker, blir jeg faktisk litt forbanna. Hva har de som IKKE overlevde gjort for å fortjene å dø, tenker jeg da.

Det samme gjelder forøvrig fenomenet "helbredelse ved bønn". Jeg har en nabo som hevder å være helbredet for det meste, ved Guds hjelp. Heldig, hun.. :o/

Tro kan flytte fjell. Og noen er så overbevist om at de troende er mer verdt enn andre. Thats life.

Mvh

[Gjest Tutleguri]

Jo, men jeg klassifiserer gude-tro som fantasi, fordi det er intet som tyder på at det finnes noen "gud" av noen art.

Den type tro du nevner har ikke noe med religiøs tro å gjøre.

Med vennlig hilsen

Jeg er ikke fan av "religion." Jeg tror religion er oppspinn og pølsevev. Jeg kaller det Gud, utelukkende fordi jeg er oppvokst med den benevnelsen på Den Allmektige. Jeg har ikke en eneset Bibel i hus - ei heller har jeg lest Bibelen.

Jeg tror Bibelen er en samling av eventyr av ei fjær som ble fem høns.

Jeg tror Gud gir balla i hvem som har lest sine bibelvers og hvem som ikke har det. Bibelen er kun en samling bokstaver satt sammen i setninger utformet av mennesker med behov for å tilhøre en revolusjon.

Nei, du har rett i det - min Gud har ingenting med religion å gjøre. Min Gud er rett og slett selve årsaken til vår eksistens, selve svaret på alle våre gåter, selve trøsten i all vår sorg, selve gleden i all vår lykke.

Min Gud er IKKE den drittsekken H*n blir utlevert som i alle disse religionene. Hvis du søker på nettet, vil du finne historier fra mennesker som har vært nær døden. En historie jeg støtte på bekfreftet dette. At Gud moret seg litt over disse fantstiske og fanatiske historiene om ham/henne - men at det selvsagt bare var oppspinn.

Jeg ser det som at vi har alt å takke Gud for, og ingenting å bebreide ham/henne/det/den for.

[Sør]

Nå forutsetter du at livet som vi kjenner det, er det største vi kan oppleve. Men det. min venn, vet du ikke før du selv har gått over terskelen. Du sier at din mor er død. Jeg føler dyp medfølelse for deg, fordi du har mistet noen du er glad i, uten å få noe som helst tegn (som du har vært åpen for) om at livet i høyeste grad fortsetter etter at skrotten sier takk for seg. Det høres så forferdelig masochistisk ut å prøve å overbevise seg om at det ikke finnes noe etter "døden" - spesielt med tanke på hvor mange prøvelser man må gjennom iløpet av et jordisk liv.

Hvorfor velger du å stille deg negativ til en teori som lover deg evig liv i himmelen, når alternativet tilsynelatende er Helvete eller Ingenting. Har du større behov for å tro på Ingenting enn Himmelen? Hvor masochistisk er ikke det? Hva skulle det være godt for? Mener du å si at våre liv er meningsløse tilfeldigheter? At vi bare roter rundt til ingen nytte eller mening? I et univers mennesket enda ikke kjenner størrelsen av, - våger du å påstå at vi mennesker har det hele "figured out" i form av din ateisme?

Hei,

Jeg er såpass ærlig og oppriktig at jeg tror ikke på noe bare for å tro. Selvsagt er det meget behagelig å tro på et liv etter døden, og paradis, osv., men for meg er det faktisk helt på linje med å tro på julenissen. Det er rett og slett "eventyr for voksne", for å unnslippe å forholde oss til vår egen dødelighet.

Det er litt mer behagelig å finne på en "mening med livet", og dikte opp et paradis.

Men jeg vil bare ikke være med på det, fordi hvis det overhodet finnes en mening, så må det være en som gir mening i DETTE livet (og ikke i andre påståtte liv).

===

Videre - det som virkelig er masocistisk er å tro at det finnes en eller annen "entitet" som har innflytelse på livene våre her inne.

For hva skulle jeg så ha sagt til min eks sin bestemor (som har mistet 20 av sine barn) - "Beklager, men gud liker nok ikke deg!"

