Valg av land.

[Brasilmamma..]

Vi valgte Brasil ut fra kriteriene med tanke på ekteskap og alder. Også synes vi jo Brasilianerne er et nydelig folkeslag. Magefølelsen vår sa også Brasil.

Vi har på en måte valgt et "ugunstig" land med tanke på ventetid, vi kan regne med ca.3 år. Men, for oss var det ikke viktig med et så lite barn som mulig, og det er heller ingen ulempe at vi muligens må være i Brasil 5-7uker. Ser på dette som en gylden mulighet til å bli kjent med barnets land og kultur.

Synes også at Brasil er ett spennende land.

[freshte]

Jeg vet godt at dette med å velge land er en del av problemstillingene vi står overfor når vi skal adoptere. Og at det er veldig mange faktorer som spiller inn når valget skal tas, det er jo tross alt avgjørende for hvilken retning fremtiden vår vil ta.

Men når jeg leser gjennom mange av innleggene i denne tråden og i mange andre diskusjoner her inne, klarer jeg ikke å fri meg fra å se en viss shoppingmentalitet. Det virker som at det viktigste med adopsjonen er at vi vil ha de beste barna, de yngste barna, de hviteste barna, de friskeste, de peneste, de stimulerte...

Jeg vet også at det er umulig å "redde verden" gjennom adopsjon, og det er da heller ikke motivet for oss ihverfall. Men jeg synes at det at adopsjonen er for barnas skyld, forsvinner i disse diskusjonene.

Hvem skal adoptere de syke barna, de understimulerte, de mørke, de skitne, 2-åringen, 3-åringen, 4-åringen, 5-åringen osv...?

Adopsjon handler vel om mye mer enn om man liker landet barnet kommer fra, og hva slags utseende folk derfra har vel?

[Gjest synes nå jeg]

Jeg vet godt at dette med å velge land er en del av problemstillingene vi står overfor når vi skal adoptere. Og at det er veldig mange faktorer som spiller inn når valget skal tas, det er jo tross alt avgjørende for hvilken retning fremtiden vår vil ta.

Men når jeg leser gjennom mange av innleggene i denne tråden og i mange andre diskusjoner her inne, klarer jeg ikke å fri meg fra å se en viss shoppingmentalitet. Det virker som at det viktigste med adopsjonen er at vi vil ha de beste barna, de yngste barna, de hviteste barna, de friskeste, de peneste, de stimulerte...

Jeg vet også at det er umulig å "redde verden" gjennom adopsjon, og det er da heller ikke motivet for oss ihverfall. Men jeg synes at det at adopsjonen er for barnas skyld, forsvinner i disse diskusjonene.

Hvem skal adoptere de syke barna, de understimulerte, de mørke, de skitne, 2-åringen, 3-åringen, 4-åringen, 5-åringen osv...?

Adopsjon handler vel om mye mer enn om man liker landet barnet kommer fra, og hva slags utseende folk derfra har vel?

Hva slags kriterier velger du ut fra, da? "Takk, la meg få det sykeste, største og mest understimulerte barnet!"? Jammen er du flink hvis du greier velge uten håp om et barn som er mest mulig veltilpass!

Man velger nok land med hjertet mer enn fornuften, men har likevel ingen garantier angående det barnet det gjelder. Syns du tilegner de som skriver her meninger du må lete med lys og lykt mellom linjene for å finne.

[Logitechmusa]

Ærlig talt så sjekket vi ikke grundig hvilke muligheter vi hadde før vi bestemte oss. For meg har det nesten hele tiden vært soleklart at det måtte bli Kina, dersom vi skulle adoptere ! Og siden de fleste vi kjenner som har adoptert har små kinabarn, har vi ikke stilt flere spørsmål ved den avgjørelsen.

I ettertid har det imidlertid gått opp for meg at det faktisk er en årsak til at Kina ble så "selvfølgelig" for oss. Bodde nemlig i utlandet en periode, og der hadde jeg tre bestevenninner: 2 fra Kina og ei fra Japan ! Klart at det har påvirket oss - og faktisk uten at jeg egentlig har vært klar over det ! Veldig morsomt nå !

