Hva gjør vi nå ?

[Gjest nei, ikke nå]

Plutselig og uventet har jeg begynt å lengte etter et magebarn til, igjen. Trodde jeg var over dette nå. Vi har et magebarn, og venter og venter på tildeling av "hjertebarnet".

Jeg ønsker meg hjertebarnet, men jeg ønsker meg også magebarn nr. 2. Men tiden går, og vi kan ikke få begge deler. Får vi hjertebarnet, utelukker det magebarnet, og omvendt.

Jeg er forvirret og desperat. Lurer på om årsaken er at vi raskt bestemte oss for å adoptere da det ble problematisk å få nr. to fra magen. Prøvde ikke medikamentell behandling for å bli gravid/baholde barnet, og prøverør var helt utelukket for oss.

Nå er jeg sterkt i tvil om det var lurt å gi seg så raskt. Kommer jeg alltid til å undres på "hva om" ?

Jeg føler meg som verdens forferdeligste menneske akkurat nå, og aner ikke hva vi skal gjøre. Det er i alle fall sikkert at jeg ikke kan sitte med denne følelsen av tap når vi skal hente hjertebarnet. Det er ikke rettferdig verken for barnet eller oss.

Og tildelingen er bare noen måneder unna, sannsynligvis.

Jeg har inntrykk av at denne problemstillingen er veldig uvanlig her på forumet. Heldigvis ! Er det likevel noen som har vært i samme situasjon og som kan si noe om hvordan man kommer ut av den ? Jeg tror kanskje det dreier seg om ubearbeidet sorg for min del.

Også bekymrer jeg meg - for alt som kan gå galt når vi får hjertebarnet, og for aøt som kan gå galt dersom vi får et magebarn til. Tusen tanker i hodet, og flest bekymringstanker, dessverre.

[Kinesermor]

....og kan derfor ikke gi noen gode råd. Men jeg har allikevel lyst til å sende en oppmuntring til deg. Siste ventetiden gjør noen med oss, mange rare tanker kommer og går, og noen setter seg ganske godt fast. Hadde det ikke vært for min mann, hadde jeg avlyst hele adopsjonen et par måneder før vi fikk tildeling, da tenkte ikke jeg klart lenger.

Lykke til!

[Gjest ikkeundertegnetnå]

Hei!

Tror ikke det er uvanlig å ha slike tanker i prosessen.

Vi har også et fra magen og skulle gjerne hatt ett til, men slik ble det ikke. Vi har vært gjennom flere ivf-fosøk også, de var mislykkede og jeg må si det var en utrolig slitsom periode mens vi holdt på med forsøkene. Ikke så ideelt samtidig med at vi hadde et lite barn.

Men samtidig så er det jo mange som lykkes med ivf, men det er vanskelig å vite på forhånd....

Ønsker dere lykke til uansett hva dere bestemmer dere for. Jeg tror ikke det er uvanlig med mange tanker i løpet av prosessen om hva som kan gå galt m.m. Kjenner meg vel igjen.

[Gjest nei, ikke nå]

Tusen takk for svar ! Ikke mange har svart, og det betyr nok at det tydeligvis er få som tenker som meg/oss. Det gjør meg enda mer usikker på om vi skal avbryte adopsjonen eller ei - jeg håper det skulle strømme på med "nei, dette er helt normalt - meldinger" .

Vi må virkelig gå i "tenkeboksen" nå.

[Gjest mamma til kinajente]

Tusen takk for svar ! Ikke mange har svart, og det betyr nok at det tydeligvis er få som tenker som meg/oss. Det gjør meg enda mer usikker på om vi skal avbryte adopsjonen eller ei - jeg håper det skulle strømme på med "nei, dette er helt normalt - meldinger" .

Vi må virkelig gå i "tenkeboksen" nå.

Vi bestemte oss ganske raskt for å adoptere etter to mislykkede prøverørsforsøk. Vi hadde mulighet til å prøve ett eller evt. flere forsøk til, men sjansene var små, og vi syntes forsøkene var tøffe.

For oss var det viktig å komme fort videre, for aldersgrensa for adopsjon var faretruende nær. Og vi antok at vi ved å adoptere hadde større mulighet til å i det hele tatt å få barn, enn ved å prøve flere forsøk.

Hadde jeg i startfasen visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri brukt tid og krefter på prøverørsforsøkene.

Men man forandrer seg litt i prosessen. Vi startet ut med prøverørsforsøkene ut fra at vi visste at adopsjon tar tid, og vi var redde for å ikke bli godkjente pga. alder. I utgangspunktet var min mann skeptisk til adopsjon, han hadde absolutt sine motforestillinger. Nå er han bare så begeistret for vår lille datter som har tatt oss og alle rundt oss med storm, og han ivrer nå for at vi skal komme i gang med adopsjon nr. 2!

Selvfølgelig gjør man seg sine tanker underveis, og man kan bekymre seg for det meste, men det hadde jeg garantert også gjort om barnet kom fra magen!

