Jeg er så lei meg

[Gjest anonym denne gang]

Vi skal reise på hentereise om få dager. Nå rett før vi drar, har min mor og jeg kommet opp i en forrykende krangel. Vi har noen få ganger i livet hatt virkelig vonde krangler, der vi har vært uvenner i månedsvis. (Hun har en ustabil personlighetsforstyrrelse, dette spiller dessverre inn).

Jeg hadde gledet meg til hun skulle møte oss på flyplassen når vi kom med barnet. Hun skulle ha med seg et av de andre barnebarna, som gleder seg til dette.

Slik det nå er, er det blitt isfront mellom oss, og det er helt uaktuelt for både henne og meg at hun kommer til flyplassen. (Vi kommer jo dessuten til å være slite og trette da). Dessverre er det ingen andre som kan følge barnebarnet heller, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette.

Jeg er så skrekkelig lei meg (og sint) for at dette skjer akkurat nå.

Jeg trenger litt oppmuntring og muligens råd om hva jeg skal gjøre.

[trk1365380645]

Det høres ikke kjekt ut, stakkars deg. Vanskelig for meg å gi gode råd, utover det at dere kanskje burde prøve å heve dere over uenighetene, regner med at det å hente barn og få barnebarn overskygger det?! Det er kanskje ikke din mors (og dine?!) behov som skal stå i fokus nå, men å skape en god start for ditt barn og hennes barnebarn. Så hvis det er mulig å svelge noen kameler og bite i seg stoltheten er det tid for å gjøre det nå!

Siden jeg ikke vet mer enn det som står, vet jeg jo ikke om dette er et godt råd for deg, men kanskje?!

Lykke til og god tur!

[Gjest litchi]

Det hørtes veldig leit ut !

Vet ikke om jeg er helt "på viddene", men dersom det ikke er mulig å "svelge noen kameler" som trk sier, må du vel rett og slett være "skånsomt ærlig" mot barnebarnet som nå skal bli søskenbarnet til ditt barn ? Unger skjønner mye når de blir tatt på alvor og får en skikkelig forklaring. Også ville jeg ordnet det sånn at barnebarnet er en av de aller første som innvilges besøk så snart dere er klare for det, og sørget for at det var helt klar over det.

Lykke til !

[Gjest Jeg er så lei meg]

Det høres ikke kjekt ut, stakkars deg. Vanskelig for meg å gi gode råd, utover det at dere kanskje burde prøve å heve dere over uenighetene, regner med at det å hente barn og få barnebarn overskygger det?! Det er kanskje ikke din mors (og dine?!) behov som skal stå i fokus nå, men å skape en god start for ditt barn og hennes barnebarn. Så hvis det er mulig å svelge noen kameler og bite i seg stoltheten er det tid for å gjøre det nå!

Siden jeg ikke vet mer enn det som står, vet jeg jo ikke om dette er et godt råd for deg, men kanskje?!

Lykke til og god tur!

Jeg ville oppleve det som en dårlig start for bestemor-barnebarn forholdet om vi møttes på flyplassen når følelsene mellom oss er så opprørte. For meg vil ikke det være mulig hvis ikke relasjonen blir bedre før vi drar. Jeg har bønnfalt henne om en dialog (om ikke annet så for barnebarnas skyld), men hun bare skriker til meg i telefonen eller nekter å ta telefonen i det hele tatt.

Slik situasjonen er nå, er det bedre med ingen kontakt i det hele tatt.

[Gjest anonym denne gang]

Det hørtes veldig leit ut !

Vet ikke om jeg er helt "på viddene", men dersom det ikke er mulig å "svelge noen kameler" som trk sier, må du vel rett og slett være "skånsomt ærlig" mot barnebarnet som nå skal bli søskenbarnet til ditt barn ? Unger skjønner mye når de blir tatt på alvor og får en skikkelig forklaring. Også ville jeg ordnet det sånn at barnebarnet er en av de aller første som innvilges besøk så snart dere er klare for det, og sørget for at det var helt klar over det.

Lykke til !

Ja jeg har tenkt litt på det, at hun får være første besøkende...

