langt innlegg om det å adoptere eldre barn enn første barn

[Gjest juliansmamma]

Kan nok virke litt hårsår nå, men jeg trengte å lufte tankene etter i går.

Da vi adopterte førstemann var han kun 2,5mndr da vi hentet ham. Folk som hadde vært litt skeptiske til adopsjonen slo seg til ro med at han da ikke hadde rukket å oppleve så mye fælt i livet sitt, og at han ikke hadde et språk og kultur med seg i sekken. Vi var vel til en viss grad enige i dette, selv om dette er sinnsykt forenklet måte å se på en adopsjon på....

Nå skal vi adoptere igjen, men denne gangen skal vi adoptere gjennom ICBF, med sjanser for å få et god del større barn. Vi har gått mange runder med oss selv og tenkt og grublet, men kommer bare frem til at ingen ting er sikkert i livet, og at selv ikke de som føder er garantert et friskt barn. (eller drømmebarnet,som vi snakket om på foreldreforberedende kurs)

I går var vi på besøk hos et vennepar, og de var helt sjokkerte når de hørte at vi ikke kunne få en baby denne gangen, og lurte på om vi virkelig ville tørre det,..... Tenk om det var utsatt for vonde ting, og tenk om han/hun alt hadde et språk, og tenk på eldstemann som plutselig får en gående og pratende lillebror/søster..... Så trakk de frem hvor heldige deres eldste barn var som fikk ro og fred rundt kjennskapet til den lille babyen som kom inn i familien, og hvor mye de elsket hverandre i dag......

HALLO.......hva tror folk??? At søsken bare er disponert for å elske et nytt familiemedlem dersom det er skrukkete og hjelpeløst......

Hva med fordelene, som at de nå kan få mer ut av hverandre raskere???

Selvfølgelig har vi ingen garanti for at søskenkjærligheten vil blomstre for fullt, vi har ingen garanti for at barnet vi venter ikke har opplevd noe traumatisk........ Men vi ønsker ikke å la oss skremme av dette, vi får ta ting som de kommer,....søke hjelp der det er mulig og søke likesinnede her og andre steder.........

Nei, nå kunne jeg trengt noen råd fra dere som har adoptert 1-2 åringer.... Og gjerne noen som har adoptert både et lite barn og et stort....

[Lisette]

'Hvor gammelt er ditt barn?'

'19 mnd', svarer jeg.

'åhhh, så stor!'...'Går det bra?'.... 'Hun ser i hvertfall godt ut'.....meget meget skeptisk stemme.

Ja, slik KAN det være, men langt de fleste i nærmiljøet var informert innen vi reiste for å hente lillesøster på 19 mnd. Og langt de fleste er positive, og vennlige.

Storesøster var 15 mnd da vi kom hjem m henne, og hun har hatt vår oppmerksomhet og mottatt all vår kjærlighet, - helt fram til vi møtte lillesøster. Deretter har begge mottatt, og lillesøster får i tillegg motta oppmerksomhet og kjærlighet fra en storesøster også.

Lillesøster vil leke med storesøster, og som regel går det greit, men dersom storesøster er sliten og trett, er det slettes ikke greit å ha en nyskjerrig lillesøster rundt benene.

Jeg hadde vel neppe trodd det, men takket være at jentene er de de er, og at vi foreldre er de vi er, - går det utrolig bra med samspill og samlek (og leke rundt eller ved siden av hverandre).

Vi har det fint vi, jentene våre, far og mor.

Små pussigheter finnes i hverdagen, uten at vi surmuler av den grunn. Øvrig familie er ikke så aktiv som forrige gang, i tillegg er ikke lillesøster 'baby' i ordets rette forstand. I storesøsters barnehage 'annonseres' det med plakat etc når barna får søsken, egenfødte små babyer vel og merke. Men, nå har ikke vår storesøster lagt slik merke til det heller, derfor ingen grunn til å lage 'fuzz' :0)

Et barn på halvannet år er vel lettere 'å lese' når det gjelder personlighet, kommunikasjon,....babystadiet er overstått, pottetrening neste, nær sagt :0)

Spåkbrudd er en realitet, nytter ikke å koste det under teppet, men vi tar ett steg ad gangen. På kun èn måned har vår datter plukket opp bl.a. 'natta', navnet på storesøster, 'mamma', 'pappa', og hun forstår utrolig mye av det vi sier :0)

Oi, nå havnet jeg vel litt på siden i forhold til innlegget ditt. Har det visst med å gjøre slikt jeg :0)

Lykke til!