Men jeg er nok ikke helt fri for fordommer heller, dessverre. Innbiller meg at det er lettere å være adoptert jente enn gutt (mao Kina, selv om det også kommer gutter derfra), og at det er lettere å ha et asiatisk utseende enn et afrikansk/mørkt. Har overhodet ikke noe belegg for synspunktet, og forhåpentligvis stemmer det ikke !

Jenta vår på snart fire er forresten begynt å bli veldig opptatt av utseendet sitt. Hun har knallbrune øyne, og i dag tidlig sa hun: "Jeg og X leker masse sammen for vi har like øyne !". X er adoptert fra Kina og gylden i huden, mens datteren min er egenfødt og vinterblek på ekte norsk vis. Men det er øyenfargen de henger seg opp i, og altså er veldig glade de har felles

Så nå er jeg i grunn glad for at både mor og datter her i huset har kullsorte øyne, akkurat som vårt lille, etterlengtede kinabarn kommer til å ha. Har ikke akkurat vært så optatt av øyenfarge tidligere, verken min eller treåringens.

"Innbiller meg at det er lettere å være adoptert jente enn gutt"

Dette har vært forsket en del på og er faktisk helt motsatt av hva du innbiller deg. :-) I alle fall i puberteten har det vist seg å være langt enklere å være adoptert gutt enn jente. Dette blant annet ut fra at i denne perioden er jenter veldig opptatt av å være mest mulig lik sine venninner, men det for gutter er viktig med sportslige aktiviteter osv.

[Noraførr]

Hva slags kriterier velger du ut fra, da? "Takk, la meg få det sykeste, største og mest understimulerte barnet!"? Jammen er du flink hvis du greier velge uten håp om et barn som er mest mulig veltilpass!

Man velger nok land med hjertet mer enn fornuften, men har likevel ingen garantier angående det barnet det gjelder. Syns du tilegner de som skriver her meninger du må lete med lys og lykt mellom linjene for å finne.

- Å velge adopsjonsland med "magefølelsen" er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge et land man føler tilknytning til er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge ett land fordi man har bekjente som har gjort det samme er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge ett land som man syns virker "spennende" er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

Vi var godkjente for 0-3 år - og var svært så forberedt for å få en 1,5-2 åring - pga. min manns alder. At vi fikk tildelt et barn på knapt 8 mnd. var mer enn en stor overraskelse for oss.

LilleLan var både skitten, underernært og understimulert da vi fikk henne ..... likvel var hun VÅR ... og Kina var og er et riktig valg for oss. Det betyr ikke at Kina vil være det rette valget for alle andre - ei heller at det var "riktigere" å adoptere LilleLan som var i en dårlig forfatning framfor et rent, pent og godt stimulert barn fra et annet land.

La oss ikke komme dit at vi trekker hverandres valg inn under lupen - Hva skal det gagne?!

Vi som er adoptivsøkere har det til felles at vi ønsker oss et barn - ut fra det må vi foreta bl.a. valg om land - og de ulike søkerne legger ulike faktorer til grunn når de gjør sitt valg. I dag kunne jeg ikke tenkt med noe annet land enn Kina - på samme måte som andre søkerne overhodet ikke kunne tenke seg et barn fra Kina .... vi er forskjellige, men har felles mål - ett barn!

Jeg syns det er spennende å lese om hvorfor man velger det ene landet foran det andre - men å trekke valgene andre gjør i tvil blir for meg for dumt.

God Ventetid!

hilsen

[Gjest synes nå jeg]

- Å velge adopsjonsland med "magefølelsen" er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge et land man føler tilknytning til er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge ett land fordi man har bekjente som har gjort det samme er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

- Å velge ett land som man syns virker "spennende" er slett ikke det samme som "å shoppe et barn".

Vi var godkjente for 0-3 år - og var svært så forberedt for å få en 1,5-2 åring - pga. min manns alder. At vi fikk tildelt et barn på knapt 8 mnd. var mer enn en stor overraskelse for oss.

