Orker snart ikke mer...(om angst)

[Gjest nikolay k]

Jeg skrev et innlegg for noen dager siden; "det blir for dypt for meg". Fikk en mange gode svar og det satt jeg så stor pris på.

Jeg fikk også tilbakemeldinger der dere skrøt av meg som var så sterk og kjærlig som sto ved siden av min kjære. Min kjære har altså angst.

Og joda, jeg er her og jeg elsker henne, men jeg orker snart ikke mer. Hun MÅ snakke om det hver dag, og det blir så slitsomt for meg. Jeg har sagt i fra at jeg ikke orker at dette skal være fokus i livet vårt, men likevel kommer vi stadig innpå det. Det er ikke det at jeg ikke vil være der for henne, for det vil jeg. Jeg elsker henne over alt på jord og håper så intenst at jeg en dag blir hennes ektemann. Men før den tid må hun bli fri fra dette, iallefall være noen skritt videre. Når hun rammes av angst blir hun jo helt borte for meg!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke engang om hun egentlig forstår hvorvondt dette er for meg. En ting er hvor vondt det er å se henne slik, en annen ting er hvor vondt det er at vår forelskelse kveles litt fordi dette er et så sterkt tema hver eneste dag. Og det er DET jeg ikke orker mer.

Hva mer kan jeg gjøre? Hva kan jeg si? Hun er i gang hos psykolog og jeg håper han vil overta fullt og helt som behandler, for jeg makter det ikke...

Fryktelig sliten nå. Håper noen har råd..igjen.

Takk.

[Gjest torik]

Si det som det er! Det går an å si det på en ålreit måte at du *også* har følelser og begrensninger ihht hva du klarer å fordøye, og i hvor mye du klarer å være terapeuten hennes. Eller rett og slett hvor mye du orker at hun har psykiske problemer. Da eks-samboeren min først etter flere år fortalte (brølte ut) hvor belastende dette var og hvor drittlei hun var ble jeg så såret og sjokkert at forholdet ikke holdt lengre. Jeg hadde altså hatt et samliv på falske premisser. Jeg trodde at det var ok det jeg delte med henne siden hun aldri noensinne viste meg noe annet. Husk at; å ikke si sannheten er også en løgn, alle løgner en dag vil bli avslørt og at absolutt ingen liker å bli løyet for.

[cathlin]

En som har angst blir gjerne veldig fokusert på angsten sin i perioder, og i tillegg kommer angst for angsten. Og da kan det være sunt å ha noen å forholde seg til som har føttene på jorden. Kan du prøve å være vennlig, men bestemt med det du ønsker å fortelle henne, motstand til alt fokuset på angsten?

Hvis hun er i oppstartsfasen i psykoterapi er det vel en god sjanse for at det vil roe seg etter hvert som hun har en behandler å ta opp problmemer med.

Prøv å ikke la deg rive med av angsten hennes. Det er ikke farlig, bare svært ubehagelig for den som opplever det.

mvh

[Chaos1365380623]

jeg vet ikke hva andre har svart deg. Og ikke bli sint for dette...men kanskje du ikke ER sa foreslska!!! Jeg hadde en kjaereste som kjoerte meg til sykehus flere ganger i maaneden fordi jeg stadig proevde aa ta livet av meg med piller og kutta saa det ikke ville slutte aa bloe. Han hoerte paa meg ha angstannfall og panikkanfall og psykoseanfall...STADIG...han besoekte meg og holdt ut da jeg var innlagt gang etter gang. Taklet at jeg skrek til han...lot alt gaa utover han.

Og han var ikke en taper...ikke en person som ikke kunne "greie" bedre...men han var forelska og holdt ut.

Og naa...er jeg mye bedre...

Lykke til, med hva naa enn du bestemmer deg for...

[Gjest nikolay k]

jeg vet ikke hva andre har svart deg. Og ikke bli sint for dette...men kanskje du ikke ER sa foreslska!!! Jeg hadde en kjaereste som kjoerte meg til sykehus flere ganger i maaneden fordi jeg stadig proevde aa ta livet av meg med piller og kutta saa det ikke ville slutte aa bloe. Han hoerte paa meg ha angstannfall og panikkanfall og psykoseanfall...STADIG...han besoekte meg og holdt ut da jeg var innlagt gang etter gang. Taklet at jeg skrek til han...lot alt gaa utover han.

Og han var ikke en taper...ikke en person som ikke kunne "greie" bedre...men han var forelska og holdt ut.

Og naa...er jeg mye bedre...

Lykke til, med hva naa enn du bestemmer deg for...