[Gjest ikke bare fordeler med baby]

Det er faktisk større sjanse for at sykdommer, mental utviklingshemming o.l. IKKE er oppdaget ennå hos et så lite barn enn ett som har passert året! Flere jeg kjenner og venner av venner har adoptert barn som har fått ganske alvorlige diagnoser, og som antakelig hadde blitt oppdaget dersom barnet hadde vært noe større ved adopsjonstidspunktet.

[Gjest Juliansmamma]

Det er faktisk større sjanse for at sykdommer, mental utviklingshemming o.l. IKKE er oppdaget ennå hos et så lite barn enn ett som har passert året! Flere jeg kjenner og venner av venner har adoptert barn som har fått ganske alvorlige diagnoser, og som antakelig hadde blitt oppdaget dersom barnet hadde vært noe større ved adopsjonstidspunktet.

Ja, ikke sant........ Har også brukt det argumentet.......

[Gjest skjønner ikke helt...]

Ja, ikke sant........ Har også brukt det argumentet.......

Blir litt overrasket over at dere i det hele tatt føler det nødvendig å argumentere overfor venner at dere skal adoptere og at dere risikerer å få et langt eldre barn denne gangen

[Kornell]

Hei!

Har ikke adoptert noe barn enda, men har kontakt med flere som har fått barn i alderen 1 - 2 år og det har gått bra. De er jo heller ikke så "store" da.

Hva er årsaken til at dere ikke kan få adoptere fra et av de private barnehjemmene lenger, er ikke formidlingstillatelsen forlenget?

Lykke til!!!!

[Gjest ChiengMai]

Våre to gutter var hhv 2 år 6 mnd og 2 år 3 mnd da vi hentet dem, og det har gått kjempefint med begge to! For begge har nok overtakelsen vært den til nå mest traumatiske opplevelsen i deres liv, og den er det vanskelig å unngå. Men mange hevder da at babyer opplever dette traumatisk, de også.

Når du får såpass store barn er sansynligheten for at du mer "vet hva du får" enn med en liten baby. Eventuelle sykdommer vil i de fleste tilfeller være godt dokumentert. Og uansett er langt de fleste barna friske selv om de ikke kommer med noe garantibevis. Men sansynligheten for at en toåring skal ha en skjult sykdom er i alle fall betraktelig mindre enn hos en baby.

På våre to stemte rapportene rundt personlighet og slikt kjempegodt, vi følte nesten at vi kjente gutta før vi fikk dem hjem. (Men det er klart, så måtte vi jo vente over 8 mnd fra tildeling til vi fikk treffe dem og rakk å få flere rapporter i ventetiden.)

SPRÅK. Begge våre hadde godt språk da de kom til oss, og i følge barnehage, helsestasjon osv ligger de helt i øvre skikt hva språk og ordforråd angår. Selv jeg hører jo at Lillebror som har vært hos oss i 8 mnd nå er fullt på høyde, og innimellom flinkere også, med andre barn på samme alder, og styrer og avdelingsleder i Storebrors barnehage fremhever stadig hvilket fantastisk ordforråd han har. Men .. dette er jo individuelt fra barn til barn uansett bakgrunn og alder ved hjemkomst.

SØSKENKJÆRLIGHET: Mange barn har nok opplevd en skikkelig nedtur når de har fått småsøsken. Dette er noe som har vært snakket om i mange måneder, og så kommer det en liten baby som i den eldres øyne er helt ubrukelig. Ikke kan h*n snakke, ikke kan h*n gå og h*n går slett ikke an å leke med heller. Alt h*n gjør er sove, spise og bæsje. Og koser man med dem får man sannelig høre at man må være forsiktig _hele_tiden_!

