Jeg vet noe jeg skulle ønske jeg ikke visste...

[Gjest nei, ikke denne gang]

En familie jeg kjenner til, med tre barn (to adopterte), er i en stor, stor krise. Mor er alvorlig syk, foreldre snakker lite sammen. Ungene er livredde, blir ikke snakket med skikkelig, mer offer for situasjonen de alle befinner seg i, og nå har jeg fått vite at de også får "juling" (ikke det vi anser som mishandling, men) når de "utagerer" (kanskje av fortvilelse ?).

Hva gjør jeg ? Kjenner dem ikke godt - venner av barnet mitt.

[huufsa]

Har du samvittighet til å ikke melde en bekymring til barnevernet?

Om du er sikker i din sak, vel og merke...

[Gjest nei, ikke denne gang]

Har du samvittighet til å ikke melde en bekymring til barnevernet?

Om du er sikker i din sak, vel og merke...

Jeg er sikker på faktaopplysningene, men at ungene er redde og fortvilte er nok min fortolkning.

[dolianer]

Jeg er sikker på faktaopplysningene, men at ungene er redde og fortvilte er nok min fortolkning.

Jeg syns ikke du skal starte med å melde til barnevernet.

Jeg syns du skal ta kontakt med familien, feks ring til moren og si at du har forstått at de har det tøft for tiden, og spørre om det er noe du kan hjelpe med. Kanskje det kan være godt for dem å føle at noen bryr seg.

I neste omgang, når du har fått kontakt med dem, kan du jo nevne for henne at det finns instanser som kan støtte henne feks med avlastning osv. Barnevernet er jo til for slike ting, de er der først og fremst for å hjelpe barn og deres familier.

Dette vil være en mye riktigere vinkling å introdusere barnevernet, og skape mye mer grobunn for samarbeid, enn om en vilt fremmed nabo skulle "anmelde" henne til barnevernet bak hennes rygg.

Det er nå min mening.

[Gjest fru grønn]

Har du samvittighet til å ikke melde en bekymring til barnevernet?

Om du er sikker i din sak, vel og merke...

Dette synes jeg var et forhastet svar angående en situasjon man ikke kjenner bedre til enn det som står ovenfor.

Jeg forstår at det må være vanskelig å ta det opp med foreldrene, men kanskje det eneste rette? Hvis man tilbyr sin hjelp, har man i allefall prøvd...

[ahg]

Jeg syns ikke du skal starte med å melde til barnevernet.

Jeg syns du skal ta kontakt med familien, feks ring til moren og si at du har forstått at de har det tøft for tiden, og spørre om det er noe du kan hjelpe med. Kanskje det kan være godt for dem å føle at noen bryr seg.

I neste omgang, når du har fått kontakt med dem, kan du jo nevne for henne at det finns instanser som kan støtte henne feks med avlastning osv. Barnevernet er jo til for slike ting, de er der først og fremst for å hjelpe barn og deres familier.

Dette vil være en mye riktigere vinkling å introdusere barnevernet, og skape mye mer grobunn for samarbeid, enn om en vilt fremmed nabo skulle "anmelde" henne til barnevernet bak hennes rygg.

Det er nå min mening.

.

[durante2004?]

Hvis barna er venner med dine barn kan du kanskje bidra til å gjøre det lettere både for dem og foreldrene deres i en vanskelig tid ved å være der for barna? Kanskje invitere dem oftere på besøk, bruke tid sammen med dem når de er hos dere osv.?

Dette kan kanskje oogså være en innfallsvinkel til å ta opp din bekymring med barnas foreldre, ser at dere har det vanskelig for tiden , vi kan gjerne bidra noe i forhold til barna osv....

Dersom du ser at bidraget fra dere likevel ikke er nok til å bedre situasjonen og du er like bekymret eller mer kan du ringe barneverntjenesten der du bor å drøfte anonymt med dem før du eventuelt melder fra.