LilleLan var både skitten, underernært og understimulert da vi fikk henne ..... likvel var hun VÅR ... og Kina var og er et riktig valg for oss. Det betyr ikke at Kina vil være det rette valget for alle andre - ei heller at det var "riktigere" å adoptere LilleLan som var i en dårlig forfatning framfor et rent, pent og godt stimulert barn fra et annet land.

La oss ikke komme dit at vi trekker hverandres valg inn under lupen - Hva skal det gagne?!

Vi som er adoptivsøkere har det til felles at vi ønsker oss et barn - ut fra det må vi foreta bl.a. valg om land - og de ulike søkerne legger ulike faktorer til grunn når de gjør sitt valg. I dag kunne jeg ikke tenkt med noe annet land enn Kina - på samme måte som andre søkerne overhodet ikke kunne tenke seg et barn fra Kina .... vi er forskjellige, men har felles mål - ett barn!

Jeg syns det er spennende å lese om hvorfor man velger det ene landet foran det andre - men å trekke valgene andre gjør i tvil blir for meg for dumt.

God Ventetid!

hilsen

Dette kom vel under feil innlegg? Det er ikke mine meninger du svarer på i alle fall.

Til slutt: Jeg har selv ikke adoptert, men jeg er veldig enig i det du skriver. Jammen er de som kan si at deres valg er mer stuerene enn andres heldige. :-)

[tevil]

Jeg vet godt at dette med å velge land er en del av problemstillingene vi står overfor når vi skal adoptere. Og at det er veldig mange faktorer som spiller inn når valget skal tas, det er jo tross alt avgjørende for hvilken retning fremtiden vår vil ta.

Men når jeg leser gjennom mange av innleggene i denne tråden og i mange andre diskusjoner her inne, klarer jeg ikke å fri meg fra å se en viss shoppingmentalitet. Det virker som at det viktigste med adopsjonen er at vi vil ha de beste barna, de yngste barna, de hviteste barna, de friskeste, de peneste, de stimulerte...

Jeg vet også at det er umulig å "redde verden" gjennom adopsjon, og det er da heller ikke motivet for oss ihverfall. Men jeg synes at det at adopsjonen er for barnas skyld, forsvinner i disse diskusjonene.

Hvem skal adoptere de syke barna, de understimulerte, de mørke, de skitne, 2-åringen, 3-åringen, 4-åringen, 5-åringen osv...?

Adopsjon handler vel om mye mer enn om man liker landet barnet kommer fra, og hva slags utseende folk derfra har vel?

Jeg tror at den dagen man er klar for adopsjon er det viktigste å kanskje vite at det til slutt blir et barn av det. Man har kanskje i flere år prøvd å få barn på "vanlig" måte uten å lykkes.

For meg kunne jeg/vi like gjerne ha trukket en lapp med navnet på landet vi skulle velge. Det hadde ikke spilt noen rolle, MEN man må jo ta et valg for å komme videre i prosessen. Og for oss ble det India.

Det skal være lov å ha tanker om dette med mørk eller lys hudafarge. Barn med et lite/større handicap osv. Det er en del av hele modningen før en evt.adopsjon.

Vi har svært forskjellig utgangspunkter når man starter opp med en adopsjon.

Ikke dermed sagt at noen er bedre eller dårligere foreldre for det!!

Uansett så er det valget man tar det rette for dem (tror nå jeg)!!!

[Gjest litchi]

"Innbiller meg at det er lettere å være adoptert jente enn gutt"

Dette har vært forsket en del på og er faktisk helt motsatt av hva du innbiller deg. :-) I alle fall i puberteten har det vist seg å være langt enklere å være adoptert gutt enn jente. Dette blant annet ut fra at i denne perioden er jenter veldig opptatt av å være mest mulig lik sine venninner, men det for gutter er viktig med sportslige aktiviteter osv.

