Selvskading

[DeadStar]

..

Jeg sliter med depresjon og innestengte følelser. Klarer ikke uttrykke følelsene mine, velger heller å holde ting for meg selv, i stedet for å snakke om det. Føler et stort forventningspress, jeg må prestere, vise hva jeg kan. Jeg er helt udugelig. Om kveldene er det verst. Da begynner jeg å konsentrere meg om alle følelsene. Og da begynner jeg å kutte meg. Da tar jeg 'kontroll' over situasjonen, og jeg blir rolig av det. Den psykiske smerten blir borte, om så bare for en kort stund.. det er den følelsen jeg vender tilbake til, når ting blir vanskelige. Har ingen jeg kan prate med om dette, vet ikke hva jeg kan gjøre.

jeg sliter mye med selvfølelsen, men når jeg kutter meg selv er alt glemt. Det er ikke smerte, men nærmere 'lindring'.

Når jeg har prøvd å snakke med venner om dette, har de ikke forstått, eller bare avføyd det. Jeg vil prate om det, samtidig som jeg liker å holde det for meg selv..

[Gjest TIGA]

Jeg synes at du skal gå til psykolog og prate om det, da får du snakket om det du ønsker samtidig som du får god hjelp.

[Gjest Eos]

Kanskje vennene syns det er nifst, eller tror du gjør det for å få oppmerksomhet. Men du kan prate med oss her, fastlegen, etterhvert kanskje psykolog.

Det som lindrer, er et hormon som kroppen skiller ut, det naturlige morfinet (husker ikke hva det heter i farta). Dette kan du bli avhengig av. Men du kan få den samme effekta av trening. Kanskje du kan prøve å løpe en tur når du kjenner trang til å skade deg?

[DeadStar]

Kanskje vennene syns det er nifst, eller tror du gjør det for å få oppmerksomhet. Men du kan prate med oss her, fastlegen, etterhvert kanskje psykolog.

Det som lindrer, er et hormon som kroppen skiller ut, det naturlige morfinet (husker ikke hva det heter i farta). Dette kan du bli avhengig av. Men du kan få den samme effekta av trening. Kanskje du kan prøve å løpe en tur når du kjenner trang til å skade deg?

Vel, jeg bor på et lite sted, så det er ikke så enkelt med psykolog..

Og jeg er ikke fylt 16 ennå, så for å gå til psykolog må jeg ha samtykke fra foreldrene mine, og jeg vil helst ikke at de skal vite om det.

..

[soleil]

Vel, jeg bor på et lite sted, så det er ikke så enkelt med psykolog..

Og jeg er ikke fylt 16 ennå, så for å gå til psykolog må jeg ha samtykke fra foreldrene mine, og jeg vil helst ikke at de skal vite om det.

..

Du må ikke ha samtykke fra foreldrene dine. foreldrene dine har ikke rett på å få vite noe. Du har rett på gratis psykiatrisk behandling til du er 18 år.

For å få henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien så må du innom fastlege. Det koster ca 150 kr.

[DeadStar]

Du må ikke ha samtykke fra foreldrene dine. foreldrene dine har ikke rett på å få vite noe. Du har rett på gratis psykiatrisk behandling til du er 18 år.

For å få henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien så må du innom fastlege. Det koster ca 150 kr.

Fastlege?

Har jeg den legen som moren min har da?

han kjenner foreldrene mine. han kommer til å fortelle dem alt.

[soleil]

Fastlege?

Har jeg den legen som moren min har da?

han kjenner foreldrene mine. han kommer til å fortelle dem alt.

Håper NHD kan svare på dette slik at det med taushetsplikt og eventuell opplysningsrett for helsepersonell kommer klart fram. Jeg er dessverre ikke 100 % sikker, men mener at du trygt kan få hjelp for dine problemer uten å være redd for at foreldrene dine får vite om det uten ditt samtykke.

En annen sak er at en ofte kan få uventet hjelp og støtte fra foreldre om en gir dem sjansen.

[DeadStar]

Håper NHD kan svare på dette slik at det med taushetsplikt og eventuell opplysningsrett for helsepersonell kommer klart fram. Jeg er dessverre ikke 100 % sikker, men mener at du trygt kan få hjelp for dine problemer uten å være redd for at foreldrene dine får vite om det uten ditt samtykke.

En annen sak er at en ofte kan få uventet hjelp og støtte fra foreldre om en gir dem sjansen.

Har prøvd å finne ut av det selv, men noe av det er visst ikke helt konkret.(?)

Har tenkt på å fortelle dem det. Men jeg vet ikke om de ville taklet det. Vil ikke ødelegge familien helt. De kommer til å få sjokk.. Og tenke at det er de som har gjort noe galt.

[soleil]

Har prøvd å finne ut av det selv, men noe av det er visst ikke helt konkret.(?)