Hei,

Blir ikke sint på deg i det hele tatt. Faktisk så fikk du meg til å tenke litt...men ikke på om jeg er forelsket eller ei. For det ER jeg, uansett hvordan det måtte se ut utenifra.

Men du fikk meg til å tenke på kjærligheten, som er så uendlig mye sterkere enn all forelskelse, og du ikk meg til å tenke på at kjærlighet er ikke det samme som å være grenseløs.

Du mener at din kjæreste viste deg en masse kjærlighet ved å være den som kjørte deg til sykehuset og sto ved din side.

Joda, det er vel kjærlighet det, men kjærlighet for meg er ikke å være selvutslettende og å ikke sette grenser. Skjønner du? Og det er slik jeg har vært overfor MIN kjære. Jeg elsker henne, men er nødt til å sette grenser for min egen skyld. Jeg kan ikke la hennes problemer invadere meg.

Så kjærlighet måles ikke egentlig i hvor lenge man holder ut, gjør det det? det måles vel i det å våge å være ærlige underveis, sette grenser for hverandre og vise oppriktig og ekte kjærlighet på den måten.

Vel, det var mine tanker.

og du? Jeg forlater ikke min kjære. men ser altså poenget ditt ;-)

[Gjest nikolay k]

Si det som det er! Det går an å si det på en ålreit måte at du *også* har følelser og begrensninger ihht hva du klarer å fordøye, og i hvor mye du klarer å være terapeuten hennes. Eller rett og slett hvor mye du orker at hun har psykiske problemer. Da eks-samboeren min først etter flere år fortalte (brølte ut) hvor belastende dette var og hvor drittlei hun var ble jeg så såret og sjokkert at forholdet ikke holdt lengre. Jeg hadde altså hatt et samliv på falske premisser. Jeg trodde at det var ok det jeg delte med henne siden hun aldri noensinne viste meg noe annet. Husk at; å ikke si sannheten er også en løgn, alle løgner en dag vil bli avslørt og at absolutt ingen liker å bli løyet for.

Cathlin og torik: Takk for to gode innlegg. Dem tar jeg med meg på veien. Godt med forståelse og støtte. Jeg skal prøve så godt jeg kan å sette grenser, men gjøre det med kjærlighet.

Torik, du hadde et veldig godt poeng der på slutten - on det å være ærlig. Ja, sannheten kommer alltid for en dag...veldig enig.

Takk :-)

[Chaos1365380623]

Hei,

Blir ikke sint på deg i det hele tatt. Faktisk så fikk du meg til å tenke litt...men ikke på om jeg er forelsket eller ei. For det ER jeg, uansett hvordan det måtte se ut utenifra.

Men du fikk meg til å tenke på kjærligheten, som er så uendlig mye sterkere enn all forelskelse, og du ikk meg til å tenke på at kjærlighet er ikke det samme som å være grenseløs.

Du mener at din kjæreste viste deg en masse kjærlighet ved å være den som kjørte deg til sykehuset og sto ved din side.

Joda, det er vel kjærlighet det, men kjærlighet for meg er ikke å være selvutslettende og å ikke sette grenser. Skjønner du? Og det er slik jeg har vært overfor MIN kjære. Jeg elsker henne, men er nødt til å sette grenser for min egen skyld. Jeg kan ikke la hennes problemer invadere meg.

Så kjærlighet måles ikke egentlig i hvor lenge man holder ut, gjør det det? det måles vel i det å våge å være ærlige underveis, sette grenser for hverandre og vise oppriktig og ekte kjærlighet på den måten.

Vel, det var mine tanker.

og du? Jeg forlater ikke min kjære. men ser altså poenget ditt ;-)

Fint at du ikke bare ble sint og urasjonell. Jeg definerer heller ikke kjaerlighet me dhvor lenge man holder ut...det heter vel enkelt og greit utholdenhet. Det er viktig at du ikke begraver dine egne behov for henne. Men det jeg ville si til deg var at hun KAN virkelig ikke noe for det til syvende og sist...og at hvis du "holder ut" saa er muligheten der for at hun blir frisk og at ikke saa mye trenger aa handle om angsten hennes lenger.

Vet ikke. Skjoenner det maa vaere saa fryktlig vanskelig for deg. Men hvis hun har det noe i naerheten av hvordan jeg hadde det...saa vet jeg ikke om hun kommer til aa klare aa bry seg saa masse om dine foelelser. Ikke fordi hun ikke bryr seg, men fordi man blir litt egoistisk av aa ha det saa vondt.