Konflikt med arbeidskolega (langt)

[anett]

Hei

Jeg har ett barn på 10 mnd. som nå er innlagt på sykehus pga. RSV.

Oppsøkte fastlege mandag da han hadde vært syk i 6 dager, for så å bli værre. Vi tenkte at probleme muligens var hals/ører. Legen sa at hun var sikker på at det var RS. Kunne innlegges hvis vi ville. Dette kunne være "toppen", så vi kunne se det ann utover dagen/kvelden. Ved forværrelse måtte vi ta kontakt.

Han ble værre, kontaktet derfor annen lege på kvelden. Han mente at det ikke var RSV, men bronkitt.Det var ikke det som bekymret oss, det var det at han nesten ikke hadde drukket/spist,ikke tisset på to dager og ble bare mere og mere "borte" (slapp).Pustet for fort og hadde en stygg hoste. Da sa jeg, kle bare på han, så drar vi hjem. Når legen sa at dette ikke var akutt, ble jeg kvalm og redd. Jeg mener jeg kjenner min gutt best, han var ikke frisk!

Legen ble sint å sa at det var en dumm reaksjon av meg, da jeg sa kle på osv. Jeg orket ikke å sitte å diskutere med legen, hvis han hadde bestemt seg. Jeg sa at når du er mor er en slik reaksjon ikke unormal. (Har nesten mistet et 6 mnd. gutt tidligere pga. feil diagnoses. Det endte opp med helikopter og mye redsel for barnet). Så snudde han om å sa at han kunne legge han inn.Han hammret løs på tastaturet da han skrev henvisningen.Gutten ble værre etter innkomst på sykehuset.

Han skrev i henvisningen at mor og far er redd for RSV, men han mente det var bronkitt.

Noe av de første barnelegen sier, er at vi ikke skal ta notis om det som står nederst i henvisningen for han er sikker på at det er RSV. Prøve viste også at det var det.

Mitt dilemma er at jeg skal på jobb fredag. Da vi jobber på samme plass hvet jeg ikke hvordan jeg skal takle legen, han er sikkert ikke så veldig "glad" i meg.

Skal jeg overse eller prøve å bli "venner"? Jeg vil ikke at det skal ende opp slik at vi ikke er på talefot.Legen har før dette vært helt grei å sammarbeide med. Ønsker ikke å "drite" ut Legen.Han slutter om en uke.

Glad for respons!

[leda]

Jeg tror nok jeg ville ha snakket med legen, kanskje helst på tomannshånd. Det er jo viktig at han får vite at han stilt en feil diagnose.

[PieLill]

Hvis han slutter om en uke er jo ikke det videre samarbeidet så viktig. Men det er jo helt klart best å skilles som venner.

Hva med å skrive et brev der du i første omgang forteller hva du har opplevd positivt med ham. Fortell så hvordan du opplevde konsultajonen, ta med at du holdt på å miste et barn en gang. Deretter hva du mener han burde gjort annerledes i hva han sa og gjorde og de holdninger han viste. La han for all del vite diagnosen fra sykehuset.

Unngå anklager og sterke adjektiver. Prøv heller å ha en tone som går i at du gjør en utmerket jobb, men hvis du tenker litt mer på dette blir det enda bedre.

For øvrig mener jeg at når barn begynner å bli slappe og uttørrede kan de trenge en tur på sykehus, uavhengig av diagnose. Foreldre er stort sett eksperter på å bedømme hvor slappe barna er og hva de har fått i seg de siste døgnene.

Dette er bare et forslag. Noen ganger virker det, men kanskje det ikke er riktig for deg.

Håper du får en god løsning.

mvh

[Gjest Fortell han det.]

Jeg ville bare ha fortalt legen at det var Rs, og ikke snakket mer med han den dagen.

Har opplevd noe av det samme.

Jenta vår var 6 mnd og veldig syk. Høy feber,helt slapp,hadde ikke en gang krefter til å hoste, men lungene var fulle av slim.

Jeg gikk til legen,som sendte oss hjem og sa det var et ufarlig virus.Kom tilbake hvis hun blir verre var svaret.

Jeg dro redd og fortvilet hjem igjen.

Turde ikke sove om natten, lå bare og lyttet til et barn som strevde med pusten.

Neste dag dro jeg tilbake til legen. Svaret var det samme, men dennengangen ga jeg meg ikke. Fortalte at hun var prematur og veide bare 1.kg ved fødselen,jeg vil ha henne innlagt på sykehus og at jeg ikke turde ha henne hjemme. Var redd for å miste henne.

Javel, hvis du føler deg usikker kan du få en henvisning, men det er ikke nødvendig å bruke den.

Jeg kjørte til sykehuset,og fikk der beskjed om at det var jammen bra jeg kom, for hun her har det ikke godt. Hun ble først innlagt på barneavdelingen,men ble fort overflyttet til intensiven.Som sykepleieren sa. Vi må passe på at hun ikke gir opp.

Dagen etter fikk jeg vite at at det hadde vært nummeret før de la henne i respirator.

Er vel unødvendig å si at jeg aldri stoler hundre prosent på leger.Denne legen er til og med en av landets mest brukte leger.

.

[Gjest Valnøtt]

Jeg ville unngått han den uka han har igjen. Rett og slett fordi jeg tror jeg ellers nesten kunne ha flydd på han. En lege jeg kjenner sier at med bittesmå barn som ikke kan snakke, er det lettest å se på mammaen hvor ille syk ungen er. For moren VET.

Ellers ville jeg sagt at "Hei. Bare så du vet det - det var RS" også gått min vei igjen.

Lykke til med minsten!

[Gjest TIGA]

Greit at han slutter om en uke, men jeg ville likevel ha sagt mitt, at han stilte faktisk feil diagnose osv, slik at han tar hensyn til neste mamma som kommer med et sykt barn. Mammaer vet best!

[PieLill]

Jeg ville unngått han den uka han har igjen. Rett og slett fordi jeg tror jeg ellers nesten kunne ha flydd på han. En lege jeg kjenner sier at med bittesmå barn som ikke kan snakke, er det lettest å se på mammaen hvor ille syk ungen er. For moren VET.

Ellers ville jeg sagt at "Hei. Bare så du vet det - det var RS" også gått min vei igjen.

Lykke til med minsten!

Og bekymrede mammaer skal ikke avvises. De har ofte rett.

Problemet mitt er at jeg er så forbasket rolig, saklig og avdramatiserende. Og så skjønner de ikke hvor ille det er. Verst er det på telefon. Heldigvis har jeg en mann som kan heve stemmen når det står om. Til vanlig er han roen selv.

Fastlegen kjenner meg og barna mine. Føler han behandler mine barn som om de var hans egne. Men legevakten derimot....

Jeg driver tanketrening på hvordan jeg skal opptre mer hysterisk i en del sammenhenger. Synes det er litt dumt at jeg må være mer hysterisk for å bli tatt alvorlig.