Når man er mer glad i barna enn i pappaen....

[Gjest anonym pga. tema]

Vi har adoptert to barn, og nå sliter min mann og jeg tungt i ektskapet vårt. Han beskylder meg for å fullstendig ha mistet interessen for ham etter at vi fikk barn, og det verste er at han har nok en god del rett i det.

Dersom barna gråter om natten synes jeg det er koselig å ta de opp i senga, og de kommer ofte opp i senga vår før vi legger oss. Da blir det lite rom for et seksualliv.....

Jeg synes mannen min kjefter og kritiserer barna våre alt for mye. Jeg er opptatt av å bygge opp et positivt selvbilde hos barna, men jeg mener han bruker mer enn 50 % av tida sammen med dem på grensesetting . Da ender det med at jeg synes så synd på barna fordi faren kjefter så mye på dem at jeg tar deres parti mot ham. Dette er selvsagt ikke noen god form for barneoppdragelse, for barna vil jo etterhvert oppdage at de kan sette oss opp mot hverandre.

Vi var barnløse i mange år før vi fikk barna og da hadde vi det kjempefint sammen, men etter at vi ble foreldre har jeg nesten mistet interessen for faren. Jeg setter barna foran alt.

Er dette noe som noen kjenner seg igjen i, eller er det bare meg som er alvorlig ute og kjøre i ekteskapet mitt?

[Gjest be om hjelp]

Jeg tror absolutt ikke det er håpløst, hvis dere begge ser problemet og ønsker å ta tak i det.

Jeg ville bedt om hjelp, slik at dere finner en måte å dra samme retning, og ikke motarbeider hverandre.

Jeg tror ikke dette er noe som har med deres rolle som adopsjonsforeldre å gjøre, dette tror jeg gjelder mange foreldre!

Ømhet, seksualitet, vennskap osv må pleies og prioriteres, det dukker ikke plutselig opp igjen etter å ha blitt neglisjert.

Du får jobbe litt en liten stund med å gjøre det hygelig hjemme, slik at dere sammen får en rolig stund hvor dere kan snakke om dette, og så kan du forelså at dere få litt hjelp i form av et samlivskurs, litt veiledning eller lignende. Men først må du bestemme deg for at du ønsker å jobbe for det.

[Gjest malun]

Å innrømme problemet er en god start!

Søk hjelp og råd, enten hos familierådgiver i kommunen eller ved et samlivssenter som feks Modum Bad.

Dersom du setter barna dine foran alt, skylder du dem også å få forholdet til faren deres til å fungere best mulig!

Lykke til.

[Gjest hva er det, da?]

seksualliv?

:-)

[Atene]

Du skjønner vel selv hva du må gjøre ?

Noe av det aller viktigste du kan gjøre for barna dine, er å sørge for at de har foreldre som er glad i hverandre og holder sammen.

[Gjest også anonym i dag]

Det er klart at man skal sette barna først, helt naturlig synes jeg.

Samtidig så må man ikke glemme at man er også mann og kone.Men ofte er hverdagen så strevsom at man ikke får tid nok til å komunisere om andre ting enn barna og det er ofte hovedproblemet.

Mannen din kan være stresset i jobben sin, da får man ofte litt kort lunte og irriterer seg mer over små bagateller.Eller at han savner sårt å få ha litt voksentid sammen med deg av og til.

Se deg om etter noen barnevakter enten i venneflokken eller i familien. Bruk dem på faste dager i måneden slik at dere to kan komme dere ut litt helt alene. Slike små drypp er utrolig bra for forholdet. Og det behøver ikke å vare i timesvis heller.Et kinobesøk og en pizza etterpå får man til på ca. 3 timer osv.

Sexlivet kan faktisk bli veldig spennende når man har små barn. Hvor mange rom har man i et hus?!Prøv litt forskjellig etterat ungene er i seng for kvelden. Enig at det kanskje ikke alltid er like komfortabelt, men man føler seg kanskje litt ung igjen?......(i ungdomstiden pleier man jo å utforske på forskjellige steder)Dessuten har jeg tro på disse små stjålne kyssene og klemmene man kan gjøre innimellom når man er i samme rom, selvom barna er tilstede. de synes at det kan være noe kliss, men også at det er litt morsomt!For mamma og pappa er jo bare glade !

