Hvorfor har dere det så travelt?

[Gjest får vel pepper for dette]

Jeg ser at det ofte er innlegg som angår venting og hvor leit det er å måtte vente en uke, en måned eller flere før barnevernet blir ferdig med rapporten, papirene sendes giverlandet, barnet tildeles, man kan hente barnet... Hvorfor har dere det så travelt? Hvorfor er det så fælt å vente? Hva er dere egentlig bekymret for?

[zitrus]

Er vel ganske logisk det!?

Når man har bestemt seg for noe ønsker man å komme i gang og gjennomføre prosjektet (uansett hva det er) så raskt som mulig.

Burde ikke være vanskelig å forstå det!

[Kathinka]

Vi venter på tlf fra barnevernet, samtidig så vet vi at vi ikke blir å starte før i mai(tidligst sist i april) uansett, så sånn helt på randen av venting er vi ikke.

Men jeg ville jo synes det var greit å få litt papirer fra barnevernet nå, for å se hva som venter oss når det gjelder attester og kanskje bestille legetime til helsesjekk. Det er jo noen slike ting som tar litt tid.

Hvorfor man vil det skal gå så fort som mulig når man først har begynt å vente på ordentlig, mener jeg er ganske logisk.

Man vet at man skal få et barn, man vet også at adopsjon ofte tar en del lengre tid enn ett vanlig svangerskap. Klart man blir utålmodig etter å få barnet sitt!

Jeg er sikker på at denne ventinga går i rykk og napp, og at i perioder går tida fort og man tenker ikke så veldig mye(kanskje man får beskjeftiget seg med å lage barnerom eller andre forberedelser), mens i stille tider går tida veldig sakte og det føles som om aldri dett barnet skal komme.

Dette er jo like naturlig som i et vanlig svangerskap(jada, har erfaring fra det) hvor man teller uker og til og med dager. Og på slutten er man skikkelig utålmodig, og går men på overtid....!! Ja da er man ikke greie å ha med å gjøre.

Og hva med alle de mnd'ene mange prøver å bli gravide, og når mensen likevel kommer mnd etter mnd, da er man utålmodige da!

Nå er jo et vanlig svangerskap tyngre fysisk, men jeg vil tørre påstå at en adopsjon er mer tyngre psykisk.

Og at tiden fra tildeling til reise er utrolig tøff, det er jeg sikker på.

Da har du fått ett barn, det er ditt barn, men du kan ikke følge med på når h*n gir sitt første smil, griper med den lille hånda, greier å sitte litt osv.

Da kan jeg godt forstå at man bare vil hive seg på første fly og ta h*n med hjem!

Men det er klart, folk er forskjellige, og(nå vet jeg ikke om du er en adoptant) om du greier å ta det helt med ro under hele prosessen og ikke har forventninger til om dere har ett nytt familiemedlem til feks jul, så fint for deg!

Kanskje har du da en veldig enkel ventetid, men jeg kan ikke tro det er vanskelig å forstå hvorfor de aller fleste har sine opp og nedturer, og er utålmodige i løpet av prosessen.

[Gjest ventesyken]

Hva er det som er så fælt med å vente?

Det verste er ikke å vente, men å ikke vite hvor lenge en blir nødt til å vente..

Nå har vi venta i 9 mnd etter at vi ble godkjent av giverlandet. Det er en stor belastning å gå slik å vente uten å vite engang sånn ca hvor lenge en må vente. De kan ringe i morgen, eller de kan ringe om to mnd, tre mnd, fire mnd osv.

Dessuten venter vi på et lite barn, et lite barn som vi ikke har båret i magen, men i hjertet i mange mange måneder!!

[Gjest tenk deg om]

Går utifra du ikke har vært gjennom en adopsjon, da ville du mest sannsynlig ikke spurt sånne idiotiske spørsmål

[frø]

Men hvem er du spør spør? Er du i prosessen selv med enorme mengder av tålmodighetskrem på lager?

Da vi ventet vår datter var jeg forberedt på at det kom til å ta tid, men fra vårt første møte med foreningen ønsket jeg at tiden skulle gå fort. Jeg synes jeg hadde ventet så altfor lenge allerede, da vi endelig bestemte oss for at dette var måten å få barn på for oss.

[frø]

Men hvem er du spør spør? Er du i prosessen selv med enorme mengder av tålmodighetskrem på lager?

Da vi ventet vår datter var jeg forberedt på at det kom til å ta tid, men fra vårt første møte med foreningen ønsket jeg at tiden skulle gå fort. Jeg synes jeg hadde ventet så altfor lenge allerede, da vi endelig bestemte oss for at dette var måten å få barn på for oss.