Ja, jeg har hørt akkurat det du sier. Tenker at det henger sammen med at gutter generelt har bedre selvbilde enn jenter, kanskje spesielt i puberteten. Har ikke belegg for dette heller

Mine fordommer gjelder vel helst samfunnets reaksjoner på mennesker som ser annerledes ut. Jeg vet at "ikke-nordisk-utseende"-gutter er blitt nektet adgang til diskotek i Oslo med argumentet at man er redd for "bråk". Tror ikke jenter er utsatt for sånt på samme måte, uten at jeg egentlig vet det.

[Gjest litchi]

Jeg vet godt at dette med å velge land er en del av problemstillingene vi står overfor når vi skal adoptere. Og at det er veldig mange faktorer som spiller inn når valget skal tas, det er jo tross alt avgjørende for hvilken retning fremtiden vår vil ta.

Men når jeg leser gjennom mange av innleggene i denne tråden og i mange andre diskusjoner her inne, klarer jeg ikke å fri meg fra å se en viss shoppingmentalitet. Det virker som at det viktigste med adopsjonen er at vi vil ha de beste barna, de yngste barna, de hviteste barna, de friskeste, de peneste, de stimulerte...

Jeg vet også at det er umulig å "redde verden" gjennom adopsjon, og det er da heller ikke motivet for oss ihverfall. Men jeg synes at det at adopsjonen er for barnas skyld, forsvinner i disse diskusjonene.

Hvem skal adoptere de syke barna, de understimulerte, de mørke, de skitne, 2-åringen, 3-åringen, 4-åringen, 5-åringen osv...?

Adopsjon handler vel om mye mer enn om man liker landet barnet kommer fra, og hva slags utseende folk derfra har vel?

Jeg oppfatter ikke at det å velge et land fremfor et annet er det samme som å "shoppe" verken land eller barn.

Jeg mener faktisk at det er lov å ønske seg friske barn, selv om man ikke har garantier. Det har blant annet med hvor stor belastning man tror familien kan "tåle", å gjøre.

Og jeg synes det er helt greit å velge barn man i utgangspunktet liker utseendet på. Alle liker ikke alt like godt, og det må være lov, selv om det ikke sier noe som helst om verdien til barna det gjelder !

Det må være greit å ønske seg babyer også. Ikke bare fordi det er koselig med babyer, men fordi man slipper problemene det kan føre med seg at barnet har en lengre historie man vet lite om.

Når man bærer barn i magen, ønsker man seg friske barn, noen har sterke preferanser for kjønn, selv om de blir like glad i den som kommer, så klart, og man ønsker seg i alle fall en baby (noe annet ville vært veldig rart ).

Hvorfor skal vi som adopterer ikke få lov til å ønske oss friske barn, eller til å drømme om den lille gutten eller lille jenta, eller den lille babyen ?

Det stilles store krav til vår omsorgsevne, men kan vi ikke få lov til å være som foreldre flest på andre områder ? Bør vi som adopterer være moralsk overlegne, uselviske, positive til alt ? Skal vi være veldig takknemlige over å få barn overhodet, er det det som ligger under ?

Treåringen vår er fra magen ! Da jeg bar henne frem, tenkte og ønsket jeg, hver eneste dag, at barnet skulle være friskt ! Jeg drømte også om ei lita jente, selv om jeg vet jeg ville elsket en gutt like høyt.

Nå når vi skal adoptere fra Kina, håper jeg inderlig at barnet er friskt ! Av hensyn til barnet som kommer, av hensyn til henne vi har, av hensyn til familien som helhet. Men jeg er faktisk mer klar for en gutt denne gang, selv om jeg lenge kun klarte å se for meg ei kinajente. (Nå er ikke sjangsen for gutt så stor, da)

Vi adopterer ikke for å hjelpe et barn. Vi adopterer faktisk heller ikke for barnets skyld. Det er nok av familier som vil adoptere, og får ikke vi et barn til, betyr det at barnet "vårt" kommer til en annen, godkjent, familie.