For å bryte den onde sirkelen som dere er i nå, så bør dere som de andre her sier få med dere et samlivskurs. Det er mange som har syntes at det var bra for sine forhold. Man tvinges til å snakke sammen om hva man føler og mener uten å begynne å krangle.

Jeg håper at dere kan komme dere gjennom problemene sammen!

[Gjest en annen anonym i dag]

Et øyeblikk så lurte jeg på om det var jeg som hadde skrevet dette innlegget. Det er helt identisk med vår fam.situasjon. Vi sliter også veldig om dagen. Jeg føler at barna tar all tid og overskudd og jeg øser min kjærlighet utover de. Mannen min derimot har av mange grunner kommet i bakgrunnen de siste årene og nå føler jeg at vi har sklidd veldig fra hverandre. Vi er veldig forskjellige når det gjelder barneoppdragelse. Han er utålmodig, streng og blir fort sint. Jeg er mere tolerant, ettergivende og sikkert ikke så konsekvent med grensene. Vi blir i alle fall ikke enige. Det er ikke bra å ha det sånn. Vi har snakket om å søke hjelp hos fam.rådgiver, og vi har snakket om å flytte fra hverandre en stund. Vi får se hvordan det går. Akkurat nå går det opp og ned fra dag til dag - noen ganger går det opp og ned flere ganger om dagen!

Lykke til !

Klem fra

[Gjest fru grønn]

Tenkte jeg ville ta tak i dette med forskjellig syn på barneoppdragelse. Det kan skape stor avstand mellom ektefeller når man oppdager hvor forskjellig man tenker. Og det finner man ofte ikke ut før man får barn...

Jeg har stor sans for Jesper Juul, den danske barnepedagogen. Han har skrevet en bitteliten bok - overkommelig for eventuelt umotiverte ektefeller - som heter "Hvem er du? Her er jeg!". Jeg lånte den på biblioteket.

Han skriver om en tredje måte å tenke på, løse konflikter på. Den første er den ettergivende, grenseløse, den andre er den autoritære, strenge. Den tredje gir foreldrene et tankesett der man gjennom interaksjonen i familien, kan lære å kjenne seg selv bedre, møte seg selv , møte barnet og hverandre på en mer konstruktiv og sunn måte.

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i dine følelser. Det er lett å bli helt frelst på sine barn, og glemme pappaen. Nesten som han er overflødig... men så er han ikke det da, når man tenker etter...

klem fra

[serendipity]

Som så mange andre sier er det aller beste du kan gjøre for barna dine å skape et godt og fint samliv med deres far. Du virker ikke til å fornekte at du kanksje er noe av grunenn til problemene, søk familie rådgivning eller delta på et samlivskurs. Du virker såpass løsningsorientert at det virkelig kan ha noe for seg.

Lykke til :-)

[Noraførr]

Kjære deg/dere!

Det å få barn er det største i livet - en alloppslukende følelse og beskjeftigelse - Kanskje ikke så rart at parforholdet settes på prøve da?!

Du/dere har likevel kommet langt. Dere ser at tingene ikke kan fortsette som nå - og du ser også at du kan ha en del av skylda for at dere er i den vanskelige situasjonen.

Jeg vil råde dere til å begynne å snakke om det. En fin måte å gjøre det på er å bruke en tale-og-lytte-teknikk. Vi lærte den på PREP-kurs (samlivkurs).

1. Velg en ting til "mikrofon". Det kan være ei penn - fjernkontrollen til TV - en kosebamse - hva-som-helst, egentlig.

2. Den som holder mikrofonen er den som skal prate.

3. Den andre skal lytte.

4. Den som prater må fokusere på seg selv og sine følelse. F.eks. "Jeg føler at du er urimelig når du gjør sånn eller sånn".

Snakk i korte og klare setninger. Ikke pakk inn budskapet.

5. Den som lytter skal oppfange budskapet - og gjenta med egne ord: "Jeg hører at du sier at du syns jeg er urimelig når jeg gjør det sånn". Da vet den som snakker at den som lytter har skjønt hva man snakker om - hvor skoen trykker.

Denne metoden er super for å unngå å øke temperaturen i en diskusjon - for ved økt temperatur blir man ofte usaklig. Metoden forhindrer også at det blir envegskjøring bare fra den ene parten - og den forhindrer også at "den som blir angrepet" trekker seg bort fra situasjonen.

