Mamma, jeg vil ikke være brun...

[snø]

...jeg vil være hvit sånn som du og pappa! Så måtte vi ta den samtalen her i heimen også. Bella, snart fire år er blitt bevisst at hun har en annen hudfarge enn mamma og pappa. Vi har ventet at det skulle komme, men kanskje ikke riktig så tidlig. Har jo alltid hørt at små unger er fargeblinde, men tydeligvis ikke alle :-)

Selvfølgelig er det i barnehagen hun har hørt det - en eller annen har sagt til henne at hun er brun, og at det ikke er fint :-(

Så nå har mamma brukt kveldsstunden til å fortelle om hvorfor vi menneksker har forskjellig brunfarge, og at det er FINT å være brun. Vi har snakket masse om alle damene som ligger i timesvis i solen for å bli brune, og jeg har vist henne selvbruningskremen mamma har i skapet ;o) Mamma er nemlig en av de kritthvite som mer enn gjerne skulle hatt litt pigmenter....

I dag har jeg valset rundt i alle bokhandlene på jakt etter en bok om dette med å se forskjellige ut - jeg mener å ha sett en slik bok tidligere, men den finner jeg ikke nå - typisk! :-( Noen som vet hvilken bok jeg mener og kan gi meg tittel og/eller forfatter??

Bella og jeg ble enige i kveld om at det var like fint å være brun som å være hvit eller sort, og vi var enige at om noen ertet i barnehagen, så skulle hun bare si at de måtte slutte å være misunnelige, og så gå og si i fra til en av de voksne.

Nå lurer jeg på om jeg bør foreslå for avdelingslederen at de har som tema dette med forskjellighet - at barn ser forskjellig ut, og hvorfor. Det er også to andre gutter på avdelingen til Bella som er mørkere i huden en en gjennomsnittsnordmann.

Samtidig har jeg ikke lyst til å blåse opp og gjøre et problem ut av det heller... Sannsynligvis er det bare en dum kommentar sluppet i en krangel, og ikke noe mer alvorlig, for hun har ikke vist noen som helst motvilje mot å gå i barnehagen (tvert i mot!). Hvis hudfarge blir et tema i barnehagen, blir det kanskje enda mer fokus på forskjelligheten - også blant dem som ikke har brydd seg om det før??

Nei, jeg tror jeg konkluderer med meg selv at jeg skal be avdelingsleder være litt spesielt oppmerksom på problemstillingen, og prøve å lirke ut av Bella hvem det er som sier at det ikke er pent å være brun.

Samtidig som vi fortsetter å gjøre henne stolt av den hun er, ikke på tross av at hun er gyllen i huden, men fordi hun er gyllen i huden.

Tips om feks bøker som omhandler temaet mottas med takk!

Beste hilsen fra

[molo]

Ikke for å gjøre deg enda mer bekymret, men den kommentaren datteren din har fått kan likegodt komme fra noen av de voksne?

Syns du skal ta det opp med avdelingsleder jeg. I allefall nevne det. Og i samme slengen spørre om hun/han kan tenke seg hvor datteren din kan ha fått slike tanker?

Høres ut som du har gjort en god jobb i kveld. Mener også jeg har hørt om slike bøker, men kommer ikke på noen i farta..

[Gjest Uglemor]

Sønnen min på seks år er veldig lys med helt hvitt hår. Klassen hans er såkalt "flerkulturell". Han kommer hjem og sier at han skulle ønske han var brun i huden, sånn som noen av barna i klassen. Det er så pent, syns han )

[Lisette]

Jeg synes du bør nevne episoden for avdelingsleder i barnehagen.

Ellers hender det jo at forskjellige uttalelser kan komme fra barn, fra å si noe om hudfarge, eller at alle som heter xxx er dumme, du er dum, røde jakker er teite (stakkar den som er så uheldig å ha rød jakke den dagen), uansett hva som blir sagt, - som kan være ekkelt eller sårende for barnet som mottar 'meldingen', er det verdt å nevne det/snakke om det.

Kan dere være boken 'Barn som meg, barn fra hele verden' du tenker på? (Utgitt i samarbeid med FNs barnefond)

ISBN 82-517-8121-3

Du har også 'Barn som meg, nå er det fest!'

ISBN 82-517-9020-4

(For etpar år siden kostet bøkene kr 189,- pr stk hos Notabene)

[july1365380582]

Vi har en bok som heter "Mennesket" tegnet og fortalt av Peter Spier - REX forlag. Den handler om menneskene på jorden og at vi er forskjellige. Verden ville vært kjedelig og trist hvis alle var like. Synes det er fin bok med mye bilder.

[Mamta]

Hei, snø!