Se eget innlegg "ikke nødvendigvis pepper :0)"

[Gjest får vel pepper for dette]

Går utifra du ikke har vært gjennom en adopsjon, da ville du mest sannsynlig ikke spurt sånne idiotiske spørsmål

Jeg (vi) er i sluttfasen av en adopsjon. Når vi gikk i gang med prosessen var det med åpne øyne med tanke på ventetid på de forskjellige stadiene. Vi var fullt klar over at barnevernet har viktigere ting på timeplanen enn å skrive sosialrapporter. At vår adopsjonssøknad ikke ble prioritert foran barn som trengte hjelp var en selvfølge. Og ettersom det er flere enn oss som søker om adopsjon er det naturlig å påregne at en må vente. Kanhende at jeg får litt feil inntrykk av folk når de klager over venting. Dette er jo et anonymt forum, og man har vel lett for å skrive ting man ellers ikke ville ha sagt rett ut i hverdagen. Men, når jeg leser innlegg om at de ikke fungerer i hverdagen på grunn av venting, da tillater jeg meg å stille spørsmål om hvorfor de har det så travelt. (det var IKKE meg som skrev innlegget ' Når adopsjonsprosessen gjør syk. ') Dette er ikke ment som et spark imot de som synes at det er belastende å vente på å få barn, men et ærlig spørsmål om hvorfor det er belastende å vente.

[Gjest får vel pepper for dette]

Men hvem er du spør spør? Er du i prosessen selv med enorme mengder av tålmodighetskrem på lager?

Da vi ventet vår datter var jeg forberedt på at det kom til å ta tid, men fra vårt første møte med foreningen ønsket jeg at tiden skulle gå fort. Jeg synes jeg hadde ventet så altfor lenge allerede, da vi endelig bestemte oss for at dette var måten å få barn på for oss.

Det var kanskje èn ting jeg ikke tenkte på, -og det var at de aller fleste som adopterer har vært igjennom en lang prosess FØR de går videre og adopterer barn. Vi gikk selv rett på adopsjonsprosessen. Godt mulig det er av den grunn at vi ikke har tenkt nevneverdig på venting i prosessen. Vi har også 'alderen på vår side' slik at vi ikke trenger å tenke på den delen. Jeg har aldri hatt fokus på ventetiden. Det er noe jeg ikke kan gjøre noe med allikevel. Slik er det bare. Men dersom jeg hadde kunnet gjort noe selv for å redusere ventetiden, da hadde jeg nok fokusert på dette og forsøkt å finne løsninger.

[Gjest Kina-venter]

Vi er utålmodige fordi vi gleder oss så innmari! Helt til det gjør vondt. Vi venter på det viktigste her i livet og da klarer man ikke å putte ventingen langt bak i hodet over lengre tid. Det bobler over av glede og forventning. Venting er i utgangspunktet ikke negativ - men kan bli det for de som opplever at alle tidsrammer sprekker og som går månder på overtid. Det har noe med forventning å gjøre og de tidsrammer man har satt seg eller fått forespeilet. Vi er som 5-åringer som gleder oss til julaften. Forventningen og gleden bygger seg opp til uante høyder. Julaften kan bare ikke komme fort nok. Og tenk deg en 5-åring som får beskjed to dager før jul at: det ser ikke ut til å bli julaften enda - du må nok vente noen uker til!! Aaarrrrgggg!

Hvis man ikke skulle kunne uttrykke sin utålmodighet her i dette forumet hvor de aller, aller fleste vet hva denne ventingen innebærer, ja, da blir det litt absurd.

La oss heller støtte hverandre i ventingen - vi er tross alt veldig tålmodige tatt den lange ventetiden i betraktning. Et svangerskap på 2-3 år ER langt og et ville vært rart om det føltes anderledes.

[Gjest får vel pepper for dette]

Vi er utålmodige fordi vi gleder oss så innmari! Helt til det gjør vondt. Vi venter på det viktigste her i livet og da klarer man ikke å putte ventingen langt bak i hodet over lengre tid. Det bobler over av glede og forventning. Venting er i utgangspunktet ikke negativ - men kan bli det for de som opplever at alle tidsrammer sprekker og som går månder på overtid. Det har noe med forventning å gjøre og de tidsrammer man har satt seg eller fått forespeilet. Vi er som 5-åringer som gleder oss til julaften. Forventningen og gleden bygger seg opp til uante høyder. Julaften kan bare ikke komme fort nok. Og tenk deg en 5-åring som får beskjed to dager før jul at: det ser ikke ut til å bli julaften enda - du må nok vente noen uker til!! Aaarrrrgggg!