Den som lytter trenger slett ikke å være enig med den som snakker, men den skal signalisere at den forstår hva den som prater faktisk prater om - unngår misforståelsene ved å gjøre det sånn.

Så bytter man på å ha "mikrofonen". Begge må få slippe til!!

Kanskje blir man enige om at man skal ha en idé-dugnad på hva man skal jobbe med.

Skriv ned alle tenkelige og utenkelige forslag - og gjør en utvelgelse etterpå. Ikke ta for mange ting på én gang. Bli f.eks. enige om at dere skal jobbe med to ting hver, for å se hvordan det går.

-------

Av natur er nok kvinner og menn "laget av" forskjellig materiale ) Jeg tror det er ganske typisk at menn syns at kvinner er for ettergivende i barneoppdragelsen og at kvinner syns at menn er for harde. Jeg vil tro at de fleste par opplever dette ... i mer eller mindre grad.

Tror det er essensielt at man blir enige om noen "kjøreregler" .... uten at det renger å bety at man trenger å være 100% enige i innholdet i kjørereglene.

Jeg kunne f.eks. godt tenke meg å ta LilleLan i voksensenga av og til - Det kan overholdet ikke min mann. Jeg er ikke enig i at vi ikke skal gjøre det, men dette er ett av de områdene som er avgjørende for hans ve og vel - ektesenga er for oss som ektepar og kjærester!! Vi har derfor blitt enige om at hun ikke skal ligge sammen med oss i det hele tatt - og det forholder jeg meg til.

Prøv å se om dere kan bli enige om noen "kjøreregler". Er enig med deg at det er viktig å bygge positive selvbilder, men grensesetting .... i alle fall til en viss grad er nødvendig for de fleste barn.

Prøv å finn på noen aktiviteter dere kan gjøre sammen som familie, samt noen ting som bare mamma gjør med barna og noen ting bare pappa gjør med barna.

I tillegg er det viktig at dere får avsatt tid til å være sammen dere voksne - dere alene. Det trenger man i en hektisk hverdag - og man trenger å aktivt sette av tid til å kunne dyrke tosomheten og hverandre.

Utfordringen er å bryte den hverdagslige tralten - og komme ut av det hjulsporet dere har kjørt dere litt fast i. Som du selv skriver - dere har jo hatt det bra sammen i mange år ..... før barna kom. Det er dette dere må finne tilbake til - hjelpe hverandre til å minne hverandre om hvorfor man faktisk giftet seg.

Jeg ønsker dere all mulig lykke til!!

Husk at det er i motbakke det går oppover!!

klem fra

[Gjest]

Man viser kjærlighet til barna ved å sette grenser også.

Jeg har nemlig sett ekstreme tilfeller av fri barneoppdragelse, og er absolutt ikke for det...

[ahg]

Tenkte jeg ville ta tak i dette med forskjellig syn på barneoppdragelse. Det kan skape stor avstand mellom ektefeller når man oppdager hvor forskjellig man tenker. Og det finner man ofte ikke ut før man får barn...

Jeg har stor sans for Jesper Juul, den danske barnepedagogen. Han har skrevet en bitteliten bok - overkommelig for eventuelt umotiverte ektefeller - som heter "Hvem er du? Her er jeg!". Jeg lånte den på biblioteket.

Han skriver om en tredje måte å tenke på, løse konflikter på. Den første er den ettergivende, grenseløse, den andre er den autoritære, strenge. Den tredje gir foreldrene et tankesett der man gjennom interaksjonen i familien, kan lære å kjenne seg selv bedre, møte seg selv , møte barnet og hverandre på en mer konstruktiv og sunn måte.

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i dine følelser. Det er lett å bli helt frelst på sine barn, og glemme pappaen. Nesten som han er overflødig... men så er han ikke det da, når man tenker etter...

klem fra

Jeg er også tilhenger av Jesper Juul sine tanker.

Hans bøker 'Ditt kompetente barn' og 'Her er jeg! Hvem er du?' har vært svært matnyttige for oss.

Jeg hadde høytlesning for min kjære, vi diskuterte og funderte, og vi har prøvd ut tingene i praksis. Det funker! Har altså hatt stor glede av Jesper Juuls ideer og anbefaler bøkene hans på det varmeste.

Ønsker dere lykke til. Har dere hatt det godt sammen tidligere, burde det være mulig å finne tilbake til hverandre. Men dere må ville det.