Det jeg syns er mest vondt å tenke på, er at starten mellom bestemor og det nye barnet blir så vond - dert at hun ikke møter barnet på flyplassen slik vi hadde planlagt, det at hun kanskje ikke får sett barnet på lang tid (hvis vi ikke klarer å bli venner igjen på lenge)

[trk1365380645]

Jeg ville oppleve det som en dårlig start for bestemor-barnebarn forholdet om vi møttes på flyplassen når følelsene mellom oss er så opprørte. For meg vil ikke det være mulig hvis ikke relasjonen blir bedre før vi drar. Jeg har bønnfalt henne om en dialog (om ikke annet så for barnebarnas skyld), men hun bare skriker til meg i telefonen eller nekter å ta telefonen i det hele tatt.

Slik situasjonen er nå, er det bedre med ingen kontakt i det hele tatt.

Da har du ihvertfall prøvd. Håper at din mor klarer å se at hun også må gi for at dere skal få ordnet opp, forhåpentligvis før dere reiser... Skulle gjerne hatt en mirakelløsning... Det lureste er vel da å prøve å "glemme" din mor og heller konsentrere deg om å være glad og klar fordi du skal hente barnet ditt i stedet. Håper i hvertfall at det ikke ødelegger opplevelsen og det første møtet med barnet ditt! Atter en gang: Lykke til og god hentereise!

[Gjest ikke jeg heller...........]

Da har du ihvertfall prøvd. Håper at din mor klarer å se at hun også må gi for at dere skal få ordnet opp, forhåpentligvis før dere reiser... Skulle gjerne hatt en mirakelløsning... Det lureste er vel da å prøve å "glemme" din mor og heller konsentrere deg om å være glad og klar fordi du skal hente barnet ditt i stedet. Håper i hvertfall at det ikke ødelegger opplevelsen og det første møtet med barnet ditt! Atter en gang: Lykke til og god hentereise!

Kjære deg.

Dette var en trist og dessverre så alt for kjent problemstilling. Jeg har også en mor som oppfører seg slik som du beskriver din mor. Jeg har funnet ut at det beste (om enn vanskeligste) er å kutte henne helt ut i de periodene hun oppfører seg slik. Det er tross alt hennes tap å ikke få bli ordentlig kjent med barnebarna sine. Hun er fornærmet for at mine barn er mere glad i nabokona enn i henne, men som man reder, så ligger man.

Et menneske som gjør slik mot deg,i den situasjonen du er nå, er ikke verd tårene dine. Tenk på dere selv nå, og prøv å gled deg over den forestående turen.

Kjære deg- vil bare få gi deg en stor trøsteklem, forstår at du som jeg er glad i moren din, men vil likevel råde deg til å kutte til hun kommer tryglende om godt vær igjen. Det vet jeg hun vil gjøre om ikke før, så i allefall når dere kommer hjem med hennes nye barnebarn.

[Gjest også anonym.]

Jeg vet hvordan du har det nå. Jeg har selv en far med store personlighetsforstyrrelser. Han har terrorisert sin familie periodevis i hele mitt liv og det er utrolig vanskelig å håndtere. Min far fikk et "anfall" like før bryllupet mitt og kom ikke dit. Han nektet også mine halvsøsken å være med så du kan jo tenke deg hvordan den dagen var for meg.

Denne dagen "døde" min far i mitt hjerte og jeg sørget i lang tid som om han virkelig var død. Idag har vi kun overfladisk kontakt, han har nå begynt å sende jule/bursdaggaver til barnebarnet sitt men han snakker fortsatt mye stygt om meg og min familie til mine halvsøsken. Jeg unngår å provosere han (da tar han de ut på søsknene mine) og rett og slett "overser" han.

Jeg tenker stadig på at det burde ikke vært på denne måten, men så lenge jeg vet min far fortsatt er som han alltid har vært så orker jeg ikke å utsette meg selv for han lengre så da får det heller være som det er.

Jeg håper dere finner ut av det, men hvis ikke, så ikke la dette ødelegge den fantastiske opplevelsen hentereisen deres vil være. La tiden jobbe litt og hvis din mor og du absolutt ikke kan bli venner og du føler at det er "hennes skyld" så la henne heller være og lev ditt eget liv er mitt råd.

Mulig jeg høres litt "brutal" ut, men hvis din mor er noe i nærheten av det min far er så får man til slutt nok av å "svelge kameler" og av å late som om alt er greit.

