Identitetsproblemer?

[PREETI]

Jeg er personlig inne i en tung fase nå, hvor jeg sliter veldig psykisk, noe som har ført til en del møter mellom hjem-skole-helsesøster, noe som er i og for seg greit nok.

Fellesløsning er jo det beste.

Men, uansett så har det fortonet seg slik at samme hvor jeg kommer (lærere, BUP, helsesøster) tom mine foreldre har begynt å mase om at det at jeg er adoptert kan ha stor innvirkning på hvordan jeg blir i tenårene.

Jeg synes dette er irriterende.

At jeg har problemer har ikke nødvendigvis noe med min bakgrunn å gjøre. Jeg er en usikker tenåring som de fleste på min alder.

Hvorfor skal alle begynne å legge så mye i dette med adopsjon?

Joda, det er fint å være åpen om det, men jeg synes en bør være forsiktig med å tenke altfor høyt i disse baner.

Det kan være at jeg overreagerer, men jeg føler at disse tankene er plagsomme. En vet som kjent lite om hva som skjedde før barnet kom til Norge.

Jeg føler meg satt i bås av både helsesøster, BUP og skolen, til og med litt av mine foreldre. Selvfølgelig vet jeg at de ikke mener det vondt, men likevel slår det meg hvor lett det er å tenke at adopsjonen er bakgrunnen.

Greit, jeg er inne i en tung periode nå, og jeg nyter det ikke, jeg vil veldig gjerne ut av den.

Burde en ikke se fremover istedet for å grave i en fortid en ikke kan forandre?

Følgelig har jeg tenkt disse tankene selv, men det føles påtrengende når andre begynner å komme opp med dem.

Særlig i slike baner.

Det jeg egentlig vil si er at foreldre som har tenåringer som har problemer bør la være å skylde på barnets bakgrunn. Dette gjør (iallfall i mitt tilfelle) at tankene blir vanskeligere og mer negative.

En må da begynne å forholde seg til noe, en kanskje ikke vil forholde seg til.

Vi er adopterte, og vi har en annen start på livet enn de fleste, men vi er tenåringer som alle andre.

De fleste tenåringer er usikre på seg selv og sliter en god del til tider.

Noe en ikke kan høre ofte nok i følge alle, men når det kommer til oss adopterte er det noe helt annet som gjelder.

Mitt spørsmål er:

Gjør det virkelig det??

-I am the master of my life

the captain of my soul

[ahg]

Hei PREETI. Leit å høre at du har det tungt om dagen, men det er vel en naturlig del av ungdomstiden. Følte meg ikke akkurat på topp bestandig jeg heller da jeg var i tenårene.

Jeg synes det er fint at du deler tankene dine med oss, og jeg merker meg hva du skriver.

Og så lurer jeg veldig på: Hvordan skulle du ønske at foreldrene dine ville forholde seg? På hvilken måte kan de best støtte deg når du har det sånn som nå? Hva trenger du fra dem? Hva ville du sette pris på at de sa eller gjorde?

Jeg spør fordi jeg håper å lære noe som jeg kan ta med meg og huske på når mine to jenter kommer i tenårene.

Ønsker deg alt godt framover. Det er lys i enden av tunnelen.

Klem fra

[Gjest god natt fra meg]

Har du selv en annen "konkret" forklaring på hvorfor du har det så vanskelig, så burde de jo høre på deg.

Men hvis du ikke vet det, så KAN det jo være noe i at der er ting du "ikke vil forholde deg til". Kanskje du ikke trenger å gjøre det heller. Ikke ennå iallefall.

Det er nå fint at du får hjelp iallefall. Jeg likte den siste linjen din! Men når det er sagt, så skjer det masse i livet som du ikke kan ha kontroll på. Som regel går det bra helt av seg selv - men noen ganger må man ha hjelp. Alle må det av og til. Så prøv å lene deg tilbake og se hva som skjer. Dette er tydeligvis noe du ikke greier å takle helt alene. Men der er mange som vil gjøre det for deg. La dem ta seg av deg litt, du.

[Gjest litchi]

Kjære PREET !

Leit å høre at du har det tungt for tiden !

Synes du har mange viktige tanker om situasjonen du er i. Sannheten er vel at det er umulig å virkelig vite hva som er årsaken til at du sliter, og kanskje er det ikke en gang så viktig å finne det ut. Det som er viktig, er at du finner en måte å få det bedre på !

Men nå er det nå en gang sånn at "forskning" sier at adoptivbarn ofte får reaksjoner en eller annen gang, og særlig i puberteten. Siden du er ung, og siden du er adoptert, havner du fort i den "båsen", dessverre.

Personlig synes jeg det er synd ! For det første fordi du har krav på å bli tatt på alvor i den situasjonen du er, akkurat som du er - adoptert eller ei. For det andre kan en for rask konklusjon om at det skyldes bakgrunnen din som adoptert, skjule andre årsaker til at du sliter. Det ville i så fall være svært synd.