Hvis man ikke skulle kunne uttrykke sin utålmodighet her i dette forumet hvor de aller, aller fleste vet hva denne ventingen innebærer, ja, da blir det litt absurd.

La oss heller støtte hverandre i ventingen - vi er tross alt veldig tålmodige tatt den lange ventetiden i betraktning. Et svangerskap på 2-3 år ER langt og et ville vært rart om det føltes anderledes.

Vi gikk in i prosessen med et helt åpent sinn hva ventetider angår, samt at vi ikke hadde forsøkt å få biologisk egne barn. Vi hadde ikke brukt opp 'tålmodighetskremen' da vi sendte inn søknaden om adopsjon. 'Det kan ta årevis' var vår innstilling. Selvfølgelig skal en kunne uttrykke sin utålmodighet på forumet, (?) jeg mener ikke å ordlegge meg slik at det skal kunne forstås i motsatt retning. Det var i utgangspunktet et ærlig spørsmål fra min side om hvorfor det er så ille å måtte vente når man i utgangspunktet vet at 'ingenting er sikkert' når man starter på prosessen.

[change]

Jeg (vi) er i sluttfasen av en adopsjon. Når vi gikk i gang med prosessen var det med åpne øyne med tanke på ventetid på de forskjellige stadiene. Vi var fullt klar over at barnevernet har viktigere ting på timeplanen enn å skrive sosialrapporter. At vår adopsjonssøknad ikke ble prioritert foran barn som trengte hjelp var en selvfølge. Og ettersom det er flere enn oss som søker om adopsjon er det naturlig å påregne at en må vente. Kanhende at jeg får litt feil inntrykk av folk når de klager over venting. Dette er jo et anonymt forum, og man har vel lett for å skrive ting man ellers ikke ville ha sagt rett ut i hverdagen. Men, når jeg leser innlegg om at de ikke fungerer i hverdagen på grunn av venting, da tillater jeg meg å stille spørsmål om hvorfor de har det så travelt. (det var IKKE meg som skrev innlegget ' Når adopsjonsprosessen gjør syk. ') Dette er ikke ment som et spark imot de som synes at det er belastende å vente på å få barn, men et ærlig spørsmål om hvorfor det er belastende å vente.

Det er bare en ting å si........... Gleder du deg til å bli mor? Hvis du gjør det fortår du nok andres venting.Når det strekker seg over flere år oppleves det nok anderledes. Hva med å forsøke å ta andres perspektiv! En oppfordring!

En som har medføflese med de som venter i år........

[Gjest får vel pepper for dette]

Det er bare en ting å si........... Gleder du deg til å bli mor? Hvis du gjør det fortår du nok andres venting.Når det strekker seg over flere år oppleves det nok anderledes. Hva med å forsøke å ta andres perspektiv! En oppfordring!

En som har medføflese med de som venter i år........

"Gleder du deg til å bli mor? Hvis du gjør det fortår du nok andres venting.Når det strekker seg over flere år oppleves det nok anderledes. Hva med å forsøke å ta andres perspektiv! En oppfordring!"

Jo, takk, jeg gleder meg. Vi startet forøvrig adopsjonsprosessen i 2001 og vet at det er lenge igjen til tildeling av barn.

[Kinesermor]

Ser i senere innlegg hvor du svarer en av dine mot-debatanter at dere startet adopsjonsprosessen i 2001 - og skjønner at det fremdeles er langt frem....dere må jo snart nærme dere rekordlang ventetid! Jeg misunner det tålmodigheten din.

Vår første adopsjon tok nesten 3 år, og jeg var rimelig desperat den siste tiden, hadde mest lyst til å gi opp - og grunnen var i hovedsak uforutsigbarheten. Det å ikke vite NÅR ble etterhvert veldig slitsomt.

At du kan være så rolig som du tilsynelatende er kan jeg dessverre ikke forstå, men ære være deg.

Vi har heller ikke forsøkt andre alternativ, men det gjorde ikke ventetiden lettere. Også denne gangen har jeg såvidt begynt å kjenne på ventetiden, selv om det synes mer forutsigbart denne gangen, men vi er jo så klare for å bli foreldre igjen, og skulle helst pakket kofferten NÅ!

