Vanskelige følelser

[Gjest ikke nå i kveld]

Er det flere har som har samme følelser? Blir usikker når jeg treffer eller ser voksne og store barn fra den verdensdelen vi har tenkt å få et barn fra. Kan ikke se for meg at min fremtidige sønn eller datter ser slik ut, det føles fremmed. Er det vanlig å ha slike følelser, eller har vi kanskje ikke valgt riktig land?

Tror selv at man etter å ha fått barnet ser på det som akkurat vårt eget barn, og ikke som en persom fra et bestemt land, men....

[Gjest litchi]

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men den samme tanken har slått meg også. Det er lett å se for seg at jeg skal være mamma for et lite barn med kinesisk utseende, men da det gikk opp for meg at jeg også kommer til å være mamma for et voksent menneske med kinesisk utseendet, måtte jeg tenke to ganger på det. Det hadde liksom gått meg hus forbi - det er et barn vi får, ikke en voksen mann/kvinne, og at det skal bli ungdom og voksen, tenkte jeg slett ikke på.

Jeg tror ikke det gjør noe om vi tenker sånn. Dette er jo en ny prosess for oss, og jeg tipper vi skal gjennom alle tanker, følelser og faser før vi endelig får barna våre hjem. Tror absolutt ikke du tenker sånn fordi dere har valgt "feil" land. Jeg er overbevist om at Kina er riktig valg for oss, men har tenkt som deg likevel.

Og vi kommer ikke til å synes det er rart når barna er her ! Når de blir store barn og voksne, er jeg sikker på at det kommer til å være veldig rart for oss å tenke på at vi noengang har tenkt / følt det sånn.

Ville ikke bekymret meg så veldig for dette, dersom jeg var deg.

[Mamta]

Har vel egentlig ikke hatt akkurat slike tanker/ følelser selv. Men jeg tror ikke du skal tenke at dere har valgt "feil" land bare på dette grunnlaget.

Ellers så hadde jeg vanskelig for å forestille meg at jeg skulle være mamma til et barn over 2 år, en ungdom eller voksen FØR jeg ble Mamma. Det er riktig som du sier, slik at når barnet er der, så kjennes han/ hun helt og hodent som ens eget barn, uavhengig av utseende.

Hilsener fra

[Calileo]

Hei! De fleste barn vokser opp og blir store også adoptivbarn. Å føle seg fremmed i forhold til både det barnet en har adoptert eller skal adoptere, tror jeg er en veldig normal følelse. Jeg har selv 2 Colombianere som er afroamerikanere. De barna vi hadde sett i fra Colombia før vi reiste hadde var ingen så mørke som han vi fikk tildelt. Det var heldigvis aldri noe tema å si nei til barnet vårt, men jeg husker jeg ble både facinert og følte det litt fremmed første gangene jeg så vår mørke sønn mot min kones bleke armer. Likeså føltes det til å begynne med fremmed for min kone. Selv enda, kan jeg studere mine sønner, og tenke:"Hvor kommer du egentlig i fra?" Det en ikke skal gjøre er å gjemme bort disse tankene, men faktisk være seg bevisst at de eksisterer og ikke er noe å skamme seg over.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men å ha barn er uansett biologisk opphav å låne en persons barndom og få være del i og gjøre denne så fin som mulig. Jeg elsker mine sønner over alt på jord, men de er selvstendige indivuder med et utsende som annerlede enn meg selv og min kone. Jeg er stolt av at de er akkurat de de er og er så vakre som bare de kan være. Mange ganger studerer jeg de vakre ansiktslinjene og de flotte kroppene deres i forvissning om at der er det overhode ikke noe som minner om oss. Allikevel er jeg stolt som bare noen far kan være over å ha adoptert nettop disse gutta. For oss kunne det ikke vært andre barn. Det var de barne som var ment for oss. Det er de barna vi elsker og som vi trøster og støtter i deres oppvekst. Det er de barna som har kommet inn til oss om natten mens vi sov og krøpet under dyna vår og følt trygghet og varme i fra oss.

Bare for å forklare at det finnes mange verdifulle ting med barn som går langt utenom det å ha likhet til sine adoptivforeldre.

[ahg]

Jeg har faktisk ikke kommet på å tenke over at jeg skal være mamma til to voksne mennesker med asiatisk utseende, men det er sikkert helt naturlig at tankene kan pense innom dette når man går og venter. (Jeg har tenkt mer på om jentene våre får seg partnere med norsk utseende når de blir store, eller hvordan det blir.)