Det som i alle fall er sikkert, er at mange ikke-adopterte har ei lite morsom ungdomstid å se tilbake på ! Det å blir voksen, bygge sitt eget liv og identitet, løsrive seg fra foreldre er ikke akkurat "peanuts". Jeg for min del hadde det FÆLT i tenårene og som ung voksen ! Massevis av venner, mange som var glad i meg, men likevel dønn ensom, fryktelig trist, og jeg skjønte absolutt ingenting av meg selv. Det var ille ! Det var faktisk så ille at jeg trengte hjelp av psykolog i flere år etter at jeg flyttet hjemmefra.

Jeg husker en gang hos psykologen hvor jeg gråt mine modige tårer, og spurte: "Kommer det alltid til å være sånn, blir det aldri bedre ?" Vet du hva han svarte:"Jeg tror ikke det alltid kommer til å være sånn, for det første jobber du med det her, og for det andre så går tiden, du blir eldre !" Har tenkt mye på det i ettertid - han hadde så rett. Noe jobbet jeg av meg, men kanskje like mye så har tida gått og mye har ordnet seg bare av den grunn. Jeg er voksen, roligere, tiden leger veldig mange sår. Du jobber med dette PREET, og du blir eldre !

Jobben din er å tørre å stole på hjelpeapparatet rundt deg, og tørre å være så ærlig du til enhver tid klarer - overfor deg selv og overfor de som vil hjelpe deg. Jobben din er å holde ut dette slitsomme, akkurat nå ! Tiden jobber for deg, du blir eldre ! Og om ei stund, kommer du til å være gjennom -dagene kommer ikke alltid til å være strålende lyse, men variasjonene kommer til å bli mindre, og sjeldnere.

Kanskje sliter du ekstra fordi du er adoptert ? Kanskje sliter du ekstra fordi du er svært følsom ? Kanskje sliter du rett og slett fordi du er ung ? Det er uansett helt greit - og etter all sannsynlighet kommer det ikke alltid til å være sånn som det er nå !

Mange varme tanker fra

[April]

Skriv ut innlegget ditt og ta med deg neste gang dere alle har møte sammen (regner med dere skal ha møte flere ganger..?.) La de alle lese det, så de får se hvordan DU oppfatter situasjonen, og hvordan DU føler de fokuserer på din fortid. Kanskje de "våkner" opp og tenker i andre baner. Iallfall snakker mer _til_ deg enn _om_ deg.

[purre]

Takk for at du skriver dette Preeti, til ettertanke for meg selv som adoptivmamma.

Jeg skal ikke gi noen råd, bare ønske deg lykke til, dette klarer du!

[avidi]

Hei PREETI

Jeg kan ikke gi deg noen gode råd men vil bare ønske deg lykke til, du virker som ei sterk og fornuftig jente.

Veldig fint at du skriver dette, jeg merker selv at jeg har lett for å sønnen min i "bås" når det oppstår problemer med ham.

[Niobe]

Jeg tror jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg er også adoptert, antagelig noen år eldre enn deg, men jeg husker veldig godt hvordan alt ble hengt på "adoptert-knaggen" før. Selv da det virkelig var noe annet alvorlig bak de problemene jeg slet med måtte det fagfolk til for å overbevise foreldrene mine om atdet ikke var adopsjonen som var årsaken.

Selvsagt skjønner jeg at det er nærliggende for dem å tenke det, men det er veldig frustrerende å alltid bli møtt med "det er vanlig at adopterte... bla.. bla.. bla.."

Det er vansklig å gi deg noen råd, men jeg kan nesten garantere at det vil bli lettere etterhvert. Du vil bli voksen, og det vil være lettere for dem å se deg som "DEG", ikke en "adoptert", "tenåring", osv.

Ønsker deg lykke til videre!

[laurits]

Først av alt: Håper ting ordner seg for deg. Du virker som om du er veldig reflektert og har stor selvinsikt. Du har nok de ressursene som trengs til å komme igjennom de problemene du møter nå.

Så til det du skriver om årsak, spekulasjoner om at det faktum at du er adoptert kan ha noe med saken å gjøre. Som mennesker er vi en sum av arv og miljø. Miljø er bla. det du har opplevd i livet. Som mennesker har vi behov for å finne forklaringer og vi har behov for å forenkle. Jeg er helt enig med deg i at dette burde de rundt deg tonet ned. Dei bør holde "døra på gløtt" slik at hvis du føler det å være adoptert som problematisk så har du mulighet for å lufte det. Hvis det blir fokusert mye på det fra "støtteapparatet" så kan det bli et slags sjøloppfyllende profeti.