Og hva skulle jeg sagt til barnene? "Beklager, men gud vil at du skal dø som 3 åring!"

Jeg er en meget analytisk person - hvis du fremsetter en teori, så analyserer jeg hva som er konsekvensene av det du påstår.

Det finnes ikke noen observasjoner som tilsier at det finnes noen skaper. Du kan ikke nevne én eneste ting som blir lettere å forklare hvis vi antar at en gude-entitet eksisterer.

Men joda - selvsagt kan det være behagelig. Det er jo julenissen også! ;-)

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg er ikke fan av "religion." Jeg tror religion er oppspinn og pølsevev. Jeg kaller det Gud, utelukkende fordi jeg er oppvokst med den benevnelsen på Den Allmektige. Jeg har ikke en eneset Bibel i hus - ei heller har jeg lest Bibelen.

Jeg tror Bibelen er en samling av eventyr av ei fjær som ble fem høns.

Jeg tror Gud gir balla i hvem som har lest sine bibelvers og hvem som ikke har det. Bibelen er kun en samling bokstaver satt sammen i setninger utformet av mennesker med behov for å tilhøre en revolusjon.

Nei, du har rett i det - min Gud har ingenting med religion å gjøre. Min Gud er rett og slett selve årsaken til vår eksistens, selve svaret på alle våre gåter, selve trøsten i all vår sorg, selve gleden i all vår lykke.

Min Gud er IKKE den drittsekken H*n blir utlevert som i alle disse religionene. Hvis du søker på nettet, vil du finne historier fra mennesker som har vært nær døden. En historie jeg støtte på bekfreftet dette. At Gud moret seg litt over disse fantstiske og fanatiske historiene om ham/henne - men at det selvsagt bare var oppspinn.

Jeg ser det som at vi har alt å takke Gud for, og ingenting å bebreide ham/henne/det/den for.

Hei,

Men slik du presenterer gud så er han komplett "irrelevant" (altså - han gjør ingenting i våre liv; han bare var der da det startet, og har siden pensjonert seg). Muligvis på minstepensjon! :-)

Men "problemet" er at det bare ikke finnes noen som helst grunn til å tro på at det er slik. Vi trenger ikke noen gud for å forklare universet, eller abiogenesis (livets tilblivelse) eller evolusjon. De teoriene er langt mer overbevisende enn at "det må ha vært en gud, fordi.."

Med vennlig hilsen

[Gjest Tutleguri]

Englevakt er vel blitt et uttrykk folk bruker som flaks eller hell. Eller det å ha tilfeldighetene på sin side.

I de tilfeller folk faktisk MENER at noen har hatt englevakt etter å ha overlevd store ulykker, blir jeg faktisk litt forbanna. Hva har de som IKKE overlevde gjort for å fortjene å dø, tenker jeg da.

Det samme gjelder forøvrig fenomenet "helbredelse ved bønn". Jeg har en nabo som hevder å være helbredet for det meste, ved Guds hjelp. Heldig, hun.. :o/

Jeg tror vår tid er tilmålt allerede før vi blir født. Vi kan be til vi blir blå i fjeset - til syvende og sist er det vår skaper - altså den som ga oss vårt opphold på jorden, som bestemmer når oppholdet opphører. Antakeligvis går vi videre til noe som er langt lettere å væer en del av. (Tenk deg, en verden uten regninger og inkassoere, uten jury og dommmer som avgjør hvorvidt du er skyldig, en eksistens hvor vekt og høyde er totalt irrelevant, hvor intelligens og status ikke finnes.. )

Sånn har det alltid vært; Noen lever til de er over hundre, noen dør bare timer etter de ble født. Det måtte vært en FOR stor byrde for noe menneske å fortså hvorfor, og så måtte prøve å forklare dette overfor billioner av mennesker. Det har visstnok blitt prøvd før, og det endte med korsfesting og det som verre er.

[Gjest Tutleguri]

Hei,

Jeg er såpass ærlig og oppriktig at jeg tror ikke på noe bare for å tro. Selvsagt er det meget behagelig å tro på et liv etter døden, og paradis, osv., men for meg er det faktisk helt på linje med å tro på julenissen. Det er rett og slett "eventyr for voksne", for å unnslippe å forholde oss til vår egen dødelighet.