Storebror fikk en kusine året før Lillebror kom, og han kjente mye på den skuffelsen i forhold til henne. Han ble rett og slett stressa av det. Det å stadig få høre at h*n må være stille eller være forsiktig, er det det vennene dine kaller ro i forhold til den nye babyen? Jeg har sett alt for mange barn som har fått søsken til at jeg tror på den der!

Da vi fikk tildelt Lillebror ble han en del av Storebrors liv selv om han bare var et bilde i mange måneder. Han ble tatt med i alle planer og tanker. Og da de møtte hverandre blomstret søskenkjærligheten bemerkelsesverdig fort. Innen vi kom hjem til Norge etter 10 dager sammen skulle en tro de hadde vært sammen bestandig. De lekte sammen - og de kranglet som søsken flest. Vi har også vært heldige og sluppet unna nesten all sjalusi, noe som uansett alder ikke er så vanlig.

For Storebror har det aldri vært noe underlig i at vennene hans får babysøsken mens han fikk en fiks ferdig, brukandes Lillebror som han hadde glede av fra første stund.

Tvert imot har han høstet misunnelse for dette og i tillegg selv vært svært tilfreds med at det er sånn. Man kan jo trygd si at han _slapp_ å få et søsken som helst skulle beundres litt på avstand i mange måneder.

Når det gjelder dine venners reaksjon, så er det nok helst sånn at de er fastlåst i den tradisjonelle måten å få barn på. Og kan man adoptere en baby blir det på en måte mer likt å føde dem selv enn om det kommer et fikst ferdig "menneske". I egen familie blir dette ikke noe merkelig når man bare får vent seg til tanken på et større barn. Og kjærlighet har ikke noe med alder å gjøre, vel? Man elsker sine barn og sine søsken uten forbehold (okay, søsken med _litt_ forbehold innimellom, da.. :-D ). For noen kan det ta tid å finne denne kjærligheten, men det tror jeg ikke har noe med alder på barnet å gjøre.

[Vannkastanje 2]

Hei på deg Juliansmamma )

Ville bare fortelle deg at da vi adopterte gutten vår for snart ett år siden var han 4 år og to mnd.Det er klart at ting er forskjellig når man får ett barn som er såpass stort, men jeg kan i allefall anbefale det på det sterkeste.

Vi har ikke opplevd problemer av noen art. Det eneste er at hverdagen ble satt på hodet fullstendig av en veldig aktiv krabat ) Litt språk hadde han fra før, og dermed også språkforståelse...så norsken kom veldig fort )

Persjonlig tror jeg at ting kan gå lettere når man adopterer ett stort barn, på grunn av at det er så mye enklere for de omsorgspersjonene som er i giverlandet å forklare barnet hva som skal skje.Gutten vår har fortalt hvor mye han ventet på at vi skulle komme å hente han )

Svarte kansje ikke helt på spørsmålet ditt, men ville bare fortelle deg om våre possitive erfaringer i hvertfall )

Ha ei god helg!!!

Klem fra

[Gjest alegre]

Vi har "prøvd begge deler", dvs å adoptere et spebarn og en to-åring, men i motsatt rekkefølge av dere.Vi har bare gode erfaringer å fortelle om.

Mvh

[Gjest kinamamsen]

Jeg har ikke noe å bidra med her for jeg har ingen erfaring på dette området, men jeg er veldig nysgjerrig. Skal det ikke være 2 år mellom barna. Hvordan vil godkjennelsen bli i dette tilfelle? I vår godkjennelse sto det at vi var godkjent for ett barn som var min. 2 år eldre enn barnet vi allerede hadde. Må dere forvente å få et barn som er to år eldre enn det første barnet? Jeg trodde det var problematisk å adoptere barn som er eldre enn barnet som allerede er i familien ?

[Anka]

Hei!

Hvis jeg ikke husker feil så var vi på Halifax sammen noen dager i august 02??

