Kan adoptivforeldre tillate seg å bli "leie" av grinete unger??

[Gjest litt følsomt, derfor ikke undertegnet]

Når jeg leser innlegg her hvor folk beskriver hvor fantastisk det er å være foreldre føler jeg meg mange ganger som en liten utakknemlig dritt. Jeg synes selvsagt også det er fantastisk å være mamma, men jeg blir jo lei og sliten i blant! Når vi hver eneste kveld må argumentere for vår datter at det faktisk er de voksne som bestemmer når barn må legge seg, når minstemann med vilje tømmer saft på parketten for `n te gang, når ungene krangler så fillene fyker og mamma må inn å skille dem for `n te gang.

Alle venninnene mine med egenfødte barn tillater seg å sukke og klage over at man er sliten og trøtt og lei i perioder, men det er akkurat som om vi adoptivforeldre ikke skal ha lov til det. Vi skal liksom være så korrekte, pedagogiske og takknemlige over å ha fått barn i det hele tatt at vi må da ikke klage.

Er virkelig dere som skriver her inne så fantastiske supermennesker som det høres ut til?? Adoptivbarn er jo vanlige barn, de kan være sure, sinte, kranglete, sta, masete, men samtidig skjønne, søte, snille, hjelpsomme osv. Hender det aldri at dere legger dere om kvelden og har dårlig samvittighet for at dere har kjeftet for mye på ungene slik de fleste mødre gjør?

Håper flere har det som meg. Jeg takler ikke å være en supermamma bare fordi barna mine er adoptert.

[Gjest alive&kicking]

Klart du kan være lei selv om du har adoptert. Ikke la noen fortelle dere noe annet. Alle blir slitne og leie av barna sine av og til.

[Brasilmamma..]

Jeg håper og tror at det er normalt at adoptivforeldre også blir slitne og leie av grinete unger.

Man er jo ikke noe "overmenneske" bare fordi man har fått barn på en annen måte enn å føde dem selv.

Vet at de som har blitt gravide med ivf o.l. også føler at de ikke kan "klage" under svangerskapet, ikke føler at de kan være slitne etter at barnet er kommet. De har liksom sliti så fælt for å komme dit de er, så da kan de jo ikke klage... (dette er nok noe de selv tenker, og ikke ting andre tenker om dem..) om du forstår hva jeg mener (c:

[AAA]

Hei!

Joda, jeg blir lei av og til. Nå har vi bare hatt prinsessen i et år, og hun er en blid unge som stort sett sover når hun skal, så de heeelt store frustrasjonene har vi ikke hatt enda, men jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål. ;-)

Så jo, jeg regner med at jeg er akkurat som alle andre foreldre når det gjelder dette, ikke noe super-duper med meg iallefall!

MVH

[tevil]

"Godt" å høre at andre føler det samme. Jeg føler meg langt fra som en supermamma.

Vi har en sønn som stor sett er snill og grei. Sover om natten og spiser osv..

Men selvfølgelig er det dager hvor han kan være vanskelig, vrien og vrang.

Noen ganger takler jeg det og andre ganger ikke.

Man har jo dårlige dager som foreldre også og det må være lov!!

Har stadig dårlig samvittighet, både for det ene eller det andre.

Jobber fullt for tiden, i påvente av adopsjon nr. to. Og er det noe jeg IKKE skal gjøre når vi får et barn til, er å jobbe fullt.

Tror du kan ta det helt med ro når det gjelder å være litt lei både det ene og det andre i perioder.

Kanskje vi har for store forventninger til oss selv til det å være adoptivforeldre. Vi er sikkert som alle andre. )

[Gjest en adoptivmamma]

Selvfølgelig er jeg sliten, og akkurat nå er det ikke rent sjelden heller! Og jeg føler mange ganger at jeg kjefter for mye. Jeg har nok ikke kjent meg lei av å være mamma, men alle rutiner og alt som skal gjøres i det daglige med døgnets for få timer, gjør at jeg kan kjenner meg nokså matt.

Men jeg vokter meg litt for hvem jeg klager til.