Har tenkt på å fortelle dem det. Men jeg vet ikke om de ville taklet det. Vil ikke ødelegge familien helt. De kommer til å få sjokk.. Og tenke at det er de som har gjort noe galt.

Kanskje du kan skrive ut noe informasjon til dem som handler om selvskading, depresjon og lignende slik at de lettere kan forstå hva dette er?

Det kan nok hende de får et lite sjokk og å bli redde for deg, men etterhvert vil de nok bli lettet for at de vet hva som er galt og at de kan hjelpe deg og støtte deg framover.

Hva om du kan snakke trygt om noe av det du sliter med hos helsesøster på skolen og kanskje få til et møte med helsesøster og foreldrene dine litt senere?

Lovene som er aktuelle når det gjelder taushetsplikten er ihvertfall Lov om helsepersonel og Lov om psykisk helsevern og Lov om pasientrettigheter.

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-002.html

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-003.html#3-4

Lov om pasientrettigheter tror jeg er viktig, når det gjelder taushetsplikten. Slik jeg forstår det så skal det en del til før foreldrene må informeres uten ditt samtykke.:

§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

[DeadStar]

Kanskje du kan skrive ut noe informasjon til dem som handler om selvskading, depresjon og lignende slik at de lettere kan forstå hva dette er?

Det kan nok hende de får et lite sjokk og å bli redde for deg, men etterhvert vil de nok bli lettet for at de vet hva som er galt og at de kan hjelpe deg og støtte deg framover.

Hva om du kan snakke trygt om noe av det du sliter med hos helsesøster på skolen og kanskje få til et møte med helsesøster og foreldrene dine litt senere?

Lovene som er aktuelle når det gjelder taushetsplikten er ihvertfall Lov om helsepersonel og Lov om psykisk helsevern og Lov om pasientrettigheter.

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-002.html

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-063-003.html#3-4

Lov om pasientrettigheter tror jeg er viktig, når det gjelder taushetsplikten. Slik jeg forstår det så skal det en del til før foreldrene må informeres uten ditt samtykke.:

§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

Takk for hjelpen.

egentlig vet jeg ikke om jeg klarer. Det er folk jeg vil prate med om det, utenom helsesøster og foreldre, men de vil ikke vite av det, eller så blir de sure fordi de skjønner ikke vitsen.

Trenger bare noen å snakke med, noen jeg kjenner, og er trygg på.

Vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Gjest KemKem]

Jeg synes at du skal gå til psykolog og prate om det, da får du snakket om det du ønsker samtidig som du får god hjelp.

Jeg tror det er viktig at du får hjelp på en eller annen måte for selvskadinga di. Enten av venner, psykolog eller rett og slett deg selv. Jeg skjønner problemet ditt. Jeg veit ikke om du har noen grunn til å være depressiv, eller om du er "down on life"... Veit ikke en god oversettelse.

Mange har egentlig ikke noen grunn til å være depressiv, de har ikke vært utsatt for misbruk av noe slag eller andre ting. De er bare nede hele tiden. Jeg kjenner noen som har det sånn. Er drittlei alt og alle. Føler seg tråkka på og oversett. Jeg har selv hatt det sånn. Har følt at å skade meg hjelper... Da "overfører" jeg smerten dit, og tenker ikke på den jeg har inni meg. Men etterhvert så fant jeg ut at det hjalp lite på sikt. Jeg har aldri gått til psykolog eller snakket med noen om det. Ingen veit hvordan jeg har hatt det. Jg hjalp meg selv jeg. Men jeg treger litt på at jeg aldri snakka med noen. Å kunne delt smerten min med andre. Det har tatt tid å komme over alt jeg har blitt utsatt for, mye på grunn av at jeg måtte igjennom det alene. Men jeg har klart det, har bare mistet litt av meg selv på veien. Det er ikke noe godt. Jeg har funnet andre måter å holde tankene mine vekk på.. Jeg har fått utrolige humørsvingninger, fordi jeg enten MÅ være glad eller sint eller sur, for viss jeg ikke har et humør så kommer tankene tilbake. Skulle ønske jeg søkte hjelp, derfor vil jeg gjerne at du gjør det, sånn at andre ikke faller i samme fella.

Viss vennene dine ikke bryr seg, så er de ikke ekte venner. da burde du finne deg noen nye. Prøv også å vise dem at du er sterk, og vil bli frisk, at du ikke bare gjør det for oppmerksomhet. Du må være sterk, ikke gi opp... Jeg veit for JÆVLI vanskelig det er... Men det går....

Prøv å ta kontakt med en annen lege eller finn en psykolog på egen hånd. Foreldrene dine trenger ikke vite no. Jeg skjøner godt at du ikke vil fortelle dem det, men det er kanskje det beste?? Gjør det du innerst inne veit er riktig... Det er det som er viktigst....