Hvordan er det egentlig å adoptere?

[Gjest bekymringstanker]

Hei!

Vi er et par med et barn fra magen. Ønsker oss veldig et søsken, men har gitt opp å få flere biologiske barn. Så derfor blir det adopsjon.

Vi kjenner imidlertid ikke noen nært som har adoptert, og lurer jo på hvordan det er å få et adoptivbarn. Generelt såer det sikkert veldig likt, men vi har lest en god del om vanskeligheter som kan oppstå, særlig i begynnelsen. Vi ønsker jo selvsagt å også ha overskudd til det barnet vi allerede har. Ser jo at mange av dere adopterer søsken til det første adoptivbarnet.

Det jeg lurer på er om det er veldig krevende å få et adoptibarn og om dere føler at dere fullt ut har overskudd til det barnet dere har fra før også? Hvilke utfordringer kan man regne med i starten og senere? Vi tenker på et land der barna vanligvis er under 1 år ved henting.

[tevil]

Vi har en sønn fra India og venter på tildeling av et barn til, fra samme land.

Vi har vært utrolig heldig på alle måter og kan bare anbefale dette til andre.

MEN noen garantier har ingen om man får barn på den ene eller den andre måten.

Utfordringene MÅ man jo ta hvis de kommer uansett "magebarn" eller "hjertebarn".

Men forstår at du har slike tanker før dere bestemmer dere. Slike tanker tror jeg de aller fleste har før, under og etter en adopsjon.

Lykke til videre!

[ahg]

Her står det en del om mulige utfordringer den første tiden:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_utfordringer_hoved.htm

Vi har to jenter. For meg var den største overgangen å få barn i det hele tatt. Det gikk veldig greit med nummer to.

Jeg tenker som så at det er en stor begivenhet å få et nytt barn i familien, enten det er egenfødt eller adoptert, og at alle familiemedlemmene må gjennom en omstillings- og tilpassingsprosess. Å få egenfødte barn har sine utfordringer, og å adoptere har sine utfordringer. Mye er likt, noe er forskjellig. I de aller fleste tilfeller går det bra, både med egenfødte og adopterte.

Jeg synes ikke du skal bekymre deg for mye. Ingen vet hva som vil skje - enten barnet adopteres eller kommer fra magen. Dere har med stor sannsynlighet MASSE å glede dere til!

[Gjest anik]

Et adoptert barn er jo gjerne noen mnd. eller ca. 1 år og oppover. En ettåring er litt mer aktiv i "storebrors" lekakasse enn en "egenfødt"....Men hvis dere og "storebror" ønsker flere småbarn i huset er de nok velkommen uansett alder eller hvor de kommer fra. Selv har jeg to jenter på 7 og 4 år fra asia. De er de herligste unger på denne jord. -vi har ikke hatt noen "startproblemer" å snakke om. (tror min søster har hatt det værre med egenfødt kolikkunge i 4 mnd ) Nei, vil dere adoptere, så tenk på det positive: DERE FÅR ET BARN TIL ! lykke til

[gunrika]

Vi har en egenfødt først og så ei datter adoptert fra Kina. Hun var nesten ett år da vi fikk henne. Dette har hele tiden vært problemfritt. De har elsket hverandre fra første stund. Det var mye lettere å få en ettåring i hus enn en baby. Ungene er som unger flest de leker og er verdens beste venner og av og til er det noe "herk" med søsken. Lykke til med nr to