Det er litt mer behagelig å finne på en "mening med livet", og dikte opp et paradis.

Men jeg vil bare ikke være med på det, fordi hvis det overhodet finnes en mening, så må det være en som gir mening i DETTE livet (og ikke i andre påståtte liv).

===

Videre - det som virkelig er masocistisk er å tro at det finnes en eller annen "entitet" som har innflytelse på livene våre her inne.

For hva skulle jeg så ha sagt til min eks sin bestemor (som har mistet 20 av sine barn) - "Beklager, men gud liker nok ikke deg!"

Og hva skulle jeg sagt til barnene? "Beklager, men gud vil at du skal dø som 3 åring!"

Jeg er en meget analytisk person - hvis du fremsetter en teori, så analyserer jeg hva som er konsekvensene av det du påstår.

Det finnes ikke noen observasjoner som tilsier at det finnes noen skaper. Du kan ikke nevne én eneste ting som blir lettere å forklare hvis vi antar at en gude-entitet eksisterer.

Men joda - selvsagt kan det være behagelig. Det er jo julenissen også! ;-)

Med vennlig hilsen

"Det finnes ikke noen observasjoner som tilsier at det finnes noen skaper."

Så det at DU er skapt - det krevde ingen skaper? Ok, dine foreldre var dine skapere, og deres foredlre var deres skapere. Men hvem skapte de føreste foreldrene? Snøhvit og de syv dvergene?

Når jeg var et bittelite barn, syntes jeg det var et mysterium at det fantes pepperkakeformer. Hvor kom de fra? Fra en maskin? Men noen måtte jo ha fortalt maskinen hvordan formen skulle lages? Og da måtte jo noen ha fortalt hvordan disse noen som laget formene, skulle lages? Som liten var jeg meget filosofisk Jeg tok ikke til takke med "sånn er det bare." Da velger jeg å tro at jeg er såpass liten og "dum" at jeg ikke har forutsetning for å forstå hva Den Virkelige Skaperen har tenkt.

Du bruker som argument at det er så mye mer behagelig å tro på et liv etter døden enn Ingenting. Hvorfor? Ingenting er da ikke så skremmende i seg selv? For hvis man blir til Ingenting, - ja, da finnes det jo Ingen smerte, Ingen bevissthet, Ingen følelse. Da vil det jo si at man går inn i en permanent narkose? Og det er jo Ingenting å være redd for?

Jeg tror tvert imot at denne troen på at det finnes Noe etter det vi kaller døden, beror på at mennesker i all tid, har opplevd å kommuniserer med "døde" i forskjellige former. Ingen røyk uten ild, osv. Jeg er sikker på at dersom du hadde vært åpen for det, hadde du opp til flere ganger kunne ha undret deg over om din mor forsøkte å si deg noe etter at hun døde. Det kan føles som en varm, flyktig bris over et anspent sinne, eller "høres" som et trøstende ord i en tung stund. Det kan være en kassadame som smiler varmt en dag du har det helt for jævlig, eller en katt som stryker seg langs beina dine en dag du føler deg ensom.

Dersom du velger å tro at dette (la oss være ærlige; forferdelig slitsommme) livet er alt vi har å forholde oss til - da sørger jeg for deg. Fordi; hvis våre liv er totalt meningsløse - da kan vi egentlig rane, plyndre og voldta i ren og skjær kynisme for å gjøre våre dager på jorden så lite anstrengende som mulig. Hvis vi hverken tror på karma eller Gud - da spiller det jo slett ingen roller hvordan vi lever eller hvordan vi dør? Hvor høyt vi elsker eller hvor inderlig vi lider?

Nå er det rett før jeg går hen og studerer teologi, bare for å prøve å gi mennesker håp om at det finnes noe dypere og mer meningsfyllt enn det slike som du prøver å innbilde dem!

[Gjest Tutleguri]

Hei,

Men slik du presenterer gud så er han komplett "irrelevant" (altså - han gjør ingenting i våre liv; han bare var der da det startet, og har siden pensjonert seg). Muligvis på minstepensjon! :-)

Men "problemet" er at det bare ikke finnes noen som helst grunn til å tro på at det er slik. Vi trenger ikke noen gud for å forklare universet, eller abiogenesis (livets tilblivelse) eller evolusjon. De teoriene er langt mer overbevisende enn at "det må ha vært en gud, fordi.."