Vel, vi har noe erfaring med denne problemstillingen. Storebror var riktignok ikke så liten som gutten deres da vi fikk han, men mye mindre enn lillesøster. Han var 8 mnd og lillesøster var litt i underkant av to år når vi hentet de.

Vi har ikke hatt noen spesielle problemer i forhold til dette. Lillesøster er ei fremlig liten frøken som snakket bedre enn sine jevngamle etter noen få mnd hjemme, ingen "uoppdagende helseanmerkninger" (om man kan kalle det det) Hun her hele tiden vært trygg og tillitsfull, sover som en stein hele natta osv.....altså en helt normal utvikling uten tegn til adopsjonsrelaterte problemer.

Storebror har også hatt en helt normal utvikling, men har feks.slitt mye mer med søvnforstyrrelser enn lillesøster.

Jenta vår er nok et typisk "løvetannbarn" som vil klare seg "i krigen" om nødvendig, mens broren er litt mer forsiktig av seg. Dette er nok mest et utslag av personlighet, men nok også et resultat av deres fortid.

De har fra første dag hatt veldig stor glede av hverandre, og søskenkjærligheten var tilstede fra føste dag (på godt og vondt) Det som nok var tøffest for storebror var å få en såpass oppegående og viljesterk "konkurrent", overgangen ble litt brå for han. Men dette har nok mest med de ulike personlighetene å gjøre. Samme problemstilling vil nok like gjerne oppstå mellon søsken som er forholdsvis nære i alder.

Vi har altså bare positive erfaringer med å få barn i ulik alder. Vi hadde jo opplevet noe av babytiden med førstemann, så det var ikke så viktig for oss å få oppleve denne tiden igjen....veldig deilig å slippe flaskesyr, tannfrembrudd og famlende kommunikasjon med et lite hjelpesløt vesen;-)...men jeg tror det i føste rekke har med innstilling å gjøre. Er man mentalt forberedt og innstilt på å få et større barn er det helt topp, og familie og venner kommer til å ta dette helt fint når den tid kommer, de er bare usikre på det ukjente ved å få et større barn, de er jo mye mindre forberedt på dette enne vi som får barna:-)

[Gjest tante turi]

Små eller "store" barn, de som er frigitt til adopsjon er som oftestest med få unntak blitt tatt ekstra godt vare på, derfor tror jeg at det kommer til å gå veldig bra. Selvfølgelig føler et to års barn sorg i det de må bryte med det trygge og kjente , men om kemien til foreldrene er god som det sikkert blir for dere så blir det en kjempefin opplevelse både for søsken og foreldre. Glem trassalderen for den kommer helt sikkert alikevel , før eller siden )

[durante2004?]

Vi har enda ikke adoptert så jeg har ingen erfaringer å bidra med verken fra adopsjon av babyer eller litt større barn, men jeg kjenner meg igjen i spørsmålene du får.

De fleste som venter barn, uavhengig av måte har tanker om hva som kan gå galt underveis eller etter at barnet har kommet.

Når gravide tar opp det de er redde for gjør alle rundt dem det de kan for å roe ned bekymringene og si at det går nok bra... vi som velger å adoptere opplever ofte det motsatte, ved at andre forsterker vår bekymring, at dere tør osv.

Jeg syns det er letter å takle dette når jeg kan snakke med andre i samme situasjon og foreldre som har adoptert og få tilbakemelding på at det tross alt går bra med de fleste adopterte barna selv om det noen ganger innebærer litt ekstra innsats fra barnas foreldre.

[Gjest Hilsen en adoptant]

Jeg har ikke noe å bidra med her for jeg har ingen erfaring på dette området, men jeg er veldig nysgjerrig. Skal det ikke være 2 år mellom barna. Hvordan vil godkjennelsen bli i dette tilfelle? I vår godkjennelse sto det at vi var godkjent for ett barn som var min. 2 år eldre enn barnet vi allerede hadde. Må dere forvente å få et barn som er to år eldre enn det første barnet? Jeg trodde det var problematisk å adoptere barn som er eldre enn barnet som allerede er i familien ?