Vi adopterer fordi vi ønsker å være en familie på fire i stedet for på tre ! Vi adopterer fordi vi har masse kjærlighet å gi, og fordi vi synes at barn er "meningen med livet" !

Vi håper at barnet vi får er friskt, men vi er helt klar over at det ikke finnes slike garantier. Ikke da magebarnet ble født, ikke nå når kinabarnet vårt skal komme hjem.

Vi hjelper barn som har det vondt via fadderordninger og gaver til Kirkens Nødhjelp.

Jeg forbeholder meg retten til å vente på dette barnet med omtrent samme følelse denne gang, som da vi ventet på magebarnet ! Vi er oss selv fremdeles, selv om måten vi får nr. to på ikke er helt etter "naturmetoden" !

[snø]

Jeg vet godt at dette med å velge land er en del av problemstillingene vi står overfor når vi skal adoptere. Og at det er veldig mange faktorer som spiller inn når valget skal tas, det er jo tross alt avgjørende for hvilken retning fremtiden vår vil ta.

Men når jeg leser gjennom mange av innleggene i denne tråden og i mange andre diskusjoner her inne, klarer jeg ikke å fri meg fra å se en viss shoppingmentalitet. Det virker som at det viktigste med adopsjonen er at vi vil ha de beste barna, de yngste barna, de hviteste barna, de friskeste, de peneste, de stimulerte...

Jeg vet også at det er umulig å "redde verden" gjennom adopsjon, og det er da heller ikke motivet for oss ihverfall. Men jeg synes at det at adopsjonen er for barnas skyld, forsvinner i disse diskusjonene.

Hvem skal adoptere de syke barna, de understimulerte, de mørke, de skitne, 2-åringen, 3-åringen, 4-åringen, 5-åringen osv...?

Adopsjon handler vel om mye mer enn om man liker landet barnet kommer fra, og hva slags utseende folk derfra har vel?

Nei, jeg er ikke enig i at vi som har meninger i forhold til valg av land shopper barn. Mange av oss har grunner til å gjøre de valgene vi gjør, som er nevnt i andre innlegg - kjennskap til landet, venner som er adoptert eller har adoptert fra samme landene, osv, osv.

Jeg er heller ikke enig i at vi som adopterer har dårlig etikk om vi ønsker oss et friskt barn. Eller et lite barn for den saks skyld. Du må se litt på hvorfor vi som adopterer velger å adoptere. For det store flertallet av oss er sannsynligvis det å adoptere et resultat av et ønske om å få barn. Vi adopterer ikke for å hjelpe et barn i nød, men for å bli en familie. Det at et barn får et (forhåpentligvis!!) bedre liv enn før adopsjonen er bare en bivirkning av adopsjonen for oss foreldre. Ønsket vi bare å hjelpe barn i nød, kunne vi likeså godt fjernadoptert en haug med barn... Jeg snakker nå IKKE om de som spesielt ber om å få et barn med spesielle behov!

Første gang tanken om adopsjon kom på banen i vårt hjem var i etterkant av den filmen som gikk om kinesiske barnehjem -"dødsrommet" eller noe i den retningen. Det var lenge før vi ante at vi kom til å havne i kategorien "ufrivillig barnløse", og hjelpeaspektet var nok en del av tanken da. Etter at vi ble klar over at adopsjon ville bli vår måte å få barn på, falt Kina ut som alternativ. Først og fremst fordi vi var ca 10 år for unge (det var mens aldersgrensen var 35 år), men også fordi min mann ønsket mulighet for å også få en gutt. Vi tenkte også på India - fordi vi hadde bodd sammen med et par som var derfra, og derfor følte en viss tilknytning til landet. Men da vi fikk vite at det var opp til 1 års ventetid på henting etter tildeling slo vi det fra oss. For oss var det uutholdelig å vente så lenge. Så falt valget på Colombia, da det allerede var noen i (inngift) familie som hadde adoptert derfra.