Med vennlig hilsen

"abiogenesis"

Ja, det var fremmedordet sitt, det!

Skal du gjemme deg bak slike ord hele livet? Når noen av dine nærmeste gråter så sjelen er iferd med å renne ut av dem av sorg og fortvilelse og de vil at du skal bekrefte deres tro på at det finnes Noe Godt etter at deres kjæreste har forlatt dem?

Si meg - når du sår et frø i hagen - hvem har da skapt (la oss si) Solsikken? Du? Frøet? Ok. Hvem skapt deg? Hvem skapte frøet? Vær ikke så naiv å påstå at frøet plutselig bare lå der i din håndflate, slik at du kunne så det. Og vær ikke så naiv at du tror du skal kunne forstå hvordan frøet ble til! Din hjerne er slett ikke størrre enn hjernen de fleste av oss går runddt med. Vi er så besatt av vitenskap og fakta at vi har rent glemt det at tro kan flytte fjell.

Har du aldri bedt til en høyere makt og fått bønnesvar?

Som et eksempel.

Jeg var ti år. Hunden vår hadde en svak hofte. Han kunne knapt gå. De sa de skulle avlive ham neste dag, dersom han ikke ble bedre. Jeg satte meg med hunden, jeg gråt mine bitreste tårer og bad til Gud i timesvis om at hoften hans skulle heles.

Neste dag haltet ikke hunden vår. Jeg følte det som et bønnesavar. Men - om hunden hadde vært like dårlig - hadde ikke det også vært et bønnesvar? Et som sa at hunden dessverre ikke kunne heles, at hunden dessverre ikke kunne bli hos oss?

Nå tenker du, at her blir man nødt til å legge godvilje, tilfeldigheter og fantasi til grunne.

Poenget mitt er, at disse er ulike sider av samme sak. Hvorfor man noen ganger "vijen sin" ved å be, og noen ganger ikke, er detaljer i et stort bilde, for stor til at vi mennesker kan se det.

Jeg har ingen behov for å "se" sammenhengen i det som skjer, Jeg stoler på at Gud vet hva h*n driver med. Hver gang jeg føler det sekundlange blaffet av lykke, takker jeg min Gud. For meg er det en befrielse å kunne legge min skjebne i Guds hender. Å kunne gjøre mitt beste, og vite at om jeg feiler, finnes det tilgivelse.

[Gjest Tutleguri]

Det var sansynligvis "flaks", men man kan uansett ikke utelukke noe man ikke vet noe om. Og som ble sagt over et sted: hva er "flaks"? Det er få definisjoner, om noen, som holder 100% i alle tilfeller.

"..................."

Godt å ha noen på sin side, Prozak

[Gjest Tutleguri]

Nei, jeg tror ikke på noen gud, og det er en av grunnene. For uansett hvordan du snur og vender på det, så finnes det KUN 2 muligheter:

1) Gud er allvitende, allmektig, og han vet hva som skjer, men gjør ingenting (selv om han som allmektig åpenbart kunne hvis han ville)

2) Ingen gud eksisterer

En gud som beskrevet i (1) kunne man kun beskrevet som "ond". Fremfor å tro at en ond gud eksisterer, velger jeg ikke å tro på noen gud i det hele tatt.

===

For det er ikke "gud" som har æren for at du har klart deg, og at du har overlevd, men DEG.Det er DU som skal ha æren, og ingen andre.

*klem*

Overlevd hva da? Overlevd alle prøvelsene du er gitt på jord?

Alle dine teorier baserer seg på at det kun finnes èn eksistens, og det er den vi opplever her og nå, på denne jord.

Når du tenker over det; Hva om det finnes et DOL der man ikke behøver å taste og sende innlegg - der man rett og slett møtes i ett og samme lys og har en felles energi, en felles forståelse, en felles lykke osv. Tenk om våre lamper er en imitasjon på Det Store Lyset; alt belyses, det finnes ingen skygger, (husker du da du som liten trodde det var en løve i hjørnet, og så var det bare skyggen fra skapet ditt?), ingen ubesvarte spm, ingen lidelser, ingen tid som snegler seg langsomt og smertefullt avseted, ingen lengsel etter en annen dag osv

[Gjest Tutleguri]

Men det er ingen problemer med å bevise at han har en hjerne.