Du har misforstått innlegget. Riktignok er overskriften litt misvisende, men hvis du leser hele innlegget, skjønner du hva spørsmålet dreier seg om.

[Gjest Juliansmamma]

Hei!

Har ikke adoptert noe barn enda, men har kontakt med flere som har fått barn i alderen 1 - 2 år og det har gått bra. De er jo heller ikke så "store" da.

Hva er årsaken til at dere ikke kan få adoptere fra et av de private barnehjemmene lenger, er ikke formidlingstillatelsen forlenget?

Lykke til!!!!

Jo,men de tar vel ikke inn nye søkere, slik jeg har fortstått det, og vi er ikke ferdige med papirene her i Norge en gang, ...vi starter nå, med samtale med bv om en ukes tid....

[Gjest Juliansmamma]

Blir litt overrasket over at dere i det hele tatt føler det nødvendig å argumentere overfor venner at dere skal adoptere og at dere risikerer å få et langt eldre barn denne gangen

Nei,....si det...... Vi blir vel litt satt ut noen ganger av alle som skal mene så mye, ... Vi er vel bare ikke typene som driter langt i hva alle andre mener...... Ikke at det påvirker noe i adopsjonsprosessen, for vi er sikre på våre valg og tanker der.... Men jeg liker å si hva vi tenker om ting som folk har sterke meninger om, slik at vi kan se ting fra flere sider, og ikke bare deres..... Vi er jo tross alt omgangsvenner, og da er det jo greit om slike ting kan snakkes om. Er det så rart, da???

[Gjest Juliansmamma]

Hei!

Hvis jeg ikke husker feil så var vi på Halifax sammen noen dager i august 02??

Vel, vi har noe erfaring med denne problemstillingen. Storebror var riktignok ikke så liten som gutten deres da vi fikk han, men mye mindre enn lillesøster. Han var 8 mnd og lillesøster var litt i underkant av to år når vi hentet de.

Vi har ikke hatt noen spesielle problemer i forhold til dette. Lillesøster er ei fremlig liten frøken som snakket bedre enn sine jevngamle etter noen få mnd hjemme, ingen "uoppdagende helseanmerkninger" (om man kan kalle det det) Hun her hele tiden vært trygg og tillitsfull, sover som en stein hele natta osv.....altså en helt normal utvikling uten tegn til adopsjonsrelaterte problemer.

Storebror har også hatt en helt normal utvikling, men har feks.slitt mye mer med søvnforstyrrelser enn lillesøster.

Jenta vår er nok et typisk "løvetannbarn" som vil klare seg "i krigen" om nødvendig, mens broren er litt mer forsiktig av seg. Dette er nok mest et utslag av personlighet, men nok også et resultat av deres fortid.

De har fra første dag hatt veldig stor glede av hverandre, og søskenkjærligheten var tilstede fra føste dag (på godt og vondt) Det som nok var tøffest for storebror var å få en såpass oppegående og viljesterk "konkurrent", overgangen ble litt brå for han. Men dette har nok mest med de ulike personlighetene å gjøre. Samme problemstilling vil nok like gjerne oppstå mellon søsken som er forholdsvis nære i alder.

Vi har altså bare positive erfaringer med å få barn i ulik alder. Vi hadde jo opplevet noe av babytiden med førstemann, så det var ikke så viktig for oss å få oppleve denne tiden igjen....veldig deilig å slippe flaskesyr, tannfrembrudd og famlende kommunikasjon med et lite hjelpesløt vesen;-)...men jeg tror det i føste rekke har med innstilling å gjøre. Er man mentalt forberedt og innstilt på å få et større barn er det helt topp, og familie og venner kommer til å ta dette helt fint når den tid kommer, de er bare usikre på det ukjente ved å få et større barn, de er jo mye mindre forberedt på dette enne vi som får barna:-)

Heisann, det stemmer!!!

Godt å høre at det går så fint med dere.