Dette ble nok litt rotete, og var kanskje ikke helt hva du spurte om.

Uansett: lykke til!

[Kathinka]

Tusen takk for svar ! Ikke mange har svart, og det betyr nok at det tydeligvis er få som tenker som meg/oss. Det gjør meg enda mer usikker på om vi skal avbryte adopsjonen eller ei - jeg håper det skulle strømme på med "nei, dette er helt normalt - meldinger" .

Vi må virkelig gå i "tenkeboksen" nå.

Jeg vet ikke om dette er normale følelser eller ei, men unormale er de nok sikkert ikke .

Mye av grunnen til at du kanskje ikke har fått så mange svar kan være at mange som adopterer ikke har denne problemstillingen fordi de ikke kan få barn selv, uansett.

Vi kan få egenfødte barn, men vi vil ikke. Det pga mine kompliserte svangerskap. Dette er noe vi har bestemt sammen, at vi ikke vil, og jeg føler meg overhode ikke lei meg for at vårt 3. barn ikke blir et magebarn.

Vi kunne fått et magebarn(med alle påkjenningene for hele familien et svangerskap ville vært), men vi velger selv og la være.

Vi ønsker oss et barn, om det kommer fra magen eller hjertet spiller ingen rolle.

Før du evnt tenker på å avbryte adopsjonen vil du kanskje prøve å snakke med noen om dette?

Hva er i veien for å prøve å få et magebarn når dere har fått hjertebarnet, og h*n er blitt noen år?

Håper du finner ut av dette, lykke til!

[Gjest mamma til egenfødt barn]

Tusen takk for svar ! Ikke mange har svart, og det betyr nok at det tydeligvis er få som tenker som meg/oss. Det gjør meg enda mer usikker på om vi skal avbryte adopsjonen eller ei - jeg håper det skulle strømme på med "nei, dette er helt normalt - meldinger" .

Vi må virkelig gå i "tenkeboksen" nå.

Hei!

For å si det sånn så kjenner jeg meg igjen i endel av det du skriver.

Vi er også i prosessen mot å få et adoptivbarn. Har et fra magen fra før. Før vi startet adopsjonen var vi igjennom flere mislykkede ivf-forsøk. Det tar på med skuffelser og håp.

Problemet for oss nå er at vår prosess har vært så langvarig. Man får allverdens tid til å bekymre seg for alt som kan gå galt. Men tenk på det som blir bra også..:-) Dessuten begynner man å lurer på hva hvis vi hadde tatt et forsøk til, ville vi ha lyktes da? Det er det helt umulig å vite, og det er vanskelig å vite når en skal si stopp med behandling.

En ting er iallefall sikkert: hadde vi startet adopsjonsprosessen før, så hadde vi ikke fått så stor aldersforskjell mellom våre barn.

Hvis dere er veldig usikre: er det mulig å legge saken i bero for en liten stund?

[Gjest kimchi]

Jeg tror faktisk ikke det er så unormalt å ha de følelsene du har. Vi bestemte oss for adopsjon etter to prøverørsforsøk selv om legene mente at vi absolutt burde tatt et forsøk til. Fordi det var vårt valg visste vi at vi hadde mulighet til å ta det siste forsøket etter at vi hadde adoptert, og i tunge stunder mens vi ventet på tildeling tenkte jeg også at vi ville prøve å bli gravide igjen etter at vi hadde fått adoptivbarnet vårt. Etter at vi hadde adoptert ble min svigerinne gravid, og da jeg så den omsorgen og oppmerksomheten hun fikk fra min svigermor og alle andre rundt må jeg innrømme at jeg ble litt misunnelig og begynte på ny og tenke på graviditet. Man har så mange rare følelser og tanker i denne prosessen at dersom man skulle følge alle sine rare innskytelser ville det i hvert fall for meg blitt ganske kaotisk. Følelser har en lov til å ha, og dette er så gjennomgripende spørsmål at det er ikke rart at man tenker og føler mye forskjellig.

Dersom dere bare er et par måneder unna en tildeling ville jeg nok valgt å være ganske kynisk og tenkt at her er dere garantert å få barn i løpet av kort tid. Skal dere begynnet med utredninger hos lege, behandlinger osv. kan det fort gå noen år og du er ikke garantert et barn til slutt. Dersom dere er godt voksne slik jeg tolker innlegget ditt, så er vel kanskje ikke sjansene for graviditet de aller beste heller lenger???

For oss er et barn et barn enten det kommer fra magen eller et annet land, og jeg føler meg overbsvist om de barna jeg har fått ville vært akkurat de samme om jeg hadde født dem; de vill nødvendigvis bare ha sett litt annerledes ut...

Fortsatt kan jeg kjenne at jeg kunne ha tenkt meg å ha opplevd en graviditet, men med det samme tanken er tenkt får jeg angst, fordi da ville jeg jo ikke ha vært mamma til de skjønne barna jeg har fått.

Lykke til.