Masse lykke til fra

[sammen]

Kjære deg.

Dette var en trist og dessverre så alt for kjent problemstilling. Jeg har også en mor som oppfører seg slik som du beskriver din mor. Jeg har funnet ut at det beste (om enn vanskeligste) er å kutte henne helt ut i de periodene hun oppfører seg slik. Det er tross alt hennes tap å ikke få bli ordentlig kjent med barnebarna sine. Hun er fornærmet for at mine barn er mere glad i nabokona enn i henne, men som man reder, så ligger man.

Et menneske som gjør slik mot deg,i den situasjonen du er nå, er ikke verd tårene dine. Tenk på dere selv nå, og prøv å gled deg over den forestående turen.

Kjære deg- vil bare få gi deg en stor trøsteklem, forstår at du som jeg er glad i moren din, men vil likevel råde deg til å kutte til hun kommer tryglende om godt vær igjen. Det vet jeg hun vil gjøre om ikke før, så i allefall når dere kommer hjem med hennes nye barnebarn.

Kunne du ha skrevet et brev til henne og hvor du prøver å forklare hvordan du føler det? Og ellers fortelle at du er glad i henne tross allt og at det betyr mye for deg at hun møter barnet ditt velkommen på flyplassen. Det er jo trist at du nå kanskje reiser og har det vondt. Ønsker deg lykke til uansett og håper dere finner en løsning. Mangen klemmer fra

[Gjest fru grønn]

Ja jeg har tenkt litt på det, at hun får være første besøkende...

Det jeg syns er mest vondt å tenke på, er at starten mellom bestemor og det nye barnet blir så vond - dert at hun ikke møter barnet på flyplassen slik vi hadde planlagt, det at hun kanskje ikke får sett barnet på lang tid (hvis vi ikke klarer å bli venner igjen på lenge)

Det høres veldig leit ut. Særlig fordi det å få barn burde overskygge alt vondt. Det er jo barnet som burde være i fokus.

Når det nå ikke er slik for din mor, er det beste å prøve og la det ligge, sjøl om det er kjempevanskelig.

Din sorg over at det tar lang tid før gullungen får treffe sin bestemor, ville ikke bekymret meg så mye. Det er så mye nytt som skal fordøyes, så mange mennesker hun skal bli kjent med. Dere kan heller se på bilder av henne, "prate" om henne, så vil hun ikke være helt fremmed når tiden er moden for å møtes.

Frøken grønn sin farfar var i utlandet da vi kom hjem, det tok noen måneder før de fikk hilse på hverandre. De fikk kjempefin kontakt etterhvert.

På flyplassen er man så trøtt og sliten, at det ikke er livsviktig at alle er der... sjøl om det hadde vært veldig hyggelig.

[ahg]

Skjønner at dette er vondt for deg. Nå som dere endelig skal få deres etterlengtede barn, og så slår moren din seg helt vrang.

Jeg synes du har fått mange gode råd allerede. Jeg håper at du ikke lar moren din få for mye makt over deg. Ikke gjør deg avhengig av hennes samarbeidsvillighet for at du skal kunne glede deg over barnet dere nå skal få. Det er stort og grensesprengende å få barn - la energien og oppmerksomheten din gå til barnet og din egen lille kjernefamilie. Dere kommer til å få hendene fulle med barnet i tiden framover!

Hvis moren din har en ustabil personlighetsforstyrrelse, så kan du jo ikke gjøre noe med det. Hun må kanskje bare få den tiden hun trenger til å komme 'ut av det' igjen for denne gang. Såvidt jeg forstår har dere hatt noen liknende runder før. La tiden jobbe for moren din, så får vi håpe hun roer seg igjen etter en viss tid. Barnebarnet kan hun bli kjent med når hun har summet seg.

Barnet vil ikke lide under mormors fravær den første tiden. Det vil ha mer enn nok med å bli kjent med sine nye foreldre, sitt nye bosted, og sine nye daglige rutiner.

Skjønner at du har vondt av barnebarnet som skulle få være med på flyplassen. Håper du finner en skånsom måte å si det på - for eksempel at bestemor ikke er i form og dessverre ikke kan møte på flyplassen. Dette er veldig leit, men det er dessverre ikke noe du kan gjøre noe med. Derfor skal barnebarnet få være en av de aller første til å komme på besøk og se det nye søskenbarnet sitt.

