Er det bare meg?

[Gjest adopsjonstanker]

Noen ganger blir jeg plutselig usikker på om vi gjør det rette.

Er vi virkelig rustet for et barn til?

Det vet vi jo ikke sikkert før vi står der...

Har vi de kreftene som trengs i ventetida?

Vil mors- og farsfølelsen komme fullt og helt, slik som med barnet vi har?

Jeg ville nok følt meg usikker på samme måte om jeg hadde hatt et vanlig svangerskap også, men siden vi adopterer føles det litt som om vi ikke har lov å være usikker.

Vi skal jo ønske oss dette mer enn noe annet i verden, og det gjør vi også... Bare det at noen ganger kommer usikkerheten snikende innpå, og spørsmålene i hodet bli mange.

Så går det en dag, og jeg kan ikke fatte at jeg tenkte på det i går...

[Gjest adopsjonstanker]

Har også tanker om barnet vi vil få.

Hva om barnet ikke er helt frisk?

Hva om barnet krever så masse av oss, at vi ikke får så mye tid til det barnet vi allerede har?

Føler meg slem som tenker slik, og håper jeg ikke er alene.

Og som sagt, så er det noen dager jeg kan tenke på dette, men over det store og hele gleder vi oss bare!

[Gjest kinamamsen]

Har også tanker om barnet vi vil få.

Hva om barnet ikke er helt frisk?

Hva om barnet krever så masse av oss, at vi ikke får så mye tid til det barnet vi allerede har?

Føler meg slem som tenker slik, og håper jeg ikke er alene.

Og som sagt, så er det noen dager jeg kan tenke på dette, men over det store og hele gleder vi oss bare!

Jeg hadde de samme tankene som deg da jeg gikk der og ventet og ventet. Jeg tror det er helt vanlig å ha mange bekymringer om både det ene og det andre. For min del så endret det seg da tildelingen kom. Da falt brikkene på plass for meg, og i mitt sinn og hjerte ble vår familie komplett med en lillesøster. Det har til tider vært slitsomt og utfordrende, og jeg skulle ønske jeg var 10 år yngre, men gleden over jentene overskygger alt og gir meg masse gleder.

Lykke til i ventetiden.

[Querita]

Hei!

Det gjør så godt å se at det er flere som har de samme tankene. Føler også at jeg ikke har lov til å føle det slik og at det er for sent å tenke i de baner nå.

Sier imidlertid til meg sel av om jeg hadde født barnet selv så har vi ikke noen garanti at det ville bli perfekt og at forholdet mellom det barnet vi allerede har og den nye ville bli bra. Søskenkjærlighet er ikke noen selvfølge selv om de er biologiske. Det har jeg sett nok eksempler på.

Så vi får bare glede oss i ventetiden også går nok resten helt fint.

Takk for at du ville dele disse tankene dine med flere. Det gjorde godt.

Klem fra

[sagh]

Ja dette var som å lese mine egne tanker. Vi har ei jente fra før, og har fått en gutt nå, men har ikke hentet han enda. Jeg og lurte og lurer forsatt på om vi gjør det riktige, nå er pia vår så pass stor at hun klarer det meste selv, vi har litt mer fri, skal vi virkelig starte på nytt?

Men selvsakt skal vi det, det er meninga dette at vi skal lure, jeg ER 2 barns mamma, selv om jeg lurer og grubler om vi gjør det riktige eller ei. Jeg tror det hører med det å være foreldre, å lure/tenke og ha dårlig samvittighet nesten hele tiden.

[Gjest litchi]

over at flere enn jeg tenker sånn. Jeg lurer også på det, om vi gjør det rette - for oss, treåringen og for kinabarnet vi venter.

Tror nok det er litt spesielt at førstemann er "fra magen" (og hjertet). Det er umulig å vite om de enorme følelsene jeg har for henne er fordi hun "har genene mine", eller det "bare" er fordi hun er barnet vi lever sammen med og har ansvar for. Det er umulig å tenke seg at jeg kan føle sånn for noe annet barn, overhodet - hadde nesten dårlig samvittighet de gangene jeg var gravid (mistet flere ganger), siden jeg trodde jeg aldri kunne bli like glad i som jeg er i førstemann. Virker rett og slett umulig. Men må bare stole på de som sier at det faktisk er sånn at man blir like glad i nr. to, og at det er sånn at kjærligheten for "hjertebarna" blir like stor som for "magebarna".