Da vi var i prosessen med det ene mislykkede ivf-forsøket etter det andre og ventet og ventet på adoptivbarnet, var det ingenting som såret meg eller irriterte meg mer enn de relativt nære rundt oss som klaget over ALT: Søvnløshet, travelt med barna, økonomi etc etc.

Man kan lett komme i en tralt der man blir litt sytete, og jeg mener man skal forsøke å fokusere på det positive (men enkelte dager er det jo helt umulig å være positiv, da).

Jeg mener man skal ha lov til å klage - eller rett og slett fortelle hvordan man har det-, men synes at man kan tenke seg om, både når det gjelder hvem man klager til, og om man kanskje begynner å bli vel klagete.

Jeg mener ikke at man skal male bildet rosenrødt på overflaten, men man trenger ikke å klage til alle og i nesten enhver sitasjon.

[Gjest sofie32+1]

Jeg kjenner meg ikke helt igjen..i det at vi ikke "Har lov" til å klage altså!!

JA, jeg blir sliten...veldig sliten. JA, jeg blir både irritert, frustrert og også sint på vesla vår. Hun er jo selvfølgelig den deiligste, skjønneste, søteste, fineste jenta i verden som jeg elsker over alt på jord, men hun kan også være en liten "pytonunge" inneimellom ja!

Vi er da "helt vanlige" foreldre vi også og har jo de samme følelsene for ungene våre som de som har født de selv så hvorfor skal ikke vi få ha de samme reaksjonene?

Som sagt, jeg elsker mitt barn så høyt som bare en mor kan, jeg prøver å være en flink, tålmodig og god mor, men noen supermamma tror jeg ikke finnes i virkeligheten, og kanskje bør det ikke finnes heller!

Hilsen

[Gjest fru grønn]

Når man bruker nettet for å kommunisere med folk man ikke kjenner, er det min erfaring at man må være ganske tydelig og nyansert for ikke å bli misforstått eller for raskt "dømt". Dette gjelder særlig når man skal uttrykke noe vanskelig eller negativt. Derfor har kanskje mange en terskel for å skrive om dette. Slik blir bildet av oss som skriver her litt stereotypt.

Du uttrykker helt sikkert noe de aller fleste føler. Og følelsen av å burde være supermamma møter kanskje de fleste - i hvert fall jeg... forventningene til meg sjøl er av og til for store.

[Gjest Pås]

Ja, selvsagt kan alle foreldre bli sliten og lei en gang i blant.. Ellers har jeg registrert akkurat det du skriver om, adoptivforeldre syter mindre enn andre, over "småting". Det har jeg sett både i nærmeste familie, og her inne!

Jeg kan tenke meg tre (minst!) grunner:

1. De har slitt lengre med å få barna sine, og vet at det slett ikke er noen selvfølge at en har barn i huset, dette er noe ikke-adoptivforeldre har lett for å glemme..

2. De er redd for kommentarer av typen: Jammen, du skulle jo absolutt HA barn, så..

3. Gjelder våre slektninger (trur eg..): da våre barn var små, var de ufrivillig barnløse, men det hindret dem ikke i å ha løsningene på ALT vi slet med, hver gang barna våre laget trøbbel, rynket de brynene og signaliserte at de syntes barna var uoppdragne. Nå er våre barn store, mens deres er små... Vel, summen med trøbbel er nokså konstant enten barna er adopterte eller ikke...

[Gjest litchi]

at vi kommer til å bli like sliten/lei/oppgitt/rasende/fasinert/oppslukt/engasjert/"beundrende"/mer glad i enn vitrodde var mulig/bekymret/håpefull/stolt/ærbødig over/på/i forhold til det nye barnet som overfor treåringen, selv om den nyankomne kommer fra Kina og hjertet i stedet for fra magen og hjertet !

Jeg har da virkelig ikke tenkt å forskjellsbehandle ! Og hvordan skal det gå med yngstemann i livet, da - dersom hun/han ikke får oppleve ekte norske foreldre med tidsklemme, hektiske dager, "raserianfall" og alt som hører med ?

Mulig jeg svarer litt flåsete, men jeg mener hvert ord ! Det har ikke slått meg en gang at vi skal være mindre slitne eller mer "perfekte" foreldre for nr. 2 enn vi er for nr. 1 (fra magen).