Derimot er det, per definisjon, ingen som har påvist et fnugg av bevis for at gud eksisterer.

*klem*

Så du har mao ikke registrert det faktum at DU eksisterer?

[Prozak]

Godt å ha noen på sin side, Prozak

Nå deler ikke jeg personlig ditt syn, men jeg er ikke så arrgoant at jeg benekter det blankt. Det var vel noe sånt jeg forsøkte å få frem :-)

"................"

[amber sun]

Nei. Den der blir litt for stygg. Uffameg. Jeg tror ikke det skal sies slik. Et barn har vel egentlig ikke greie på hva døden er. Og jo, jeg er sint over at det skal være så mye urettferdig her i verden, men jeg klarer ikke skylde det på Gud. Vet ikke helt hvorfor, for hvis jeg ser tilbake, er det mye jeg kunne ha vært (og var) sint på. Men jeg tror ikke det var Guds vilje.

Jeg tror at Gud gråter når barn har det vondt. Kanskje Han heller vil ta dem hjem til seg, enn å la dem lide. Jeg vet ikke. Jeg er ikke så smart, vet du..:-)

Men, selv om du ikke tror på det samme som jeg tror på, og selv om du kanskje vil prøve å få meg over på din side, så klarer du det ikke...:-) Det vet du nok.

Jeg vet ikke hvorfor ting skjer, men jeg vet at jeg en dag skal få svar på alt det jeg lurer på. Før det får jeg bare lure.

Men jeg vil IKKE gi Gud skylden. For det er ikke HANS skyld.

Mener jeg...:-)

Klemmer til deg..:-)

"Jeg tror at Gud gråter når barn har det vondt. Kanskje Han heller vil ta dem hjem til seg, enn å la dem lide."

Jeg får frysninger når jeg leser det der.

Ifølge dere som tror på Gud, så er han allmekting, vet alt, ser alt, holder sin hånd over alt osv. Hvordan kan han da sitte der og gråte når barn har det vondt, for så å la dem dø? Istedenfor å bedre forholdene for dem så de kan leve og ha det bra? Hva er da vitsen? Hvorfor bli født til et liv hvor en har det så vondt, når guden ikke gjør noe med det likevel, utenom å "ta barnet hjem til seg" når det blir for ille?

Og hvordan vil du forklare det at gud tar dem hjem til seg, altså lar dem dø, hvis barnet ikke lider i livet sitt? En bilulykke f eks, hvor barn blir drept, eller mister foreldre, sånne tragiske ting. Og livet til denne familien har vært veldig bra. Hvor kommer da det inn at barnet eller foreldrene må dø fordi de lider?

Det er grusomt å få presentert sånne tanker, jeg får vondt langt innover. Hvordan er det mulig å si at det er barmhjertighet av gud å la et barn dø, eller dets foreldre, hvis barnet f eks har et godt liv?

Hva med alle de uskyldige som dør i sykdom, ulykker osv? Hva er grunnen her?

[amber sun]

Nei. Fordi jeg vet at Gud er der. Da kan ikke svaret være nr. 2...:-)

God natt, vennen. Sov godt, og drøm søtt..:-)

Hvis 1 er alternativet, så betyr det isåfall at guden ikke er god. Eller at han ikke har makt nok til å gripe inn. Hva er da vitsen med å tro på gud? Det er jo bare tilfeldigheter og slump som gjør at noen opplever uforståelige og tragiske dødsfall da, eller er det livsførselen som avgjør?

Hva da med småbarn som dør, eller mister søsken, eller mister foreldre? Hva har de gjort galt?

Og hvorfor gjør ikke gud noe for å hindre at sånne ting skjer?

Ikke kom og skyld på djevelen, for isåfall, hva er vitsen da? Da er jo gud utkonkurrert av djevelen likevel.

[amber sun]

Det er nok bare en frase mediene bruker.

Personlig tror jeg ikke på engler.