Tenker mye på at vi kanskje ikke får et friskt barn, "why change a winning team", liksom. Denne følelsen har jeg også når jeg tenker på om vi skulle fått et "magebarn" til.

Det eneste sikre, er at dette har jeg ingen kontroll over. Prøver å forsone meg med det.

[ahg]

Det er vel ganske naturlig at tanker og følelser svinger litt fram og tilbake i ventetiden, er det ikke det da? Å få barn er jo tross alt en utrolig stor ting - forbundet med uforutsigbare konsekvenser. Å gruble og tvile innimellom viser at man er klar over at man går noe ukjent i møte og må være forberedet på at alt ikke nødvendigvis blir bare rosenrødt. For meg handler det om å ha bakkekontakt.

Jeg hadde gjentatte blaff av bekymring om hvor mye merarbeid det ville bli med to barn. 'En er som ingen og to er som ti' var et munnhell som stadig spøkte i bakhodet. Mannen min og jeg undret oss sånn i all hemmelighet. Det var jo ikke egentlig 'lov' til å tenke slik :-)

Så fikk vi nummer to - et vidunder av en lillesøster. Alt ble bare helt riktig. Brikkene falt på plass. En familie på fire, det var nettopp hva vi skulle være, Selvfølgelig ble det mer arbeid, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde fryktet. Og etter en periode med sjalusi i begynnelsen har de to jentene blitt veldig knyttet til hverandre og har stor glede av hverandre.

Og kjærlighet, ja det er det nok av. Hjertet kan fint romme mer enn ett barn.

Det er overveldende sannsynlig at dere har MYE å glede dere til!

Hilsen stolt mamma til to jenter fra Kina

[Gjest fru grønn]

Det er vel ganske naturlig at tanker og følelser svinger litt fram og tilbake i ventetiden, er det ikke det da? Å få barn er jo tross alt en utrolig stor ting - forbundet med uforutsigbare konsekvenser. Å gruble og tvile innimellom viser at man er klar over at man går noe ukjent i møte og må være forberedet på at alt ikke nødvendigvis blir bare rosenrødt. For meg handler det om å ha bakkekontakt.

Jeg hadde gjentatte blaff av bekymring om hvor mye merarbeid det ville bli med to barn. 'En er som ingen og to er som ti' var et munnhell som stadig spøkte i bakhodet. Mannen min og jeg undret oss sånn i all hemmelighet. Det var jo ikke egentlig 'lov' til å tenke slik :-)

Så fikk vi nummer to - et vidunder av en lillesøster. Alt ble bare helt riktig. Brikkene falt på plass. En familie på fire, det var nettopp hva vi skulle være, Selvfølgelig ble det mer arbeid, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde fryktet. Og etter en periode med sjalusi i begynnelsen har de to jentene blitt veldig knyttet til hverandre og har stor glede av hverandre.

Og kjærlighet, ja det er det nok av. Hjertet kan fint romme mer enn ett barn.

Det er overveldende sannsynlig at dere har MYE å glede dere til!

Hilsen stolt mamma til to jenter fra Kina

Er veldig enig med ahg i at det å gruble og tvile er tegn på noe godt og riktig. Noen av oss vil alltid være slik, og utfordringen er vel å akseptere disse tankene som kommer - ikke prøve å fortrenge de, for da blir de bare sterkere.

[Gjest lurerlittjegog]

Takk for innlegget ditt. Jeg føler det akkurat sånn for tiden. Vi er for tiden veldig frustrert over ventetiden som ingen ende vil ta, og da blir det desverre god tid til tanker om vi gjør det rette mht adopsjon. Vi har et egenfødt barn og jeg er begynt å bekymre meg for om jeg vil bli like glad i vårt nye barn som i det barnet vi har. Hadde jeg visst at ventetiden skulle drøye ut så lenge, hadde vi vel kanskje ikke bestemt oss for adopsjon....Men nå er vi jo kommet så langt i prosessen at det er for sent å snu. Det virker underlig at adopsjon skal være så tidkrevende. Er det rett og slett fordi giverlandene ser på utenlandsadopsjon som absolutt siste utvei for å gi "barna deres" mulighet til gode oppvekstvilkår? Jeg lurer av og til på hvordan barnevernsmyndighetene i giverlandene tenker om oss som ønsker å adoptere barna de ikke kan ta seg av. Er vi et "nødvendig onde"? Eller ser de på oss som mennesker som så indelig ønsker og har hjerterom for flere barn i familien?

