Redd 3-åring...

[EnitsXXX]

Min datter på 3 år er utrolig husredd. Hun er trygg og god i alle andre situasjoner, selvstendig og tøff, men altså utrolig mørkeredd og husredd. Hun tør ikke å leke på rommet sitt alene, selv om det er voksne i naborommet. Hun sover dårlig i egen seng, og kommer inn til oss så snart vi legger oss. Kunne jo tatt et oppgjør med dette, men ser liksom at hun er redd, og synes det er viktig at hun føler seg trygg. Er det noe jeg kan gjøre for å bedre dette for henne? Føler meg sikker på at hun vet at vi aldri ville gått fra henne eller noe, vi har fra hun var nyfødt alltid sagt fra hva vi skal og hvor lenge hvis hun har blitt passet o.l.

[Tiram1365380530]

Hei.

Tror ikke det er noe gale med henne. Jeg har en 4 åring som ikke er redd men kan likevel få det over seg, spesielt nå i mørketiden. Hun finner plutselig ut at det kan finnes troll, da blir hun husredd. Hun skremmer seg selv i utgangspunktet og tror ikke på oss voksne når vi sier at det ikke finnes troll.

Vi har et fint født hjerte som vi kan sette på i enden av rommet hvis hun er redd. Det gir et behaglig lys men ikke forstyrrende dersom hun sover med dette om natten.

Hvis slike tips ikke hjelper ville jeg spurt hvorfor hun var redd. Klarer hun ikke sette ord på det selv tror jeg at dette er en periode som vil gå over av seg selv.

Hilsen Tiram

[Gjest LucySky]

Hei.

Tror ikke det er noe gale med henne. Jeg har en 4 åring som ikke er redd men kan likevel få det over seg, spesielt nå i mørketiden. Hun finner plutselig ut at det kan finnes troll, da blir hun husredd. Hun skremmer seg selv i utgangspunktet og tror ikke på oss voksne når vi sier at det ikke finnes troll.

Vi har et fint født hjerte som vi kan sette på i enden av rommet hvis hun er redd. Det gir et behaglig lys men ikke forstyrrende dersom hun sover med dette om natten.

Hvis slike tips ikke hjelper ville jeg spurt hvorfor hun var redd. Klarer hun ikke sette ord på det selv tror jeg at dette er en periode som vil gå over av seg selv.

Hilsen Tiram

En liten niese som nå er voksen og mor sjøl, var så veldig redd sjøen. Alle søsknene og mor og far og tanter og onkler lekte og hadde det fint i vannet (på grunna) men hun ville ikke.

I tre somre lot moren hennes (søstera mi) henne bare sitte der i fred, og brøt oss av om vi prøvde å lokke ungen ut.

Så gikk det over. Nå husker hun ikke at hun var redd, hun er en god svømmer og har tre barn som er glade i å bade.

Jeg innrømmer jeg var en av dem som syntes det ikke var bra å bare la henne sitte der! Men jeg tok altså feil, hva det enn var, så gikk det over.

Du sier ungen til vanlig er trygg. da er det sikkert ikke noe å brey seg om. Personlig har jeg vært husredd i hele mitt liv, men så er ikke jeg en spesielt trygg person, heller.

:=0

[Kizza1365380506]

Vi hadde det "problemet" med vår sønn. Han ville ikke gå på do alene, sove alene osv. Vi ble anbefalt og være med ham og etter hvert trekke seg litt lengre ut av rommet men passe på at barnet ser en voksen hele tiden til det har vendt seg til å være alene. Det handler liksom å stole på de voksne. Det tar tid men det går over. )

Mvh

[PieLill]

Hvis barna er mørkeredde løser vi dette med å slå på lyset. Vi fokuserer minst mulig på det som er skummelt og snakker heller om det som er trygt. "Du liker å ha lyset på om natten." "Mamma er er å holder deg." Vi unngår i stor grad å bruke ordet redd, men vi bruker det av og til. Vi har aldri brukt ordet mørkeredd foran barna. Poenget for oss er at slik redsel renner av av seg selv bit for bit om den ikke blir provosert. Vi forsøker å unngå å bygge en jeg-er-redd-identitet i barna.

Troll og løver fanges og kastes ut! Aller helst skremmer vi dem først (trollene og løvene altså). ;-) Vi forsøker å gå med ungene i deres fantasier og vinne over det som er skummelt. "Så du hvor fort den sprang!" (Jeg snakker nå treåring, IKKE syvåring.)

Det at unger i denne alderen er redde er normalt. Det er en del av det å finne ut at ikke alt i verden er like trygt. Det har lite å gjøre med en grunnleggende uttrygghet å gjøre.

Vi løser det som sagt med å skape trygghet og gjøre minst mulig ut av redd-begrepet. Vi legger også vekt på å gi barna en følelse av egen kontroll over situasjonen.

Alle soveromsdører er åpne, inkludert vår. Trenger vi mer privatliv er det bare å lukke den utpå kvelden. ;-) Den eldste har nå på eget inisiativ begynt å lukke døren til sitt rom, men sover fortsatt med nattlys.

Det du beskriver høres helt normalt ut og vil sansynligvis gå seg til av seg selv. Jeg tror det beste er å gjøre minst mulig vesen ut av det og unngå det som er mest skummelt.

[EnitsXXX]

En liten niese som nå er voksen og mor sjøl, var så veldig redd sjøen. Alle søsknene og mor og far og tanter og onkler lekte og hadde det fint i vannet (på grunna) men hun ville ikke.

I tre somre lot moren hennes (søstera mi) henne bare sitte der i fred, og brøt oss av om vi prøvde å lokke ungen ut.

Så gikk det over. Nå husker hun ikke at hun var redd, hun er en god svømmer og har tre barn som er glade i å bade.

Jeg innrømmer jeg var en av dem som syntes det ikke var bra å bare la henne sitte der! Men jeg tok altså feil, hva det enn var, så gikk det over.

Du sier ungen til vanlig er trygg. da er det sikkert ikke noe å brey seg om. Personlig har jeg vært husredd i hele mitt liv, men så er ikke jeg en spesielt trygg person, heller.

:=0

Takk for flotte svar! Hun har en utrolig fantasi, det er godt mulig hun bruker den til å skremme seg selv litt. Har aldri fokusert på det å være redd eller "gitt" henne den identiteten som en av dere snakker om. Skal forsøke å følge rådene deres. )

[pip]

Langt på vei tror jeg det er greit å møte redselen til barnet -og sa det søke den tyggheten det vil sjøl. Så får man gjøre små skritt, uten prese barnet.

Jeg kjenner flere som har vært slik som du beskriver det som barn -i flere år. De som vokste seg raskest av det, var de som fikk lov til å henge i skjørtene til foreldrene så mye det var praktisk mulig.