Innser selvfølgelig at vi må se an situasjonen når barnet er her, hvordan tilknytningen går, og ta hensyn til det. Men jeg tror det samme gjelder for adoptivbarna som for magebarna: Det er utrolig hvor mye dårlig barneoppdragelse unger tåler så lenge de får nok kjærlighet !

[ahg]

Da vi fikk vårt første barn for 5 1/2 år siden, hadde jeg skyhøye krav til hvordan jeg skulle være som mor. Barnet var til de grader etterlengtet (det hadde gått 13 år siden vi begynte å prøve å få barn). Her skulle det ikke skorte på morsinnsatsen, nei!

Det var bare det at mine flotte idealer ikke stemte med hva jeg faktisk klarte å 'prestere'. Jeg møtte meg selv i døra. Ikke klarte jeg å være blid og tålmodig hele tiden, ikke fant jeg meg helt til rette med å gå hjemme, og jeg ble til tider smådesperat av underskudd på søvn fordi gullet vårt våknet så mye om natten. Jeg fikk fryktelig skyldfølelse for at jeg ikke klarte å være 'perfekt', og jeg følte meg som en dårlig mor.

Vel, det gikk seg til etter hvert. Jeg ble nødt til å stikke fingeren i jorda og innse at jeg stilte for høye krav til meg selv. Nå har jeg stort sett slått meg til ro med at jeg er et helt normalt menneske med gode og dårlige dager.

Jeg elsker de to jentene våre og kan ikke tenke meg et liv uten dem. De er også søte og greie unger. Men som unger flest har de sine raptuser med trass, bråk og krangel. Noen dager går 'alt' på tverke: grinete, kranglete og masete unger, og en sliten og lei mamma som er faretruende nær ved å eksplodere. Da er det ikke fritt for at det blir en del kjefting og sure oppstøt.

Noen ganger synes jeg at jeg har vært helt urimelig, og da ber jeg om unnskyldning i etterkant. Heldigvis virker det - jeg ser at jentene setter pris på det.

Om jeg beklager meg til andre? Jada. Men ikke mye. Jeg føler vel litt på om folk tenker at jeg burde være glad til som har fått barn i det hele tatt. Og det burde jeg nok - men jeg må også få lov til å være et helt vanlig menneske.

[Gjest Den som startet tråden]

Jeg har fått mange svar, og takk skal dere ha. Jeg oppsummerer det slik at mange har høye forventinger til seg selv, alle opplever å bli slitne, mange føler behov for å snakke om dette, men man tenker seg om hvem man snakker med det om.

Det var godt å høre at jeg ligger innenfor normalen for mammaer.

[Kathinka]

Klart du kan være lei selv om du har adoptert. Ikke la noen fortelle dere noe annet. Alle blir slitne og leie av barna sine av og til.

Enig med de andre her, Klart man blir sliten og lei innimellom.

Jeg har to egenfødte barn og er nå igang med prosessen for å få adoptere et tredje barn.

Med de to jeg allerede har er det dager jeg er sliten, og blir lett irritert. Jeg føler også jeg må tenke gjennom hvem jeg sier jeg er sliten til, for ikke å få høre "Og enda vil dere ha et barn til!".

Men man blir selvsagt sliten på lik linje om man har adoptert eller egenfødt barn. Og de som har 10 barn blir sikkert sliten og lei de også, men det betyr ikke at de ikke ønsket seg 10 barn.

[sarepta]

Åjoda, vi blir nok både trette og leie, som andre foreldre! Husker den gangen jeg kom ganske så frustrert på jobben, og klaget over den yngste (som kunne være ganske heftig - snakk om tropisk temprement!). En kollega som dengangen var ufrivillig barnløs, hadde i sitt stille sinn tenkt at det var da forferdelig, at NN kunne si sånt, hun som hadde strevd sånn for å få de barna...dette fortalte hun meg flere år senere, etter at de hadde fått sine barn, og hun hadde opplevd den samme frustrasjonen...vi har ledd godt av dette mange ganger, ja. Nei, er vi like glad i ungene våre som de som produserer dem selv, kan vi selvfølgelig bli like "fed up" og frustrerte som dem! Det er bare ikke alle som sier det høyt, tror nå jeg!

Hilsen er ganske verbal-