Sykemelding?

[Gjest NN i dag]

Sønnen vår skal utredes på BUP, og jeg gnages i stykker av bekymring for ham. Hva feiler det ham? Hvordan har han det egentlig på skolen (som han mistrives intenst på). Når skal vi få time? osv.osv. Jeg jobber full tid og fungerer bare dårligere og dårligere på jobb. Det er jo det eneste rolige stedet hvor jeg kan tenke. Men samvittigheten er forferdelig for at jeg sitter og grubler og leter på internett etter forklaringer på guttens opførsel i arbeidstiden.

Hjemme går det i ett fra jeg setter foten innenfor døren og til jeg kryper til sengs,- utmattet hver dag.

Jeg trenger tid til å tenke, jeg vil være med sønnen min på skolen og se hva som faktisk skjer der, jeg trenger ro til å fordøye fortvilelsen over at han har det så vanskelig.

Men jeg er jo ikke syk.

Hvordan har dere taklet dette? Har dere stått på som vanlig eller har dere fått sykemelding(gjerne delvis) i en periode?

Jeg er redd jeg stuper hvis dette fortsetter noe særlig lenger...

[Gjest annen adhd-mamma]

Jeg har en veldig forståelsesfull lege som skriver sykmelding til meg når jeg føler behov for et pusterom. Det er ikke sånn at jeg løper ned dørene hos legen, men innimellom kjenner jeg at kreftene er i ferd med å ta slutt.

For fire-fem år siden møtte jeg veggen, var da langtidssykemeldt i over ett år før jeg kom ut i full jobb igjen. Det var fælt, slet med depresjoner og var generellt veldig sliten. Jeg tror det kom av at jeg ikke tok signalene kroppen ga meg alvorlig nok, jeg sto på og sto på og skulle makte alt. Når det da sa stopp var det full stopp.

I all travelheten ADHD-barn gjerne gir blir det sjelden tid til å stoppe opp og tenke og kjenne på egne følelser i forhold til sorgen over alle knuste drømmer. Vissheten om at familielivet aldri blir det som man hadde forestilt seg, det at man blir mer og mer isolert sosialt, folk slutter å komme på besøk, og selv slutter vi ofte å dra til andre fordi det blir så negativt.

Jeg tror det er viktig at vi tar vare på oss selv og kjenne på våre egne begrensninger. Jeg håper du har en forståelsesfull lege som vil gi deg en sykemelding slik at du får et pusterom. Hvem skal ta seg av barna hvis vi blir syk? Og hvem kan ta seg av barna like godt som vi selv kan?

[Teletubbie]

Så flott at du leser kroppens signaler og gjør noe med det. Som annen adhd-mamma skriver er det viktig at vi selv ikke blir syk når barna trenger oss som mest. Jeg selv sluttet å jobbe (desverre) da min sønn hadde det som vanskeligst. Ta sykemeldinger du - det er nok det beste nå i en vanskelig tid. Lykke til!

[Gjest NN i dag]

Jeg har en veldig forståelsesfull lege som skriver sykmelding til meg når jeg føler behov for et pusterom. Det er ikke sånn at jeg løper ned dørene hos legen, men innimellom kjenner jeg at kreftene er i ferd med å ta slutt.

For fire-fem år siden møtte jeg veggen, var da langtidssykemeldt i over ett år før jeg kom ut i full jobb igjen. Det var fælt, slet med depresjoner og var generellt veldig sliten. Jeg tror det kom av at jeg ikke tok signalene kroppen ga meg alvorlig nok, jeg sto på og sto på og skulle makte alt. Når det da sa stopp var det full stopp.

I all travelheten ADHD-barn gjerne gir blir det sjelden tid til å stoppe opp og tenke og kjenne på egne følelser i forhold til sorgen over alle knuste drømmer. Vissheten om at familielivet aldri blir det som man hadde forestilt seg, det at man blir mer og mer isolert sosialt, folk slutter å komme på besøk, og selv slutter vi ofte å dra til andre fordi det blir så negativt.

Jeg tror det er viktig at vi tar vare på oss selv og kjenne på våre egne begrensninger. Jeg håper du har en forståelsesfull lege som vil gi deg en sykemelding slik at du får et pusterom. Hvem skal ta seg av barna hvis vi blir syk? Og hvem kan ta seg av barna like godt som vi selv kan?

Tusen takk for svar.

Jeg får vel ta mot til meg og forklare legen min hvordan situasjonen er. Men jeg har ikke så store forhåpninger om at hun skal være så veldig forståelsesfull. Jeg har så vidt nevnt det for henne tidligere, og hun har bare sett spørrende på meg. Hvorfor forteller du meg dette, liksom?

Det er i hvertfall en trøst å se at det ikke er helt unormalt å reagere slik som jeg gjør nå.

[Gjest NN i dag]

Så flott at du leser kroppens signaler og gjør noe med det. Som annen adhd-mamma skriver er det viktig at vi selv ikke blir syk når barna trenger oss som mest. Jeg selv sluttet å jobbe (desverre) da min sønn hadde det som vanskeligst. Ta sykemeldinger du - det er nok det beste nå i en vanskelig tid. Lykke til!

Takk for svar til deg også. Det ser ut til at dere er enige om at sykemelding kan være lurt før jeg er helt nede i kjelleren.

[Evil?]

Jeg var hos bedriftslege mandag til rutinesjekk, men gikk rett i kjelleren på et av hennes "hvordan har du det" spørsmål. Jeg har en sønn som nettopp har fått diagnose TS og en som sannsynligvis har en eller annen bokstavdiagnose (nettopp henvist BUP). Bedriftslegen sa jeg ikke ville være til hjelp for verken mann (som allerede er langtidssykmeldt pga depresjon og spenningshodepine) eller barn hvis jeg også møtte veggen, så hun ringte fastlegen, fortalte situasjonen og fikk time til meg i morgen, De avtalte at jeg kunne være hjemme idag.

Det føltes helt herlig at noen tok ansvar for meg, selv har jeg ikke villet sykeliggjøre problemene men det er rett som hun sier, ingen er tjent med at jeg også blir helt utladet.

Alt føltes lettere dag. Det gikk greit å hjelpe ham med leksene, det gikk greit å holde broren unna ham da han kom hjem fra barnehagen, og det gikk greit å gi broren litt positiv oppmerksomhet for en gangs skyld. For første gang på det jeg kan huske hadde jeg energi til alt dette i tillegg til klesvasken - og det var bare første dagen.

Heldigvis var det noen som såg faren FØR det ble for vanskelig å gjøre noe med det.

Vi er i kontakt med BUP, og de har ringt barnevernet for å vurdere avlastingstiltak, og familievernkontoret for samlivstiltak. Vi voksne har knapt nok energi til å snakke sammen, langt mindre pleie forholdet...

Det er en lang vei å gå, og noen ganger er sykmelding en god om enn kortvarig løsning på et langvarig problem.