Jeg har ingen planer om å sende pepper - men jeg synes det er utrolig at du kan være så tålmodig - drister meg allikevel til å ønske deg lykketil med resten av ventetiden, håper snart det skjer noe for dere.

[change]

"Gleder du deg til å bli mor? Hvis du gjør det fortår du nok andres venting.Når det strekker seg over flere år oppleves det nok anderledes. Hva med å forsøke å ta andres perspektiv! En oppfordring!"

Jo, takk, jeg gleder meg. Vi startet forøvrig adopsjonsprosessen i 2001 og vet at det er lenge igjen til tildeling av barn.

Ser du har ventet en stund alerde, ganske lenge faktisk!

Mange har nok vært igjennom mye annet før adopsjonsprosesssen startet. Årene for disse kan fort bli tiår.

Har selv ikke venttet så lenge, men forstår at det kan være tøft for mange.

Håper du slipper å vente så lenge til!!!

Lykke til ventetiden

[Menja1365380644]

For vår del startet vi prosessen først med å få egne barn i 1999, to mislykkede behandlinger tok oss noen år. Vi startet adopsjonsprosessen i 2001, og synes det har gått helt greit til nå de siste ukene, noe som helt sikkert skyldes at det er bare noen uker igjen til tildeling.

Det kan være riktig og ikke minst viktig å fokusere på andre aktiviteter og prosjekter i løpet av adopsjonsprossessen. Ventingen bør ikke føre til at det oppstår et antiklimaks når man endelig får barnet.

Lykke til alle ventende

[Gjest Kina-venter]

Vi gikk in i prosessen med et helt åpent sinn hva ventetider angår, samt at vi ikke hadde forsøkt å få biologisk egne barn. Vi hadde ikke brukt opp 'tålmodighetskremen' da vi sendte inn søknaden om adopsjon. 'Det kan ta årevis' var vår innstilling. Selvfølgelig skal en kunne uttrykke sin utålmodighet på forumet, (?) jeg mener ikke å ordlegge meg slik at det skal kunne forstås i motsatt retning. Det var i utgangspunktet et ærlig spørsmål fra min side om hvorfor det er så ille å måtte vente når man i utgangspunktet vet at 'ingenting er sikkert' når man starter på prosessen.

Må si jeg trodde først at dere ikke var i adopsjonsprosessen, de fleste føler dette med ventetid på kroppen. Pris dere lykkelige som klarer å vente så rolig, men vær forberedt på at det kan endre seg. Kribler det ikke engang litt i kroppen? Er du ikke spent på hvem dere skal få blir foreldre til? Ser du ikke for deg hvordan det er med et lite barn i huset? Gleder du deg ikke? Dette med å glede seg og kjenne på følelsene er ihvertfall en viktig del av ventetiden min, og forberedelsene til et nytt barn. Og gleder man seg til noe, så håper de fleste at tiden går fort. En positiv utålmodighet. Og nå som jeg virkelig vet hva å få barn innebærer, så er jeg trolig enda mer utålmodig enn forrige gang.

Du spør om ’hvorfor det er så ille å måtte vente når man i utgangspunktet vet at ingenting er sikkert når man starter på prosessen’. Vil heller si at det meste (ihvertfall det viktigste) er sikkert når man starter en adopsjonsprosess, og det er at det blir barn av det til slutt. Det er en selvfølge at en adopsjonsprosess tar lang tid. Slik er det, og må være for at alt det juridiske skal være i orden. Tror ingen klager over AT de må vente, men det betyr ikke at man klarer å skyve dette så langt bort at man faktisk ikke blir utålmodig til tider. En viss utålmodighet og forventning viser bare at man har barnet i tankene og at h*n allerede er en del av livet ditt. Jeg vet omtrent hvor lenge vi må vente (forutsigbart land) og dermed vet jeg også at barnet vårt allerede er født. Synes det ville vært skrekkelig rart og litt skremmende hvis jeg ikke var utålmodig etter å få møte barnet og få dette ’svangerskapet’ overstått. Men det er meg, og vi er alle ulike.

Dette er ikke pepper til deg, men jeg skjønner bare ikke hvorfor du reagerer på at folk blir utålmodige! Synes det er den mest naturlige ting i verden.

[Gjest mamma en dag]

For vår del startet vi prosessen først med å få egne barn i 1999, to mislykkede behandlinger tok oss noen år. Vi startet adopsjonsprosessen i 2001, og synes det har gått helt greit til nå de siste ukene, noe som helt sikkert skyldes at det er bare noen uker igjen til tildeling.