MEN - det jeg vet, er at jeg ser to nydelige små ansikter hver dag. Jeg elsker dem, og det kommer jeg helt sikkert til å gjøre når de blir voksne også. Husk, når barnet blir voksent, har du hatt hver dag i omtrent 20 år på å bli kjent med utseendet. Jeg kan love deg at da er det ikke mye fremmed igjen med det!

Med andre ord: Jeg tror du kan ta det helt med ro. Det er mange 'rare' tanker og følelser som romsterer mens man venter på barn. Dere får sikkert verdens fineste lille sønn eller datter - som for dere også blir verdens fineste voksenperson :-)

[ahg]

Hei! De fleste barn vokser opp og blir store også adoptivbarn. Å føle seg fremmed i forhold til både det barnet en har adoptert eller skal adoptere, tror jeg er en veldig normal følelse. Jeg har selv 2 Colombianere som er afroamerikanere. De barna vi hadde sett i fra Colombia før vi reiste hadde var ingen så mørke som han vi fikk tildelt. Det var heldigvis aldri noe tema å si nei til barnet vårt, men jeg husker jeg ble både facinert og følte det litt fremmed første gangene jeg så vår mørke sønn mot min kones bleke armer. Likeså føltes det til å begynne med fremmed for min kone. Selv enda, kan jeg studere mine sønner, og tenke:"Hvor kommer du egentlig i fra?" Det en ikke skal gjøre er å gjemme bort disse tankene, men faktisk være seg bevisst at de eksisterer og ikke er noe å skamme seg over.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men å ha barn er uansett biologisk opphav å låne en persons barndom og få være del i og gjøre denne så fin som mulig. Jeg elsker mine sønner over alt på jord, men de er selvstendige indivuder med et utsende som annerlede enn meg selv og min kone. Jeg er stolt av at de er akkurat de de er og er så vakre som bare de kan være. Mange ganger studerer jeg de vakre ansiktslinjene og de flotte kroppene deres i forvissning om at der er det overhode ikke noe som minner om oss. Allikevel er jeg stolt som bare noen far kan være over å ha adoptert nettop disse gutta. For oss kunne det ikke vært andre barn. Det var de barne som var ment for oss. Det er de barna vi elsker og som vi trøster og støtter i deres oppvekst. Det er de barna som har kommet inn til oss om natten mens vi sov og krøpet under dyna vår og følt trygghet og varme i fra oss.

Bare for å forklare at det finnes mange verdifulle ting med barn som går langt utenom det å ha likhet til sine adoptivforeldre.

.

[thaimor]

Jeg har ikke tenkt på det for egen del. Det er jo ikke slik at ungene plutselig endres fra en dag til en annen. Vi følger dem fra dag til dag gjennom et helt liv, og da vil nok en tredveårig sønn føles like naturlig som en på fire

Jeg har som ahg tenkt mer på hvordan det vil bli med kjærester og fremtidige koner. Hvordan vil andre se dem. Vil et eksotisk ytre virke som en sperre eller vil det facinere...

Jeg lever i troen på at i en verden som stadig "krymper" vil det være mange fargeklatter i omgangskretsene.

Ihvertfal tror jeg det til det motsatte er bevist

[ahg]

Jeg har ikke tenkt på det for egen del. Det er jo ikke slik at ungene plutselig endres fra en dag til en annen. Vi følger dem fra dag til dag gjennom et helt liv, og da vil nok en tredveårig sønn føles like naturlig som en på fire

Jeg har som ahg tenkt mer på hvordan det vil bli med kjærester og fremtidige koner. Hvordan vil andre se dem. Vil et eksotisk ytre virke som en sperre eller vil det facinere...

Jeg lever i troen på at i en verden som stadig "krymper" vil det være mange fargeklatter i omgangskretsene.

Ihvertfal tror jeg det til det motsatte er bevist

Med de nydelige guttene du har, tror jeg nok at ordet 'fascinere' vil passe veldig bra for fremtidige potensielle kjærester :-)

[Mamta]

Jeg har faktisk ikke kommet på å tenke over at jeg skal være mamma til to voksne mennesker med asiatisk utseende, men det er sikkert helt naturlig at tankene kan pense innom dette når man går og venter. (Jeg har tenkt mer på om jentene våre får seg partnere med norsk utseende når de blir store, eller hvordan det blir.)

MEN - det jeg vet, er at jeg ser to nydelige små ansikter hver dag. Jeg elsker dem, og det kommer jeg helt sikkert til å gjøre når de blir voksne også. Husk, når barnet blir voksent, har du hatt hver dag i omtrent 20 år på å bli kjent med utseendet. Jeg kan love deg at da er det ikke mye fremmed igjen med det!

