Presentasjon

2. mars 2004

Hei, jeg har vert innom her tidligere under et annet nick. Det er gått noen år, og eldstemann (11 år) har endelig nå i år fått en diagnose: TS.

Det var altså ikke oss det var no i veien med likevel. ...

Broren er 5 og har sannsynligvis også en diagnose, han blir etter vårt ønske henvist til BUP han også.

Min mann er langtidssykmeldt pga stress/hodepine/depresjon, og jeg er i full jobb. Har en arbeidsplass jeg trives veldig godt, men har trukket meg inn i meg selv i det siste, knapt orket å snakke med noen. Sjefen vet beskjed og omfatter meg med varme og forståelse.

Forrige uke begynte jeg å grine da min mann etter tre mndr i "sølibat" gjorde tegn til at ahn ønskt nærhet/sex. Jeg orket rett og slett ikke tanken.

Det hele toppet seg i går da bedriftslegen stilte et vennlig spørsmål, skal til fastlege i morgen, regner med sykmelding ut uka - for å lade batteriene kan man vel si.

Har masse spørsmål om avlastingsmuligheter, men vi får ta det etterhvert.

Glad for at dere finnes!

3. mars 2004

Hei!

Føler med deg og kjenner meg igjen..noen ganger blir det bare for "bratt" med mye motgang, bekymring og fortvilelse. Men,skaff deg et pusterom og få litt avstand. Tiden hjelper og om litt så får du håp og ser nye muligheter. En slik situasjon som dere er i akkurat nå er en stor belastning for parforholdet. Snakk om det og de utfordringer dere står overfor sammen akkurat nå, det hjelper dere til å komme igjennom..Tiden vil hjelpe deg til å se anderledes på det selv om det er vanskelig å tenke seg når en opplever det som mest kritisk. Det vet jeg av dyrkjøpt erfaring.Takk for nyttig linker, det ble jeg glad for.Vi er nok flere som vet godt hvordan du har det,om det kan være noen trøst..Ønsker deg mot og styrke!

4. mars 2004

Hei!
Føler med deg og kjenner meg igjen..noen ganger blir det bare for "bratt" med mye motgang, bekymring og fortvilelse. Men,skaff deg et pusterom og få litt avstand. Tiden hjelper og om litt så får du håp og ser nye muligheter. En slik situasjon som dere er i akkurat nå er en stor belastning for parforholdet. Snakk om det og de utfordringer dere står overfor sammen akkurat nå, det hjelper dere til å komme igjennom..Tiden vil hjelpe deg til å se anderledes på det selv om det er vanskelig å tenke seg når en opplever det som mest kritisk. Det vet jeg av dyrkjøpt erfaring.Takk for nyttig linker, det ble jeg glad for.Vi er nok flere som vet godt hvordan du har det,om det kan være noen trøst..Ønsker deg mot og styrke!

Takk for oppmuntring!

To dager med "fri" har hjulpet utrolig på energien, ble sykmeldt helt til neste onsdag, skal da tilbake til legen og blir da sanns delvis sykm videre en stund. Fantastisk! Bruker tiden på å organisere ting og tang, har vert i kontakt med skolen og opprettet en fin dialog der. Lærerne visste ikke så mye om TS så de ville lese seg opp på info de akkurat har fått fra BUP før vi tar et møte, men vi ble enige om et par akutte ting.

Jeg er så glad for at guttungen har to så utrolig flotte lærere (varme, inkluderende, respektingytende, rettferdige), håper de fortsetter å følge klassen oppover til syvende.