Foreldrene dine har det sikkert ikke greit dei heller. Hvis du har det vondt så har sikkert dei det vondt også fordi dei er glad i deg. Dermed har dei kanskje dårlig samvittighet elelr føler ansvar for din situasjon og lurer på hva dei kunne gjordt annerledes. Da kan det være veldig fristende å finne noe å legge skylda på, ihvertfall har dei et ønske om å forstå.

Mitt råd til deg vil være: Ha forståelse for foreldrene dine og still krav til "støtteapparatet", dei skal være profesjonelle.

Lykke til! Det er mange av oss her på DOL som med interesse har lest dine inlegg og ønsker deg alt godt!

[rao]

Hei PREETI. Leit å høre at du har det tungt om dagen, men det er vel en naturlig del av ungdomstiden. Følte meg ikke akkurat på topp bestandig jeg heller da jeg var i tenårene.

Jeg synes det er fint at du deler tankene dine med oss, og jeg merker meg hva du skriver.

Og så lurer jeg veldig på: Hvordan skulle du ønske at foreldrene dine ville forholde seg? På hvilken måte kan de best støtte deg når du har det sånn som nå? Hva trenger du fra dem? Hva ville du sette pris på at de sa eller gjorde?

Jeg spør fordi jeg håper å lære noe som jeg kan ta med meg og huske på når mine to jenter kommer i tenårene.

Ønsker deg alt godt framover. Det er lys i enden av tunnelen.

Klem fra

Kjære PREETI )

Du har fått mange gode råd her, så jeg ville bare sende deg en stooor trøsteklem. Husker med gru min egen tenåringstid- masse brytninger, og masse følelser som kolliderte så det sang rett som det var.

Heldigvis går det som regel over etterhvert, men slitsomt er det i allefall.

Ta godt vare på deg selv fremover da !!

Stor klem fra

[stromme]

Først av alt: Håper ting ordner seg for deg. Du virker som om du er veldig reflektert og har stor selvinsikt. Du har nok de ressursene som trengs til å komme igjennom de problemene du møter nå.

Så til det du skriver om årsak, spekulasjoner om at det faktum at du er adoptert kan ha noe med saken å gjøre. Som mennesker er vi en sum av arv og miljø. Miljø er bla. det du har opplevd i livet. Som mennesker har vi behov for å finne forklaringer og vi har behov for å forenkle. Jeg er helt enig med deg i at dette burde de rundt deg tonet ned. Dei bør holde "døra på gløtt" slik at hvis du føler det å være adoptert som problematisk så har du mulighet for å lufte det. Hvis det blir fokusert mye på det fra "støtteapparatet" så kan det bli et slags sjøloppfyllende profeti.

Foreldrene dine har det sikkert ikke greit dei heller. Hvis du har det vondt så har sikkert dei det vondt også fordi dei er glad i deg. Dermed har dei kanskje dårlig samvittighet elelr føler ansvar for din situasjon og lurer på hva dei kunne gjordt annerledes. Da kan det være veldig fristende å finne noe å legge skylda på, ihvertfall har dei et ønske om å forstå.

Mitt råd til deg vil være: Ha forståelse for foreldrene dine og still krav til "støtteapparatet", dei skal være profesjonelle.

Lykke til! Det er mange av oss her på DOL som med interesse har lest dine inlegg og ønsker deg alt godt!

.....Som mennesker er vi en sum av arv og miljø......

Samt menneskets egne iboende krefter....selg selv!....med egne meninger, egne tanker, egne valg....

Man påvirkes ikke bare utenfra, man styres også innenfra )))

[Mamta]

Kjære PREETI.

Leit å høre at du sliter. Men jeg kan "trøste" deg med at jeg har vært der selv engang...og jeg er ikke adoptert. På den tiden håpet jeg faktisk i mitt stille sinn at jeg var forbyttet ved fødselen, for SÅ på kollisjonskurs var jeg og mine foreldre. Det føltes som de var fra en helt annen planet...

Nå kan jeg le av det, men det var sannelig ikke mye moro da det sto på.

Jeg er enig med deg i at vi skal være forsiktige med å henge tenåringsproblemer på knaggen "adoptert", og jeg håper jeg selv greier å styre unna den grøfta når mine barn om noen år er tenåringer. At det er viktig å se fremover, holder jeg med deg i. Samtidig er det situasjoner i livet da vi er nødt til å se oss litt tilbake eller ihvertfall stanse litt opp og trekke pusten før vi er istand til å komme oss videre. Kanskje du er i en slik situasjon/ fase nå?

_Kan_ det kanskje hende at èn eller flere av dem som er rundt deg og forsøker å hjelpe deg ser ting litt klarere og i en større sammenheng enn det du selv gjør akkurat nå?

Jeg tror, uansett hvordan du selv føler det nå, at du er ei reflektert og ressurssterk jente som kommer ut av dette også, med fornyet styrke. Gi deg selv tid.

Mange varme tanker til deg fra