God tur - GLED deg til barnet og ha fokus på det. Ikke gjør din lykke avhengig av en ustabil mor.

[Gjest det er nå min mening]

Ja jeg har tenkt litt på det, at hun får være første besøkende...

Det jeg syns er mest vondt å tenke på, er at starten mellom bestemor og det nye barnet blir så vond - dert at hun ikke møter barnet på flyplassen slik vi hadde planlagt, det at hun kanskje ikke får sett barnet på lang tid (hvis vi ikke klarer å bli venner igjen på lenge)

Forstår at dette er vondt og leit, men jeg syns du overfokuserer på dette med forholdet mellom din mor og barnet. Barnet kommer ikke til å ha vondt av dette eller savne sin mormor, det er rett og slett *dine* drømmer og forestillinger omkring det første møtet det ikke blir noe av. Og helt ærlig, slik du kjenner din mor, burde du bli overrasket over at dette skjer nå? Mennesker med slike personlighetsforstyrrelser kommer vel nettopp med slike stunts når det skjer store omveltninger i livet!?

Ikke alle barn har besteforeldrene i nærheten og får treffe disse med det samme de er født eller kommet hjem. Ikke alle har noen i familien så nært flyplassen at de kan møte opp ved hjemkomst. Og vet du hva, det går helt fint! Selv har jeg søsken som ikke har møtt barnet mitt selv om det er 10 måneder siden vi kom hjem. Det er noe med å ha realistiske forventninger, og også la være å la "knuste drømmer" overskygge gleden over barnet. Akkurat *det* er ditt ansvar, ikke din mors.

[Gjest litchi]

Ja jeg har tenkt litt på det, at hun får være første besøkende...

Det jeg syns er mest vondt å tenke på, er at starten mellom bestemor og det nye barnet blir så vond - dert at hun ikke møter barnet på flyplassen slik vi hadde planlagt, det at hun kanskje ikke får sett barnet på lang tid (hvis vi ikke klarer å bli venner igjen på lenge)

Det er heldigvis ikke sånn at vi ikke kan få godt forhold til folk, selv om vi ikke treffer dem med en eneste gang sjangsen er der:) Barnet ditt kommer til å ha mer enn nok med å bli kjent meg deg og evt. forelder nr. to, og sitt nye liv den første tiden ! At det tar ei stund, kanskje til og med ei lang stund, før bestemor kommer på banen, betyr ike at relasjonen er ødelagt og umulig å bygge opp for all fremtid.

Dette er verst for deg ! Du bærer problemene med moren din, og du må bære sorgen over at forholdet er sånn akkurat nå når det absolutt skulle vært bra. Barnet ditt kommer ikke til å merke dette !

Slutter aldri å forundre meg hvor hardt det føles ¨når vi opplever at foreldre svikter, uansett hvor gamle vi er. I alle fall var det veldig lenge sånn for meg.

Du skal treffe barnet ditt, du skal få hente det hjem ! Det er det eneste viktige akkurat nå ! Ikke la en konflikt med en ustabil mor skygge for det !

[Gjest Den som startet tråden]

Tusen takk for trøstende ord og gode råd. Jeg skal tenke over alt sammen.

Heldigvis roet min mor seg igjen for denne gang, og vi hadde en prat som gjorde at det var mulig for henne og meg at hun møter oss på flyplassen likevel.

Men min tillit til henne har fått en skikkelig knekk (det er veldig lenge siden hun holdt på slik sist). Jeg vurderer nå - etter at vi har kommet tilbake - å stille henne en betingelse for fortsatt kontakt, nemlig at hun søker profesjonell hjelp igjen. Det er kanskje brutalt, men jeg orker ikke at hun ødelegger meg helt, og ønsker heller ikke at mitt barn skal bli vitne til noe sånt, eller til hvordan jeg får det i slike situasjoner.

Jeg vil føye til at det er mye sjeldnere nå enn tidligere at min mor blir slik. Hun har blitt mer avslepet. Men når det skjer, er det så grusomt at jeg ikke henger sammen på lenge etterpå. Og det kommer så brått.