kroppskontakt i terapien

[Gjest Uendelige Roger]

Jeg vurderer å spørre terapueten min om jeg kan holde henne i handa i en terapitime, dette som et forsøk på å komme gjennom en slags distanse jeg har til henne, jeg mener at det ikke ligger noe (bevisst) seksuelt motiv fra min side i dette. Jeg tror faktisk det kan hjelpe. Men er dette et urimleig spørsmål. Vil det være såkalt uetisk fra hennes side?

Den forrige terpaueten min (kvinnelig) insisterte nesten på å gi meg klemmer (noe jeg ikke hadde noe imot) er det vanlig?

[Gjest Tristelin@]

Tror ikke klemmeing er veldig vanlig. Jeg er veldig impulsiv, og min første terapeut (en sosionom forøvrig) rygget nesten bakover en gang jeg gav henne en klem som takk etter en terapitime fordi jeg var så glad at hun hadde hjulpet meg med et viktig problem den timen.

En psykiater jeg hadde, gav jeg like impulsivt en klem etter siste timen før jul, han ble stiv som en stokk. hehe...

Så jeg hr lært meg å holde avstand. Dvs. jeg har lært meg å undertrykke den impulsive siden av meg ved terapi. Men da ser de jo heller ikke hvordan jeg er ute blant vanlige mennesker...

[Gjest selje]

Tror ikke klemmeing er veldig vanlig. Jeg er veldig impulsiv, og min første terapeut (en sosionom forøvrig) rygget nesten bakover en gang jeg gav henne en klem som takk etter en terapitime fordi jeg var så glad at hun hadde hjulpet meg med et viktig problem den timen.

En psykiater jeg hadde, gav jeg like impulsivt en klem etter siste timen før jul, han ble stiv som en stokk. hehe...

Så jeg hr lært meg å holde avstand. Dvs. jeg har lært meg å undertrykke den impulsive siden av meg ved terapi. Men da ser de jo heller ikke hvordan jeg er ute blant vanlige mennesker...

Prinsisppielt kan en tenke seg at det kan bli vanskelig fordi pasienten skal ha lov å klemme nehandlerem/holde i hånden, men om behandleren gjør det, er det uetisk. I alle fall når det skjer "impulsivt". Vi snakker om hårfine grenser her, hvor behandleren skal ha styringen, og ansvaret.

Jeg har sloss med behandleren min, avtalt og uten slag og spark, mest som bryting. Han har massert meg (på ryggen og bakpå beina, hardt og ikke kjælent) og han har klemt meg når jeg gikk. Da ventet han alltid for å se hva jeg tok initiativet til, om jeg sinna eller helst ville være avvisende.

Han er en psykolog med stor integritet, og gjorde meg tryggere og klokere.

Poenget mitt er at DE sitter med ansvaret. En kan ikke gjemme seg bak at de liksom er mor eller far eller kjæresten, for det er de ikke. De kan late som i gitte situasjoner, men hele tida med ansvaret i hodet.

Du kan si at du har lyst til å holde henne i hånden. Så kommer hun til å ville vite hvorfor. Og det er svaret du gir som er interessant da, ikke selve holdingen i hånden...

[Gjest Little Madam]

Tror du bør søke etter andre, mer konstruktive måte å overvinne din distanse til behandleren din..

Det er ikke vanlig, etter det jeg vet ihverfall, å ha noen kroppskontakt med behandleren sin. Tvert i mot har jeg erfart og hørt at de er meget restriktiv på dette området.

Har gått i psykoterapi i flere år. Har absolutt ikke hatt noen fysisk kontakt med psykiateren min. Ingen håndtrykk. Ingen holde i hånden. Ingen klemmer. etc.Men han har gitt meg svært god behandling for min psykdom "til tross". Har ikke savnet noen fysisk kontakt heller.

Hva med å fortelle om dine tanker overfor behandleren? Det er ihverfall en bedre strategi enn å fysisk tilnærmere seg..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ut over det å håndhilse er det ikke vanlig med kroppskontakt i psykoterapi.

[Gjest bare en]

Jeg hadde en behandler som hadde utdanning i blant annet kroppsterapi, Da var det vanlig med kroppskontakt. Vi gikk blant annet igjennom en del angstanfall ved hjelp av kontakt.

Men i vanlig psykoterapi er det ikke vanlig med kroppskontakt.

[Gjest er dette vanlig?]

Ut over det å håndhilse er det ikke vanlig med kroppskontakt i psykoterapi.

Jeg sluttet hos en mannlig psykolog fordi jeg syntes timene ble for seksualiserte, dvs. ikke kroppskontakt, men han begynte å se på puppene mine og underlivet og viste at han ble opphisset etc. Vi gjorde også noen øvelelser hvor man skulle skyte frem underlivet. Er dette vanlig? Jeg slet med mitt forhold til menn og gjør det ennå. Kanskje han skulle teste om jeg var lesbisk? NHD svar meg er du snill.

[cathlin]

Jeg hadde en behandler som hadde utdanning i blant annet kroppsterapi, Da var det vanlig med kroppskontakt. Vi gikk blant annet igjennom en del angstanfall ved hjelp av kontakt.

Men i vanlig psykoterapi er det ikke vanlig med kroppskontakt.

Så kjedelig det må være med vanlig psykoterapi: )