Hjelpe barna til å bli stolte av sin bakgrunn...

[omo]

Det begynner å bli noen år siden vi startet vår første adopsjonsprosess. Når vi nå er igang med nummer tre har vi hentet fram "mappene" til våre to barn og bladd blant annet i sosialrapportene. Og der snakker vi varmt om å hjelpe barna til å bli stolte av sin bakgrunn. Men nå er jeg litt usikker...Geir Follevågs bok "Adoptert identitet" har fått meg til å reflektere mer over dette, og jeg er blitt usikker på hvor viktig dette er og hvordan man evt.skal gjøre barna stolte. Hva tenker dere andre? Det hadde vært interessant å høre noen adoptertes erfaringer og synspunkter på dette også.

Det kan vel hende at temaet er debattert tidigere, jeg har ikke vært aktiv leser her så lenge...

[Gjest nsa]

Personlig synes jeg det er stor forskjell på å gjøre barnet stolt av opprinnlseslandet og å fore det med opprinnelseslandet.

Her i huset snakker vi om Korea i naturlige situasjoner, når vi ser noe fra Korea på TV eller er sammen med andre koreanskadopterte.

Vi er åpne når vesla spør om korea og om tiden hun var der og svarer slik det var, med positivt fortegn.

Vi forklarer hva det betyr å være adoptert, forteller hvem av vennene hennes som er adopterte og hvem som kom fra mamman`s mave. Uten å legge vekt på at det ene er bedre enn det andre.

Vi feirer IKKE koreanske nasjonaldager, vi kler IKKE vesla i Hanbok på 17.mai, vi lager IKKE koreansk mat oftere enn vi lager andre nasjonale matretter...

Vi voksne i huset er opptatt av Korea fordi vi har et barn derfra, etterhvert to, og synes det er spennende å lese om landet. Men vesla må selv få bestemme hva hun vil lære om sitt fødeland.

Som Geir Follevåg selv så glimrende sa det:

Vi adopterer et barn fra Korea, vi adopterer ikke Korea.

[Mamta]

Er enig med nsa i at det er forskjell på å gjøre barna stolte av sitt opprinnelsesland og det å dyrke landet.

Jeg tror også det er individuelt hvor stor behov for informasjon om fødelandet barna har. Åpenhet omkring adopsjonen og barnas kulturelle og biologiske bakgrunn tror jeg uansett er viktig. Samt å ikke presse på med informasjon og inntrykk fra fødelandet.

Det å ta barna med tilbake ti fødelandet har _vi_ opplevd som bra for våre barn. Og vi kommer til å reise til India "jevnlig" såsant barna har lyst til det. En reise gir genuine inntrykk og opplevelser av barnas opprinnelsesland og kultur som er vanskelig å gi dem på annen måte.

Hilsener

[thaimor]

Dette er ikke akkurat svar på spørsmålet ditt, men her har jeg sakset litt fra min og storebrors passiar en fredagskveld:

Entussiasten

Vi har planlagt tilbakereise til Thailand i 2005. Nå begynner det å nærme seg ett års ventetid, og med det kan vi så smått begynne den egentlige planlegginga.

Jeg gleder meg enormt til denne turen. Gleder meg til å tråkke opp "gamle stier", kjenne varmen og luktene (ja tenk det...luktene!), mimre meg tilbake til to fantastiske hentereiser, kanskje få treffe igjen mennesker som har betydd mye for oss alle, og ikke minst få vise guttene deres fødeland.

Storebror og jeg satt og slappet av en fredagskveld, og mamma begynte mimringa si.

Mamma: "Tenk nå er det snart bare ett år igjen til vi skal reise"

Storebror (som vanlig med hodet dypt begravd i et Donald): "Hummm...ja"

Mamma: "Husker du noe fra sist vi var der?" (storebror var da 4,5 år)

Storebror: "Hæh? Nei, jeg tror ikke det..."

Mamma: "Tror du ikke det blir spennende å se landet dere begge er født i?"

Storebror: "Hva sa du?...Jo, kanskje... Det er sikkert ikke no' fint der da"

"Sjokkert mamma": "Ikke fint!? Det er et kjempeflott land skal jeg si deg! Vakker natur, deilig klima, flotte mennesker..."

Storebror som fortsatt hører etter med et halvt øre: "...og sikkert altfor varmt!"

Mamma: "Ja varmt er det, men det er aircondition overalt. Dessuten er det badebasseng på hotellene"

Storebror løfter for første gang blikket: "Basseng!? Kan vi bade så mye vi vil?"

Mamma: "Ihvertfal ganske mye, men vi må jo se andre ting også"

Storebror henfaller til "studiene" igjen: "Det er sikkert en kjempelang flytur"

Mamma: "Ja det er det, men skal man til Thailand er det eneste muligheten. Jeg skal love en ting her og nå. Den dagen vi reiser skal du og lillebror få hvert deres nye gameboyspill. Da føles nok ikke reisa så lang"

Storebror ser på meg for første gang: "Gameboyspill!!! Får vi velge selv hva vi vil ha? Når var det du sa vi skulle reise? Kan vi ikke reise snart da mamma... Jeg vil ha et baybladespill - det nyeste vet du. Det som x har......bla.bla.bla..."

Hmmm, uttrykket "kjøpt og betalt" dukket plutselig opp i tankene mine. Rart hva man kan endre med et gameboyspill.

At det er mor som gleder seg mest for øyeblikket er det vel heller ingen tvil om