Det e ein ensom vei vi går...

[Gjest Sommerstorm]

Er det mange som føler det slik som jeg; vi ruger på en stor hemmelighet - lengter og gleder oss. Om en del måneder skal vi bli foreldre igjen. Tror det må være litt den samme følelsen som når man er gravid; samme gleden og lengselen, bare man er mye mer ensom i prosessen - ingen som spør etter den voksende magen og hvordan det går.

Sigvart Dagsland synger så vakkert på den siste plata "De e ein ensom vei vi går. Eg ser det klart fra her eg står. Om solen skinner litt på meg og livet mitt - kan me gå den ensomme veien du og eg...". Så det er vel kanskje det vi gjør vi her inne på DOL sin adopsjonsdatabase; går sammen på denne ensomme veien!

God helg fra en av og til litt ensom

[Gjest litchi]

Hvis du ikke har fortalt noen om "hemmeligheten", er det jo ingen som spør hvordan det går

Her er det mange som spør om vår billedlig talt "voksende mage". Vi har vært åpne om adopsjonen siden vi bestemte oss, selv om vi ennå ikke er "godkjent". Og faktisk synes jeg familie og venner er vel så interesserte i "prosessen" mot barn nr. to, som da hjertebarnet "fra magen" kom for fire år siden (jeg nekter å bruke uttrykket "hjertebarn" kun om adoptivbarna - de er hjertebarn hele haugen ! ).

Å vente på hjertebarnet vårt fra Kina føles på samme måte som da vi ventet på treåringen fra magen ! Jeg var ikke forberedt på hvor likt det skulle føles ! Tanker om fremtiden; bekymringer, forventinger, planer, vurdering av om huset er stort nok i lengden , undringen over hvem i all verden det er som kommer denne gang, gleden ved å skulle bli en til i familien.... Det er SÅ likt, heldigvis !

Jeg synes dette er en delilig følelse ! Og all bekymring om at vi ikke skal bli "like glade i" er heldigvis forsvunnet "som dugg for solen".... Når følelsene er så like allerede nå, er jeg sikker på at følelsene for barnet også blir like sterke når vi endelig har fått det hjem !

[Gjest nsa]

Hmmmmm....kan ikke si jeg kjenner meg igjen jeg....

Men så har vi vært åpne om adopsjonsplanene siden vi sendte inn søknad på nummer en i 1999. Da avgjørelsen om adopsjon var tatt den gang fortalte vi det til alle med en gang.

En graviditets utvikling kjenner de aller fleste, mens en adopsjonsprosesse er for de fleste ukjent.

Vi har opplevd at folk rundt oss har spurt (og spør) mye og er veldig intresserte.

Hvorfor holde det hemmelig, hvis du synes det er ensomt?

[Gjest ChiengMai]

Man kan vel neppe vente at venner og familie skal engasjere seg i noe de kanskje ikke vet om? Siden du kaller det en hemmelighet, mener jeg...

Vi fortalte begge gangene våre nærmeste om adopsjonen forholdsvis tidlig, og min erfaring er at alle var veldig opptatte og engasjerte underveis i prosessen. Vennene våre var helt oppslukte av dette spennende som skulle skje og spurte og grov underveis. Innimellom så mye at det kunne bli slitsomt, og da særlig i de åtte månedene vi ventet etter tildeling begge gangene.