Joa, vi ser også fordeler med å adoptere et større barn, slippe kanskje masse nattevåk, som vi nå har slitt med i halvannet år, tenner, .... ja, alt det der. Men jeg må jo innrømme at jeg ønsker meg en slik periode igjen..... Den var jo så skjønn også.... Det er nesten litt tabu å ønske babyperioden, liksom, for den er så lite oppnåelig denne gangen. Men langt baki der ligger det et ørlite håp allikevel.... Kanskje myndighetene gjør om på reglene, slik at vi igjen kan dra tilbake til Los Pisingos.

Men, når det er sagt, ser vi jo også at vi ønsker så inderlig et barn til, og alder har jo virkelig ikke noe å si i det lange løp..... Så vi gleder oss bare mer og mer til alt som skal skje en gang til..........reisa, oppholdet, bli kjent med nye mennesker, men aller mest av alt, å få en ny sønn eller ei lita datter, og at Julian skal få bli storebror.....

[Gjest Juliansmamma]

Hei på deg Juliansmamma )

Ville bare fortelle deg at da vi adopterte gutten vår for snart ett år siden var han 4 år og to mnd.Det er klart at ting er forskjellig når man får ett barn som er såpass stort, men jeg kan i allefall anbefale det på det sterkeste.

Vi har ikke opplevd problemer av noen art. Det eneste er at hverdagen ble satt på hodet fullstendig av en veldig aktiv krabat ) Litt språk hadde han fra før, og dermed også språkforståelse...så norsken kom veldig fort )

Persjonlig tror jeg at ting kan gå lettere når man adopterer ett stort barn, på grunn av at det er så mye enklere for de omsorgspersjonene som er i giverlandet å forklare barnet hva som skal skje.Gutten vår har fortalt hvor mye han ventet på at vi skulle komme å hente han )

Svarte kansje ikke helt på spørsmålet ditt, men ville bare fortelle deg om våre possitive erfaringer i hvertfall )

Ha ei god helg!!!

Klem fra

Takk, alltid godt med slike solskinnshistorier.

Kan sikkert sammenligne tankene mine med en venninnes, når hun gikk gravid med nr.2.....

"Her sitter jeg med verdens største vidunder, og er gravid igjen. Kan jeg virkelig være like heldig neste gang??"

Og det ble hun, selvfølgelig. Nå har hun to verdens største vidundre.

En annen venninnes mann ønsket ikke barn nr.2, for han trodde ikke det gikk an å bli så glad i et nytt barn, som i nr.1.... Trodde liksom at han ikke hadde nok kjærlighet.... Nå er han trebarnsfar, og kjærlighetskilden ser ut til å være utømmelig!!!!

;-)

[Gjest elkano]

Våre to gutter var hhv 2 år 6 mnd og 2 år 3 mnd da vi hentet dem, og det har gått kjempefint med begge to! For begge har nok overtakelsen vært den til nå mest traumatiske opplevelsen i deres liv, og den er det vanskelig å unngå. Men mange hevder da at babyer opplever dette traumatisk, de også.

Når du får såpass store barn er sansynligheten for at du mer "vet hva du får" enn med en liten baby. Eventuelle sykdommer vil i de fleste tilfeller være godt dokumentert. Og uansett er langt de fleste barna friske selv om de ikke kommer med noe garantibevis. Men sansynligheten for at en toåring skal ha en skjult sykdom er i alle fall betraktelig mindre enn hos en baby.

På våre to stemte rapportene rundt personlighet og slikt kjempegodt, vi følte nesten at vi kjente gutta før vi fikk dem hjem. (Men det er klart, så måtte vi jo vente over 8 mnd fra tildeling til vi fikk treffe dem og rakk å få flere rapporter i ventetiden.)

SPRÅK. Begge våre hadde godt språk da de kom til oss, og i følge barnehage, helsestasjon osv ligger de helt i øvre skikt hva språk og ordforråd angår. Selv jeg hører jo at Lillebror som har vært hos oss i 8 mnd nå er fullt på høyde, og innimellom flinkere også, med andre barn på samme alder, og styrer og avdelingsleder i Storebrors barnehage fremhever stadig hvilket fantastisk ordforråd han har. Men .. dette er jo individuelt fra barn til barn uansett bakgrunn og alder ved hjemkomst.

