Tilknytning og mange mennesker...

[carla1365380461]

Hei alle sammen!

Jeg har tenkt litt på det med tilknytning den siste tida.

Lille Kina-mor er nå 16.5 måneder og vi har vært hjemme i ca. 6 måneder. Alt går strålende - hun er et vidunderlig barn.

Hjemme med familien er hun en skikkelig mammadalt. Hun vil svært gjerne bæres rundt av meg - akkurat som storebror på samme alder - og er veldig kosete og oppmerksomhetskrevende - på en positiv måte. Hun er kort sagt akkurat på prikken lik vår "hjemmelagede" storebror på samme alder.

Det jeg imidlertid legger merke til, er at hun i store forsamlinger mister litt orienteringssansen, liksom. Selv om hun er tydelig på hvem som er pappa og - spesielt - mamma, så vil hun svært gjerne bli holdt av mange (men ikke alle) voksne (gjerne kjekke menn). I går falt hun og slo seg og da strakte hun armene ut mot min søster, som satt nærmest, og fikk trøst der. Det hadde aldri gått med førstemann, som ikke hadde roet seg før mamma kom til.

Det er ikke slik at dette uroer meg eller engster meg - jeg ser jo hvor trygg jenta er, hvor god kontakt vi har med henne, og hvor knyttet hun er til oss som foreldre - tross alt. Jeg bare undrer meg litt over dette, og lurer på om andre har hatt samme erfaringer.

På meg virker det som om hun orienterer seg godt i "beskyttede" omgivelser (bare oss i familien), men at hun som sagt mister litt av denne nye "bare mamma, pappa, storebror og jeg"-følelsen i situasjoner med mange mennesker - situasjoner som kan minne om barnehjemsperioden med mange folk å forholde seg til.

En annen ting som forresten har slått meg, er at hun ofte blir litt stresset når hun er sammen med andre barn adoptert fra samme land/verdensdel. Hun er langt mer oppkavet og hektisk da enn sammen med andre "norske" barn. Jeg lurer igjen litt på om det er barnehjemsminnene som spiller inn (mange barn, mye å sloss om, "her kommer en som sikkert skal ta leken min fra meg", osv.).

Bare noen tanker... Noen som har samme erfaringer?

Klem

[Colombiamamma]

Hei Carla

Vi opplever nå litt det samme med vår jente.

Har nå vært hjemme i 3 mnd. Frem til ganske nylig skulle hun bare være hos mamma og pappa alle andre var skummle.

Hun vet godt hvem som er mamma og pappa dersom man spørr. Og vi har et veldig godt forhold til henne.

Nå de siste ukene er hun som din veldig klar på hvem som er mamma og pappa, men som du sier i store forsamlinger virker det som hun mister familiefølelsen. Ikke om hun slår seg, men dersom hun skal snakke, ha med voksne på noe.

Vi følger veldig med, men det kan like godt være noe som er naturlig som en form for tilknyttningsproblematikk. Ser jo også med biologiske barn at det ofte er sånne perioder innimellom. Da man orienterer seg ut fra foreldrene og utforsker. Man tar stadig lengre turer og blir mer og mer selvstendig.

Min jente er 21 mnd.