Det kan være riktig og ikke minst viktig å fokusere på andre aktiviteter og prosjekter i løpet av adopsjonsprossessen. Ventingen bør ikke føre til at det oppstår et antiklimaks når man endelig får barnet.

Lykke til alle ventende

Det er vell det som er problemet at man har en lang fortid som prøvende for å få egenfødte barn, for våres del begynte det hele i 1996, og i dag er vi fortsatt ventende, så å bli utålmodig er ikke så urimelig. Tror det er mange her inne som har det akkurat på samme måte..: )

[Gjest litchi]

Da jeg var gravid med treåringen, gikk jeg nesten tre uker "over tiden". Og de tre ukene var faktisk ikke morsomme i det hele tatt !

Jeg liker ikke å vente - ikke på noenting. Jeg gleder/forventer meg "syk" (men slett ikke deprimert) både til sommerferier, julehøytid, vennefester og annen moro...Ikke en spesielt god egenskap, innrømmer det.

Siden papirene våre ligger hos region Øst har vi ikke for alvor begynt den store ventetiden i forbindelse med adopsjon. Men spenningen, gleden, lengselen etter hjertebarnet vårt kjenner jeg allerede svært godt. Vi gleder oss så veldig til å bli 2 små og 2 store i familien !!!

Det er utholdelig å vente på en sommerferie, eller på julaften. Men slike saker kommer når det kommer, til det tidspunktet som er "avtalt". Ingen risiko ved disse hendelsene.

Tre uker overtid for en fødsel, var knapt utholdelig. Fordi spenningen og lengselen var så enormt mye større, og fordi det å gå over tiden faktisk innebærer en risiko. Aner ikke hvor mange ganger jeg lå på sofanen med "sparkeskjema". Men selv det var en relativt forutsigbar sak.

Adopsjon er jo ikke det - leser om mennesker med utrolige ventetider. At noen orker å vente 1,5 år på soialkontoret, er for meg kun imponerende ! Vi ventet i 3 måneder. Og at spenningen, lengselen og ventingen blir nærmset uutholdelig når det nærmer seg tildelingspunktet, og ikke minst ved forsinkelser, endringer, slik at prosessen virkelig trekker ut i tid, er ikke det minste vanskelig å skjønne for meg. Men går tross alt glipp av dyrebar tid med barnet sitt !

Det krever styrke å se den andre siden av medaljen - at man vinner dyrebar tid for seg selv, med partneren sin.

Å få barn, på den ene eller andre måten, er et av livets vireklig store veikryss ! Fra da av blir verden aldri mer det samme ! Klart vi venter på sånt !

[ahg]

Jeg tror det er tre faktorer som spiller en viktig rolle for om man er tålmodig eller ikke:

1) Hvor lenge har man prøvd å få egenfødte barn før man velger adopsjon: I vårt tilfelle prøvde vi å få barn med naturmetoden i 11 år før vi endelig skjønte at adopsjon måtte bli vår måte å få barn på. 11 år er lenge, og vi hadde rukket å bli 37 og 42 år da vi startet adopsjonsprosessen. Gjett om vi var utålmodige etter å få det etterlengtede barnet da!

2) Forventninger: Hva har man blitt forespeilet av ventetid. Begge våre adopsjoner tok flere måneder lengre tid enn vi var blitt forespeilet i utgangspunktet. Det er som en av de andre skriver: Tenk deg å være 5 år og glede vettet av seg til julaften, og så får du beskjed om at dessverre er julaften utsatt noen måneder i år - vi vet ikke akkurat hvor lenge, men det vil komme for en dag i tidens fylde. NEIIIII!!! Arrrrrrgh!!!

3) Drømming og følelsesmessig innlevelse i det kommende barnet: Hvis man holder det hele på følelsesmessig avstand, er det MYE lettere å være tålmodig. Jeg er typen til å fantasere og levde meg intenst inn i drømmer om barnet vi skulle få: at vi reiste til Kina - at jeg holdt barnet i armene - hvem ville h*n være, tro? - kjenne små barnearmer rundt halsen og bli kalt mamma - alle tingene vi skulle gjøre sammen. Tårene trillet og hjertet verket av lengsel. Man blir ikke akkurat tålmodig av sånt!

Det høres ut som dere er inne i en lang adopsjonsprosess med uviss ventetid. Utrolig at du klarer å være så tålmodig. Håper tålmodigheten varer så lenge du trenger den. Når utålmodigheten først kommer, blir ukene og månedene grusomt lange. Lykke til videre med deres venting!