SØSKENKJÆRLIGHET: Mange barn har nok opplevd en skikkelig nedtur når de har fått småsøsken. Dette er noe som har vært snakket om i mange måneder, og så kommer det en liten baby som i den eldres øyne er helt ubrukelig. Ikke kan h*n snakke, ikke kan h*n gå og h*n går slett ikke an å leke med heller. Alt h*n gjør er sove, spise og bæsje. Og koser man med dem får man sannelig høre at man må være forsiktig _hele_tiden_!

Storebror fikk en kusine året før Lillebror kom, og han kjente mye på den skuffelsen i forhold til henne. Han ble rett og slett stressa av det. Det å stadig få høre at h*n må være stille eller være forsiktig, er det det vennene dine kaller ro i forhold til den nye babyen? Jeg har sett alt for mange barn som har fått søsken til at jeg tror på den der!

Da vi fikk tildelt Lillebror ble han en del av Storebrors liv selv om han bare var et bilde i mange måneder. Han ble tatt med i alle planer og tanker. Og da de møtte hverandre blomstret søskenkjærligheten bemerkelsesverdig fort. Innen vi kom hjem til Norge etter 10 dager sammen skulle en tro de hadde vært sammen bestandig. De lekte sammen - og de kranglet som søsken flest. Vi har også vært heldige og sluppet unna nesten all sjalusi, noe som uansett alder ikke er så vanlig.

For Storebror har det aldri vært noe underlig i at vennene hans får babysøsken mens han fikk en fiks ferdig, brukandes Lillebror som han hadde glede av fra første stund.

Tvert imot har han høstet misunnelse for dette og i tillegg selv vært svært tilfreds med at det er sånn. Man kan jo trygd si at han _slapp_ å få et søsken som helst skulle beundres litt på avstand i mange måneder.

Når det gjelder dine venners reaksjon, så er det nok helst sånn at de er fastlåst i den tradisjonelle måten å få barn på. Og kan man adoptere en baby blir det på en måte mer likt å føde dem selv enn om det kommer et fikst ferdig "menneske". I egen familie blir dette ikke noe merkelig når man bare får vent seg til tanken på et større barn. Og kjærlighet har ikke noe med alder å gjøre, vel? Man elsker sine barn og sine søsken uten forbehold (okay, søsken med _litt_ forbehold innimellom, da.. :-D ). For noen kan det ta tid å finne denne kjærligheten, men det tror jeg ikke har noe med alder på barnet å gjøre.

Takk for et skikkelig grundig svar;-)

Er helt enig med deg, har bare ikke erfart det ennå, så da er det så godt å høre fra noen som har gjort det.

Jeg er vel et vanedyr....... var så spennende og nytt da vi adopterte Julian, og slo oss litt til ro med at mye ville bli ganske likt neste gang, .... Samme hotell, samme barnehjem osv,.......selv om vi selvfølgelig var klar over at mye kunne bli annerledes...... (Vi kunne jo risikert og fått et barn som sov om natta!!! ;-))

Men fra spøk til alvor.... Det var en kneik å komme over, dette fra å vite at vi skulle adoptere gjennom de private en gang til, til å se at det ikke gikk pga en ny regel.....sukk..

Men nå har vibegynt å glede oss skikkelig til neste reise, selv om den nå er helt i det blå...... alt er usikkert....... og det får vi bare leve med.......

Oj, bare jeg tenker på det får jeg skikkelig sommerfugler i magen......... det har liksom ikke gått helt opp for meg at vi har starta igjen.....Er så travel med å løpe etter Julian hele tiden, at denne gangen tror jeg ikke ventetida vil føles sååååå lang som sist....

;-)

[Gjest kinamamsen]

Du har misforstått innlegget. Riktignok er overskriften litt misvisende, men hvis du leser hele innlegget, skjønner du hva spørsmålet dreier seg om.

Takk for at du gjorde dette klarere for meg ;o) Jeg leste nok litt for fort.