3 barn for lite

[sammen]

Jeg har opplevd en abort i uke 6 og to i uke 22. Kan ikke sammenligne noen av dem, men sorgen over å ha mistet er like stor for alle tre. Jeg har en grav å gå til hvor to av barna ligger. Det er så godt at holdningene om at et døfødt barn ikke var noe å snakke om eller ei å begrave nå for de aller fleste er borte i dag.Jeg føler slik en ro når jeg steller på graven til to av mine barn. Sykehuspresten fortalte oss at sykehuet ofte blir oppringt av foreldre som lurer på hvor barnet deres ligger begravet.Har også møtt mangen eldre kvinner som forteller om sine barn flere ti år etter at de mistet.Mangen av dem har ikke snakket om dette før fordi det har vært et tabulagt emne og de har fått beskjed om å glemme. Mangen av disse kvinnene har fått store problemer seinere.For hvem kan vel glemme barna sine? Jeg er derfor så glad for at jeg er blitt møtt med så mye forståelse. Vi fikk holde minnegudstjeneste og begravelse, delta i sorg gruppe og snakke mye om vår sorg. Nettopp fordi vi fikk lov til å sørge så intenst, kan livet gå videre nå, med indre ro og kjærlighet til de tre små som nå har fått hvile.

[katitzi]

Hei sammen,

Du sier noe som jeg har opplevd selv. Kvinner som mistet sine barn i "gamle dager" fikk aldri lov å sørge over barna de mistet. Jeg lever nå, og har også mistet et barn, og når det skjedde, fikk oldemoren til min lille engel en sterk reaksjon. Hun hadde også mistet et barn, og når dette skjedde med meg, fikk hun tilbake absolutt alle følelser som hun nok hadde undertrykt i alle år. Og hun kunne endelig sørge....

Derfor er det godt at vi som lever nå, kan få en grav å gå til, og stelle med, pynte på, og finne ro, nesten uansett hvor tidlig i svangerskapet vi mister barnet.

Tragedien er den samme uansett hvilken tid i verden vi lever i og hvor på kloden..