Vet du konkret at noen har gitt henne negative kommentarer om hudfargen hennes? Hvis du gjøre det, vil det jo være lettere å oppspore "kilden", for så å "konfrontere" i form av fokus på temaet "fargerikt fellesskap" eller noe sånt.

Begge de to eldste våre har faktisk, i omtrent samme alder som Bella er nå, begynt å fable om at de gjerne ville være hvit som mamma og pappa. Mellomstesøster snakket om dette lenge før hun begynte i barnehagen, og vi vet at hun ikke har fått noen negative kommentarer om hudfargen i nabolaget vårt.

Det jeg mener er at dette også _kan_ være en del av barnas våknende bevissthet om seg selv og sin egen hudfarge, opphav osv. uten at det nødvendigvis ligger noe bak.

Selvsagt kan du be avd.leder i barnehagen være oppmerksom på om det kommer slike kommentarer fra de andre barna. Bedre å forebygge og vite konkret hvis man skal gjøre noe med et evt. slikt problem.

Jeg tror også at å sette fokus på at det er flott at vi er forskjellige kan være bra for alle, uansett om dette med hudfarge er et eksisterende problem eller ikke. Man kan f.eks. tenke forskjellighet i et videre perspektiv, ikke kun fokusere på hudfarge.

***

Nå er det lenge siden mellomste søster snakket om at hun ville være hvit som meg. Men hun er stolt oppmerksom på at lillesøster er brun slik som henne og storebror. Og etterat vi var i India ifjor, har hun snakket en god del om alle de hun møtte der som var brune slik som hun selv. Det virker som om hun har fått en dypere forståelse av hvorfor hun er brun og vi er hvite - og ikke minst - at det å være brun er noe hun kan være stolt av.

Lykke til videre med lesning og samtaler med bella, det er en viktig jobb dere (og vi) har å gjøre.

Hilsener fra

[Gjest ViTo-Tre]

Hei snø;

I barnehagen vår har de hatt tema "meg selv"......eller noe liknende hvor de tok opp om den enkelte, hvor de bodde og laget kart. I den forbindelse hadde min sønn med seg boka jeg har laget til ham som omhandler hentereisen og har mange fine bilder fra barnehjemmet, landet etc. Dette var også etter forespørsel fra personalet som ønsket å ta opp temaet og være i forkant nettopp fordi de hadde sett at det var en viss oppmerksomhet rundt hudfarge. Syntes dette var en fin måte å ta opp temaet hudfarge uten at det i seg selv var hovedtemaet.

Ellers henger jeg meg på anbefaling av boka "barn som meg".

Hilsen fra

[Dorthe]

Ser ungene deres hudfarge da? Minstemann på 7 er helt fargeblind og synes ikke det er noe interessant vilken farge folk har på huden eller håret.

[ahg]

Ser ungene deres hudfarge da? Minstemann på 7 er helt fargeblind og synes ikke det er noe interessant vilken farge folk har på huden eller håret.

Selv da våre to kinajenter var ganske små, la vi merke til at de reagerte automatisk når de så andre barn med samme asiatiske utseende som dem selv. Det ble en slags gjenkjennelse.

Ellers er de ikke spesielt opptatt av hudfarge i hverdagen. Det hender de snakker om hår- og øyenfarge, og da tror jeg ofte det har vært snakk om det i barnehagen eller på skolen på forhånd.

Som med mange andre ting er det sikkert ganske forskjellig hvor opptatt barn er av dette.

[Dorthe]

Selv da våre to kinajenter var ganske små, la vi merke til at de reagerte automatisk når de så andre barn med samme asiatiske utseende som dem selv. Det ble en slags gjenkjennelse.

Ellers er de ikke spesielt opptatt av hudfarge i hverdagen. Det hender de snakker om hår- og øyenfarge, og da tror jeg ofte det har vært snakk om det i barnehagen eller på skolen på forhånd.

Som med mange andre ting er det sikkert ganske forskjellig hvor opptatt barn er av dette.

Minstemann blandet to av kameratene til eldstemann hele tiden fordi begge hadde småkrøllete hår. Begge hadde mørkt hår også, men den ene var fra Norge og den andre fra Eritrea. Han tok ikke feil av noen andre men de to var så like altså )

[AAA]

Minstemann blandet to av kameratene til eldstemann hele tiden fordi begge hadde småkrøllete hår. Begge hadde mørkt hår også, men den ene var fra Norge og den andre fra Eritrea. Han tok ikke feil av noen andre men de to var så like altså )

*flirer*

Ja de er morsomme! En niese av meg snakket veldig om lille Lene i barnehagen. Da mammaen spurte om hun kunne peke på hvem det var, pekte hun og sa "det er hun med barbieskoene." Bare det at lille Lene var adoptert fra India og var ganske så mørk. Og det nevnte ikke niesen min med et ord. ) Så joda, mange små er "fargeblinde."