Med andre ord: Jeg tror du kan ta det helt med ro. Det er mange 'rare' tanker og følelser som romsterer mens man venter på barn. Dere får sikkert verdens fineste lille sønn eller datter - som for dere også blir verdens fineste voksenperson :-)

"(Jeg har tenkt mer på om jentene våre får seg partnere med norsk utseende når de blir store, eller hvordan det blir.)"

Når du sier det, så har jeg tatt meg selv i å gruble endel over dette selv. Særlig nå som Storebror nærmer seg alderen hvor jentene begynner å fly etter guttene. Tror (og håper) vel egentlig at hans eksotiske utseende vil fascinere, slik thaimor sier, mer enn det motsatte, men man kan aldri vite.

Mellomste søster

skaffet seg forresten 'kjæreste' allerede i sommer i en alder av 3,5 år, og han var like lys i hår og hud som hun er mørk. De var - og er - et søtt par!

[Gjest kinamams'n]

"(Jeg har tenkt mer på om jentene våre får seg partnere med norsk utseende når de blir store, eller hvordan det blir.)"

Når du sier det, så har jeg tatt meg selv i å gruble endel over dette selv. Særlig nå som Storebror nærmer seg alderen hvor jentene begynner å fly etter guttene. Tror (og håper) vel egentlig at hans eksotiske utseende vil fascinere, slik thaimor sier, mer enn det motsatte, men man kan aldri vite.

Mellomste søster

skaffet seg forresten 'kjæreste' allerede i sommer i en alder av 3,5 år, og han var like lys i hår og hud som hun er mørk. De var - og er - et søtt par!

Min søte datter på 8 år har stadig nye kjærester og de er som regel like lyse som hun er mørk. Imidlertid sa hun til meg at når hun skal gifte seg så vil hun finne seg en kineser for hun vil gjerne at de skal matche ....! Så det så!

[Mamaya1]

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men den samme tanken har slått meg også. Det er lett å se for seg at jeg skal være mamma for et lite barn med kinesisk utseende, men da det gikk opp for meg at jeg også kommer til å være mamma for et voksent menneske med kinesisk utseendet, måtte jeg tenke to ganger på det. Det hadde liksom gått meg hus forbi - det er et barn vi får, ikke en voksen mann/kvinne, og at det skal bli ungdom og voksen, tenkte jeg slett ikke på.

Jeg tror ikke det gjør noe om vi tenker sånn. Dette er jo en ny prosess for oss, og jeg tipper vi skal gjennom alle tanker, følelser og faser før vi endelig får barna våre hjem. Tror absolutt ikke du tenker sånn fordi dere har valgt "feil" land. Jeg er overbevist om at Kina er riktig valg for oss, men har tenkt som deg likevel.

Og vi kommer ikke til å synes det er rart når barna er her ! Når de blir store barn og voksne, er jeg sikker på at det kommer til å være veldig rart for oss å tenke på at vi noengang har tenkt / følt det sånn.

Ville ikke bekymret meg så veldig for dette, dersom jeg var deg.

Hei!

Jeg kjenner meg godt igjen i de tankene du har nå.

Hadde akkurat de samme tankene i den prosessen hvor vi skulle velge land. Vi bor i en bydel med mennesker fra alle verdensdeler, og i en periode studerte jeg nok ekstra nøye alle jeg møtte på med utenlandsk utseende. Grublet på hvor de kom fra, og om det var "sånn" vårt barn kom til å se ut om 20,30,40 år...

Og i hodet mitt surret bilder av alle barna som er så nydelige, søte og uskyldige, mens de voksne ikke alltid er like søte:)

Men heldigvis så hadde jeg ikke disse tankene så lenge.

For da jeg begynte å se på voksne med norsk utseende på samme måte var det en akkurat like fremmed følelse å skulle forestille meg dem som "mine voksne barn"

Prøv det som en øvelse: Se på norske ungdommer og voksne som om de skulle være barna dine. For meg ble det i allefal en a-ha opplevelse å oppdage at den tanken var presis like fremmed.

For det barnet som til slutt blir vårt, og som vi har ønsket oss så lenge, er uansett et unikt barn og et helt spesielt menneske. Vi vil ha mange, mange år å bli kjent med hverandre på og å utvikle foreldre-barn forholdet på. Så den dagen barnet blir en voksen vil det bare være en natutlig del av livet. Det tror nå jeg.

Ønsker deg lykke til i prosessen!

Klem fra Mamaya