Lei av å vente!

[Gjest anonym ikveld]

Vi er for tiden veldig oppgitt over ventetiden i forbindelse med en adopsjon. For oss har vi hatt en lite lystelig 3- års markering fra vi tok første kontakt med sosialkontoret og til dit vi er idag, ventende på den evinnelige telefonen. Det er vanskelig å akseptere at tiden til saksbehandling skal variere så til de grader, både her hjemme, men også i giverlandene. Jeg har likevel forståelse for at giverlandene stiller strenge krav til adopsjonssøkere, og at det i giverlandene kan ta lengre tid å behandle slike søknader. Ventetiden tærer på, for å være ærlig kjenner jeg skuffelsen sige på når jeg får høre av adopsjonsforeningen at familier som har stått kortere tid på ventelisten har fått tildeling før oss. Hvorfor er vi så uheldige? Er det noe galt med papirene og oss som gjør at saken drøyer?

[tromsmamma]

Synes dette høres trasig ut for dere ! Jeg skjønner jo ikke hvorfor adop.foreningen deres informerer dere at andre med kortere ventetid får tildeling fortere ?? Det høres ikke bra ut at ikke foreningen kan gi dere en årsak til dette ?! Jeg vet at mange land ikke foretar tildeling etter "første-mann-på-lista-regelen" men er veldig opptatt av at familie og barn skal matches. Blant annet vårt land denne gang, så vi har fått beskjed om at søkere med kortere ventetid kan få tildeling før oss. Hvis dere ikke vet hvorfor alt tar så lang tid så synes jeg dere blir dårlig ivaretatt av deres saksbehandler. Jeg føler med dere og kan ikke annet enn å sende dere noen trøsteklemmer fra ei anna ventende mor

[ventesyk]

Hei!

Jeg vet så inderlig godt hva du mener. Vi er i akkurat samme situasjon - vet at andre med kortere ventetid får tildeling og reiser avgårde. En lykke for dem, men sårt for oss.. Jeg ringte til AF for en stund siden og spurte hva som skjedde når det tar så lang tid. De visste selvfølgelig ikke, men noen ganger var det barnets papirer som ikke var i orden. Og tiden løper mens de forsøker å ordne disse...

Men hva annet kan vi gjøre enn å prøve å holde hodet over vannet? Vi har ikke ventet så lenge som dere, men fikk for snart to måneder beskjed om å oppdatere politiattestene. Og da er det jo slik at Telefonen kan ringe "når som helst"..

Lykke til, jeg føler med dere!

Klem fra

[Anka]

Kjenner meg godt igjen i dine tanker og frustrasjoner. Begge våre adopsjonsprosesser tok tre år hver. (og vi bor i en rask kommune hvor sos. rapporten var ferdig på henholdsvis 4 og 6 uker)

I lang tid før tildeling begge gangene var vi i ferd med å gi opp og snakket for alvor om _hvis_ vi ble foreldre i steden for _når_.

Det er usikkerheten som er det verste, det å ikke ha kontroll over hva som skjer og når det skjer. Adopsjon er en usikker prosess hvor mye uforutsett kan skje undeveis, endringer i rutiner og lovverk både her hjemme og i giverlandet kan skape lange forsinkelser. En dommer med et "lunkent" syn på adopjon i giverlandet kan feks være nok til ting går sent....

Men jeg kan i det minste trøste deg med at det faktisk _kommer_ et barn til slutt selv om du kan være usikker på det akkurat nå, og mange av frustrasjonene blir faktisk glemt når det endelig skjer, selv om det høres ut som en klisjè....

Lykke til i den siste ventetiden, håper dere snart får den fantastiske og etterlengtede Telefonen:-)

[Gjest As years go by]

Vi har også ventet i tre år og er veldig slitne nå. Føles som vi har ventet i det uendelige og at dette aldri tar slutt.

Vi har trodd så mange ganger nå at det nærmer seg, men neida. Det er blitt mange skuffelser på veien. Nå føles det som om vi aldri får barn noen gang. Håper vi har krefter og og livsglglede den dagen vi får tildeling.

Skal ikke legge skjul på at denne uendelige ventingen går utover det meste i livet nå. Det er så vidt jeg orker å stå opp om morgenen, sosial omgang er et slit, vanlige daglige gjøremål er et ork. Arbeidslysten er forlengst blitt borte.

Har bare lyst til å sove, sove...

[setesdal]

vi og kjenner skuffelse når en etter en går forbi oss i køen på dato, samtidig får vi en gnist av håp når vi ser at det skjer ting i giverlandet. for oss Colombia. vi er sååå klare nå og vi velger å holde motet oppe enda en uke....