[kina-nina]

Det er vel ganske naturlig at tanker og følelser svinger litt fram og tilbake i ventetiden, er det ikke det da? Å få barn er jo tross alt en utrolig stor ting - forbundet med uforutsigbare konsekvenser. Å gruble og tvile innimellom viser at man er klar over at man går noe ukjent i møte og må være forberedet på at alt ikke nødvendigvis blir bare rosenrødt. For meg handler det om å ha bakkekontakt.

Jeg hadde gjentatte blaff av bekymring om hvor mye merarbeid det ville bli med to barn. 'En er som ingen og to er som ti' var et munnhell som stadig spøkte i bakhodet. Mannen min og jeg undret oss sånn i all hemmelighet. Det var jo ikke egentlig 'lov' til å tenke slik :-)

Så fikk vi nummer to - et vidunder av en lillesøster. Alt ble bare helt riktig. Brikkene falt på plass. En familie på fire, det var nettopp hva vi skulle være, Selvfølgelig ble det mer arbeid, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde fryktet. Og etter en periode med sjalusi i begynnelsen har de to jentene blitt veldig knyttet til hverandre og har stor glede av hverandre.

Og kjærlighet, ja det er det nok av. Hjertet kan fint romme mer enn ett barn.

Det er overveldende sannsynlig at dere har MYE å glede dere til!

Hilsen stolt mamma til to jenter fra Kina

At du har to flotte Kina-jenter så jeg jo på Kinaforeningens nyttårsfeiring!!!

Vi satt på bordet ved siden av dere, og jeg "smugtittet" på deg hele tiden. Jeg trodde nemlig at jeg kjente deg, men i ettertid skjønte jeg at jeg bare hadde sett deg på bilde på hjemmesiden din! ))))

Så nå vet du hvem den "uforskammede" damen som satt og "glante" på deg er. Vi var der både far, mor, egenfødt storebror og lillesøster fra Kina.

PS! Bildene fra feiringen er nå lagt inn på Kinaforeningens hjemmeside.(Jeg fant lillesøster og undertegnede på bilde nr.14)

Hilsen fra

[ahg]

At du har to flotte Kina-jenter så jeg jo på Kinaforeningens nyttårsfeiring!!!

Vi satt på bordet ved siden av dere, og jeg "smugtittet" på deg hele tiden. Jeg trodde nemlig at jeg kjente deg, men i ettertid skjønte jeg at jeg bare hadde sett deg på bilde på hjemmesiden din! ))))

Så nå vet du hvem den "uforskammede" damen som satt og "glante" på deg er. Vi var der både far, mor, egenfødt storebror og lillesøster fra Kina.

PS! Bildene fra feiringen er nå lagt inn på Kinaforeningens hjemmeside.(Jeg fant lillesøster og undertegnede på bilde nr.14)

Hilsen fra

Hei! Så koselig bilde av deg og veslejenta. (Hvis jeg har telt riktig, er dere begge kledd i rødt og prinsessen sitter på armen din.)

Du kan ta det helt med ro når det gjelder såkalt glaning. Jeg la ikke merke til noe som helst, opptatt som jeg var med småjentene og alt annet som skjedde. Du skulle kommet bort og hilst, da vet du. Kanskje vi ses på neste nyttårsfest? Skal prøve å huske ansiktet ditt :-)

[kina-nina]

Hei! Så koselig bilde av deg og veslejenta. (Hvis jeg har telt riktig, er dere begge kledd i rødt og prinsessen sitter på armen din.)

Du kan ta det helt med ro når det gjelder såkalt glaning. Jeg la ikke merke til noe som helst, opptatt som jeg var med småjentene og alt annet som skjedde. Du skulle kommet bort og hilst, da vet du. Kanskje vi ses på neste nyttårsfest? Skal prøve å huske ansiktet ditt :-)

Jada,- det stemmer at både mor og datter var kledd i rødt.

Lover å gi meg til kjenne ved neste korsvei...

Ha en riktig god helg!