Tv - spill/ Data - spill

[kepler1365380667]

Har hatt mykje dårleg samvittighet for at guten vår har brukt veldig mykje tid på TV og Data spel.

Er det nokon som kjenner seg igjen?

[Kizza1365380506]

Det kommer vel litt an på hvor gammel han er. Min sønn bruker også mye tid på spill og data. Men de er 6 gutter sammen og han har aldri vært så sosial som nå. Han er 16 år forresten.

Mvh

[kepler1365380667]

Det kommer vel litt an på hvor gammel han er. Min sønn bruker også mye tid på spill og data. Men de er 6 gutter sammen og han har aldri vært så sosial som nå. Han er 16 år forresten.

Mvh

Vår gut er tretten. Han har ADHD diagnose. Som sagt har eg hatt mykje dårleg samvittighet fordi eg syns han har brukt altfor mykje tid foran skjermen.

Han har ofte andre gutarmed seg, andre periodar er han åleine.

Eg har ikkje lenger dårleg samittighet for tidsbruken hans, sjølv om eg syns han heller burde gjort andre ting store deler av tida.

Eg vel heller å fokusere på å få til ein økning i positivt samspel i alle små situasjonar som oppstår i løpet av ein dag.

Det går seint, men det virkar. Lærte mykje av å gå på PMT kurs.

[Evil?]

Noen ganger er det OK at han sitter foran TVen fordi det da blir en rolig stund for oss voksne. Vi forsøker å begrense bruken, og har ikke TV-spill, bare Game Boy. Men vi har parabol med diverse tegneseriekanaler og det er vel egentlig enda verre siden det er passiviserende mens et TV-spill i enkelte forskingsmiljøer faktisk blir sett på som positivt fordi det utvikler ungenes konsentrasjonsevne og koordineringsevne. Med tanke på at det vel er på disse fronter ungene våre sliter, så synes jeg kanskje ikke vi skal ha så fryktelig dårlig samvittighet for at de spiller data/TV-spill så lenge vi er bevisst på både hvor lenge de holder på og hvor ofte.

Som du sier, det å fåtil noen oaser innimellomder dere gjør noe positivt sammen, eller forsøker å få en tur eller andre aktiviteter i frisk luft kan lette samvittigheten.

Jeg har gode erfaringen med å spille brettspill med guttungen nå som han er blitt så pass stor, RISK er et spill som alle sammen, både han og vi voksne setter pris på. Men det tar såpass lang tid at det begrenser seg til dager når alle er opplagt og ikke skal opp tidlig neste morgen. Vi burde nok bli flinkere å ta oss tid til å sette oss ned med ham og spille. Han er faktisk ganske flink til å tenke strategi, han vinner enkelte ganger selv om ingen av oss LAR ham vinne, det ser vi på som å gjøre ungen en bjørnetjeneste. Han blir gjerne lei seg og gråter av sinne hvis han taper, og nettopp det siste er vel grunnen til at vi ikke spiller så ofte, men samtidig er det viktig å lære ham å beherske seg når han taper slik at han kan spille med kamerater uten å bli oppfattet som en "drittunge", og det går jo bedre og bedre til mer vi spiller fordi han ser at dette går begge veier - noen ganger vinner jeg noen ganger vinner en annen.

Kjøpte MasterMind for å trene koding med ham, et område han scorte litt lavt på på testen til BUP. Selv er jeg glad i både dette spillet og f.eks kodekryssord, så jeg tenkte det kunne være ok å "trene" med ham. Men det falt ikke særlig i smak, det er helt tydelig et område han ikke helt har dreisen på, det blir mye feilkoding og dermed bare tull.

Jeg har vert skeptisk til å introdusere sjakk for ham, det er jo et spill som krever både konsentrasjon og stillhet/ro. Men det handler jo også om strategi, så kanskje?

[Evil?]

Vi opplevde forresten at en del frafalne kamerater kom tilbake da han fikk game boy, det har vel noe med tilhørighet å gjøre.

Det kan jo være sosialt også selv om det kanskje ikke ser sånn ut, de sitter i alle fall stadig vekk inne hos en eller annen og spiller, de fleste spillene har vel multiplayer modus.

[Kizza1365380506]

Vår gut er tretten. Han har ADHD diagnose. Som sagt har eg hatt mykje dårleg samvittighet fordi eg syns han har brukt altfor mykje tid foran skjermen.

Han har ofte andre gutarmed seg, andre periodar er han åleine.

Eg har ikkje lenger dårleg samittighet for tidsbruken hans, sjølv om eg syns han heller burde gjort andre ting store deler av tida.

Eg vel heller å fokusere på å få til ein økning i positivt samspel i alle små situasjonar som oppstår i løpet av ein dag.

Det går seint, men det virkar. Lærte mykje av å gå på PMT kurs.

Jeg tror vi ofte har alt for mye dårlig samvittighet for alt for mange ting. Vi må lære oss å slappe litt mer av. Jeg tror at så lenge vi er der for barna når de trenger oss, og de vet at de kan komme til oss med alle sine problemer dersom de ønsker det så er det det viktigste. Men de skal ikke føle seg for sikre heller, en liten kontroll av og til har de bare godt av )

Mvh