Min datter ikke sånn. Hun er 2, fra Kina, og det er tydelig at hun reagerer på mennesker som ser ut som henne.

Så det varierer nok! )

MVH

[morsan]

*flirer*

Ja de er morsomme! En niese av meg snakket veldig om lille Lene i barnehagen. Da mammaen spurte om hun kunne peke på hvem det var, pekte hun og sa "det er hun med barbieskoene." Bare det at lille Lene var adoptert fra India og var ganske så mørk. Og det nevnte ikke niesen min med et ord. ) Så joda, mange små er "fargeblinde."

Min datter ikke sånn. Hun er 2, fra Kina, og det er tydelig at hun reagerer på mennesker som ser ut som henne.

Så det varierer nok! )

MVH

:-))

Må smile til historiene her. Jeg har også erfaring med et "fargeblindt" barn! De hadde en assistent i bhg som er mulatt (er det PK å si det??), og det ble ikke kommentert med ett ord at hun såp ganske annerledes ut enn alle andre (dette var en bhg som absolutt ikke var flerkulturell).

Men helt på slutten av bhg-året sa han plutselig: "X - hun er neger hun!" Og dett var dett - ferdig med den saken, liksom. Ikke aner jeg hvor han hadde fått med seg dette begrepet fra, for det er ikke noe som vi har snakket om, ei heller et begrep som vi bruker. Men det var litt komisk at han var så til de grader fargeblind.

Nå er han skolegutt, og der er det både noen med innvandrerbakgrunn og noen adopterte, men han har aldri kommentert dette. Bortsett fra at han engang sa at en gutt fra filippinene hadde svart hår! :-) Og det hadde han ji helt rett i!

[Gjest kimchi]

Min datter er også opptatt av nyanser i hudfargen, hårfarge osv, men jeg ikke fått inntrykk av at hun har fått kommentarer fra andre barn. Hun har siden hun var 2-3 år hatt et sterkt ønske om å være lik meg. Jeg har blå øyne, og hun mente i flere år at hun også hadde det. Pappaen har brune øyne, flere av søskenbarna har brune øyne, osv, men hun ville altså ha samme farge som meg. Når det gjelder hudfarge sammenligner hun sin hud med min og synes det er finere med slik hud som jeg har. Når det gjelder hår vil hun gjerne at jeg skal farge mitt hår svart slik at vi kan få likt hår. Hun har aldri foreslått at hun skulle farge sitt hår "kommunegrått" som mitt..........

Jeg oppfatter dette som en begynnelse på å bygge opp sin identitet, og jeg har ikke forstått min datter slik at det er "bedre" å være lys enn brun, men det er viktig å ligne på de man er glad i. For at hun og jeg skulle bli mest mulig like så ville altså hun at hun skulle få lysere hud og blå øyne som meg, og så kunne jeg få svart hår som henne. Da ville vi virkelig blitt pene da.............

Jeg er litt redd for å gå i den fellen at alle tanker barna våre gjør seg om utseendet sitt kommer av erting/ mobbing/ rasisme. Barn er svært opptatt av hvordan de ser ut, og spesielt jenter tror jeg tidlig begynner å vurdere hvordan de ser ut sammenlignet med andre. Min datter synes selv at hun er nest finest i barnehagen, det er visst ei spesiell jente som er penere, men min datter er altså nummer to. Et slikt selvbilde hadde i hvert fall ikke jeg da jeg var 5 år. Jeg vil at min datter skal kunne snakke med meg om det hun tenker uten at jeg skal komme med en 3 timers forelesning det temaet hun tar opp.

[snø]

Takk for svar, alle sammen! Det er godt å ha DOL til å lufte tanker og få innspill. Det var mange tanker og innspill jeg ikke hadde tenkt på selv. Vi har bestemt oss for å snakke med avdelingsleder ved anledning for å be henne holde ørene oppe - det er som sagt to andre unger med mørk hud på avdelingen - , men vi vil ikke ta det opp ut over det. Sannsynligvis er det bare noe en eller annen har sagt til henne i en krangel, og vi ønsker ikke å gjøre en større sak ut av det enn det trenger å være. Det dummeste vi kan gjøre er jo å gjøre alle obs på at Bella er gyllenbrun - det finnes jo tross alt fargeblinde barn, som enkelte har påpekt :-)

Det var i grunnen ikke først og fremst det at hun ikke ville være brun som var det vi reagerte mest på, men det at hun sa at det var fordi noen hadde sagt at det ikke var fint å være brun. At hun selv har tanker om det å ikke likne på mamma og pappa er naturlig. Også det at hun i perioder ønsker å være lik "alle andre". Men jeg synes det er trist at noen andre skal bidra til å redusere selvbildet hennes. Unger er flinke til å finne andre barns svakheter, og erte der det stikker mest, og da vil jeg ikke at Bella skal oppleve sin hudfarge som en svakhet og noe som andre kan erte henne for. Jeg ønsker at hun skal være i stand til å avvise slike kommentarer som tull og tøys - og da er det viktig at hun selv er enig i at det er flott å være gyllenbrun. Ja, hun skiller seg ut, men det er det ingenting negativt i - tvert i mot, det er flott at vi ikke alle sammen er like!