Jeg skjemmes heller ikke over at vi valgte privat barnehjem ut fra ønsket om et lite barn. Hvorfor skulle jeg det? Så lenge det finnes små barn klare for adopsjon, trenger disse også et hjem! Eller ville det være mer etisk rett å vente med å adoptere bort spedbarn til de var blitt litt eldre? Jeg føler av og til at vårt valg om å gå for privat vs ICBF blir sett på som om vi velger bort et eldre barn som trenger foreldre mer. Men ALLE barn som adopteres bort trenger nye foreldre! Barna på private barnehjem er ikke mindre trengende enn barna som adopteres bort via ICBF! De er i mange tilfeller yngre, ja, men de er nøyaktig like forlatte og foreldreløse!

Ja, store barn med handikapp trenger også foreldre - men det gjør også små, friske barn! De barna som blir adoptert bort til Norge er alle barn som trenger nye foreldre, og ingen av oss trenger å ha dårlig samvittighet for at vi fikk et lite (eller større!) friskt og velfungerende barn, da dette var et barn som trengte foreldre, det også.

Det er selvfølgelig trist at det er vanskeligere å finne foreldre til eldre barn med små og større funksjonshemninger, men jeg mener at man til dem må finne foreldre som er spesielt motivert for oppgaven og det ekstra ansvaret dette foreldreskapet vil føre med seg. Det finnes foreldre som ønsker å påta seg det ansvaret, og det er veldig flott, og jeg vil faktisk også si beundringsverdig. Ikke at de elsker barna sine, for jeg tror ikke et barn må være funksjonsfriskt for å bli elsket, men for at de har kapasitet til å påta seg oppgaven.

Jeg har ikke kapasiteten til å frivillig påta meg et slik ansvar, og som sagt har jeg ikke dårlig samvittighet for det, i og med at også friske barn trenger foreldre, like inderlig som funksjonshemmede barn.

Men jeg vil også si at OM vi neste gang, på tross av at vi ikke har bedt om det spesielt, skulle få et barn som viser seg å være funksjonshemmet, så vil dette barnet selvfølgelig være like ønsket og elsket som sin søster! Men jeg vil selvfølgelig sørge, på lik linje med alle foreldre som får et funksjonshemmet barn, uten å ha ønske dette spesielt. Jeg er ikke noe overmenneske som adopterer, jeg er bare en helt vanlig kvinne som ønsker meg barn, og som synes at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på.

Til slutt vil jeg imidlertid si at selv om jeg ikke synes det er shoppingmentalitet å velge land fordi man har meninger og private årsaker for valget, så reagerer jeg likevel en smule på at når man feks skal adoptere fra Colombia, så ønsker man ikke er svart barn. Jeg mener at om man velger et land, så må man være åpne for de barna som finnes der, eller eventuelt velge et annet land. Jeg setter _ikke_ likhetstegn utseende og funksjonshemming, da feks mørk hudfarge ikke er en funksjonshemning.

Men til ditt spørsmål om hvem som skal adoptere barna med spesielle behov (her definerer jeg spesielle behov som fysiske og psykiske funksjonsheminger, ikke som aldre og hudfarge), så må mitt svar at det i første rekke må være de som er åpne for det.

Og så vil jeg igjen minne på at også små, hvite, friske, vakre, velfungerende foreldreløse barn trenger foreldre...

Beste hilsen fra

[Selasa]

Hei Taco.

Vi er ferdig med sosialrapporten nå og den blir sent Region Midt Norge i slutten av denne uka. De har antydet rask behandlingstid. Går det like raskt i Etiopia utover året så har vi kanskje barn før jul.

Det er så spennende.

Hei,

Ser dere hører til Region Midtnorge. Kan jeg spørre hvilket fylke dere bor i?

[mille2]

Hei,

Ser dere hører til Region Midtnorge. Kan jeg spørre hvilket fylke dere bor i?

Hei Selasa.

Vi bor i SørTrøndelag, Trondheim. Har snakket med Regionkontoret men de tør ikke love noe annet enn beh tid under 3 mnd. De har ikke fått så mange søknader enda, så det er bare å vente i spenning.

Skal dere adoptere?