Og som kimichi skrev - det er viktig å kunne snakke med mamma om ting som opptar en, uten å få en tre timers forelesning. Samtidig er det også viktig å kunne si ting til foreldrene, og bli tatt alvorlig. Ikke bare føyses bort med "det trenger du ikke å bry deg om", når det er tydelig at det er akkurat det barnet gjør... Så det er en vanskelig ballansegang der mellom å reagere og overreagere.

Min "jeg vil ikke være brun"-datter var i alle fall veldig fornøyd med brunfargen sin da hun la seg i går, og helt enig i at det var de som sa at det ikke var fint å være brune, som hadde et problem. Jeg har ikke tenkt å ta opp temaet igjen, om hun ikke nevner det, men jeg håper i alle fall at hun opplever at hun blir tatt alvorlig når hun forteller ting.

Og takk for boktipsene, jeg skal ut på handel :-)

Beste hilsen fra

[Noraførr]

Minstemann blandet to av kameratene til eldstemann hele tiden fordi begge hadde småkrøllete hår. Begge hadde mørkt hår også, men den ene var fra Norge og den andre fra Eritrea. Han tok ikke feil av noen andre men de to var så like altså )

En kollegas datter på 6 år kommenterte i det de passerte en mørkhudet person på gata; "Det der var en merkelig skrue!"

Pappan (min kollega) ble litt irritert på henne - og sa at sånn sa man ikke - at alle var like mye verd uansett hudfarge - osv. Ei hel lita lekse fikk hun "opplest".

Dattera så da rart på faren og sa: "Jammen, så du ikke at han gikk i sandaler selv om det regner så fælt!"

Hun hadde faktisk ikke "sett" at han hadde annen hudfarge )

hilsen

[Dorthe]

En kollegas datter på 6 år kommenterte i det de passerte en mørkhudet person på gata; "Det der var en merkelig skrue!"

Pappan (min kollega) ble litt irritert på henne - og sa at sånn sa man ikke - at alle var like mye verd uansett hudfarge - osv. Ei hel lita lekse fikk hun "opplest".

Dattera så da rart på faren og sa: "Jammen, så du ikke at han gikk i sandaler selv om det regner så fælt!"

Hun hadde faktisk ikke "sett" at han hadde annen hudfarge )

hilsen

Jeg tror de fleste unger her i hvert fall, ikke ser det. Når de blir større registrer de det akkurat som hår og øyenfarge.

[morsan]

En kollegas datter på 6 år kommenterte i det de passerte en mørkhudet person på gata; "Det der var en merkelig skrue!"

Pappan (min kollega) ble litt irritert på henne - og sa at sånn sa man ikke - at alle var like mye verd uansett hudfarge - osv. Ei hel lita lekse fikk hun "opplest".

Dattera så da rart på faren og sa: "Jammen, så du ikke at han gikk i sandaler selv om det regner så fælt!"

Hun hadde faktisk ikke "sett" at han hadde annen hudfarge )

hilsen

LOL!! For en herlig historie!!

Og en viktig påminnelse om at vi ikke straks bør sette i gang hele registeret av "politisk korrekthets-tlsnakk" før man har hørt lit tmer om hvorfor barnet sier det som det sier.

For en langlekse med ditt&datt kan jo gjøre mer "skade" i så henseende....

Husker en venninne av meg en gang fortalte om et dilemma der datteren hennes hadde kommentert at en dame var tykk. Venninnen min mente at å sette i gang med en lang pekefingertale om at slikt får man ikke lov til å si for damen kan bli lei seg etc bare ville understreke "problemet". For damen VAR jo tykk, og venninnen min ville ikke "lære" datteren at det å være tykk er noe mindreverdig. Man bør heller lære f.eks at man generelt ikke skal snakke om folks utseende, hva enten de måtte være tykke eller tynne.

Og det er jeg mye enig i.

[Gjest Flere sider]

I dag 10.03.2004 er det en mor som forteller om hvordan det er å ha en sønn, som har fortalt et barn at det er brunt i barnehagen. Hadde vært interessant å sett hva du mente om det hun forteller. Du finner innlegget i forum Foreldre og Barn