Om å adoptere barn nr.3?

[Gjest tenkende mor]

Hei alle dere der ute!

Vi er en familie på fire som vurderer å bli fem.

Vi har veldig lyst på ett barn til. Har to flotte og friske barn fra før.

Vet vi har tid, energi og ressurser til å ta oss av et barn til, men det som bekymrer meg imidlertid,er at hvert av barna får for liten eksklusiv tid med oss foreldre. Å være "den eneste ene" av og til!

Var dette forståelig?

Noen som har noen tanker rundt dette?

Hilsen fra en

[Gjest Pås]

Jeg tenker akkurat som du, og har derfor valgt å la det bli med to! Jeg er selv midterste søsken av tre, og ja, det var liten (om noen..) tid til kvalitetstid med "bare" meg.. Jeg tror nok midterste barnet i så fall lider mest under dette..

Sier selvsagt ikke at ingen tre-(eller flere) barnsforeldre har nok tid til alle barna, formidler bare det jeg føler selv...

mvh

[Gjest trebarnsmamma]

Vi har tre, riktignok egenfødte, men det spiller vel ingen rolle. Jeg skjønner hva du mener. Det blir lite ekslusiv tid med hver enkelt. Jeg opplever at det problemet blir mer presserende etterhvert som de blir eldre. Iblant er jeg litt lei meg fordi jeg ikke har god tid på sengekanten til alle tre. Med skolebarn er det ofte mye som det tar litt tid å komme fram til, og den tida har man ikke til så mange.

Men jeg vet mange her inne hevder at de får god tid til hver enkelt, selv om de har 4,5,6 stykker...

[Kathinka]

Vi er i gang med å adoptere nr.3. Vi tror og håper at vi vil få nok tid til alle, også egentid med bare en og en.

Slik vi har det i dag med to, er eldste i b.hagen annenhver dag, og da har jeg alenetid med yngste, så passer jeg på å få noen ettermiddager der eldste har meg/pappa'n for seg selv. Jeg tror vi vil få det til på et vis med 3 barn også.

Jeg merker også at eldste har litt større behov for alenetid, yngste har jeg ikke merket noe sterkt behov hos enda.

Vi er selv tre søsken, jeg er yngst, og har aldri så mye som tenkt på at det var lite egentid. Tror ikke vi hadde så mye egentid, men jeg visst heller ikke om noe annet og har aldri savnet det. Hva de andre søskene mine synes vet jeg ikke. Kanskje jeg skal spørre de...

For det er jo en ting jeg også tenker på, om tiden vil strekke til.

[Lisette]

I perioder, timer eller dager er det vel slik at ikke alle barna trenger like mye tid hver seg, det kommer vel an på behov, alder etc.

Ellers kan løsningen være: øke tiden fordelt på hver av barna (Slik at hvert barn får den samme tid som idag), ved å arbeide mindre, ta bort 'egentid' for foreldrene etc.

Det sier seg vel selv at du vil få mere å 'henge fingrene i' med 3 barn enn med 2 :0) Tenker mere på skolealder, tenårings- og ungdomstid.

Tror det blir med 2 barn for oss, men jeg må innrømme at jeg har lyst på enda flere :0) Men, jeg synes alderen 'tar meg', for å si det slik :0)

Lykke til :0)

[Gjest bebba]

Tenk litt også på den tiden de gir hverandre ikke bare i barndommen men senere i livet. Selv er jeg førstefødt i en søskenflokk på syv, født på elleve år. Det var tøft, beinhardt i barndommen. Etterhvert som årene går er det uvurderlig å ha så mange søsken. Jeg har fem brødre og en søster, og et fantastisk forhold til søsteren min nå selvom vi ikke var nære i barndommen. Jeg har liten som ingen kontakt med han som bare er et år etter meg, men fantastisk kontakt med de to yngste som jeg passet og stelte som små. De to andre har jeg grei, men ikke så mye kontakt med. Vi har nå gamle pleietrengende foreldre og er mange som deler på det. Foreldrene mine er hele tiden omringet med barn og barnebarn selvom noen (deriblant jeg) har flyttet langt vekk.

Jeg tenkte egentlig ikke å påvirke deg på noe som helst vis, men bare fortelle min del av historien. Selv har jeg bare to barn. Orket ikke tanken på å slite som min mor gjorde.

[Gjest lykkelige megsann]

Tenk litt også på den tiden de gir hverandre ikke bare i barndommen men senere i livet. Selv er jeg førstefødt i en søskenflokk på syv, født på elleve år. Det var tøft, beinhardt i barndommen. Etterhvert som årene går er det uvurderlig å ha så mange søsken. Jeg har fem brødre og en søster, og et fantastisk forhold til søsteren min nå selvom vi ikke var nære i barndommen. Jeg har liten som ingen kontakt med han som bare er et år etter meg, men fantastisk kontakt med de to yngste som jeg passet og stelte som små. De to andre har jeg grei, men ikke så mye kontakt med. Vi har nå gamle pleietrengende foreldre og er mange som deler på det. Foreldrene mine er hele tiden omringet med barn og barnebarn selvom noen (deriblant jeg) har flyttet langt vekk.

Jeg tenkte egentlig ikke å påvirke deg på noe som helst vis, men bare fortelle min del av historien. Selv har jeg bare to barn. Orket ikke tanken på å slite som min mor gjorde.

Vi er også syv søsken, men jeg er yngst. Sikkert en helt annen rolle enn det du har/har hatt. Jeg har siden jeg var ganske liten satt stor pris på å ha så mange søsken. Kan aldri huske at våre foreldre på noen måte har gitt uttrykk for at det har vært slitsomt å ha så mange. De har derimot ofte sagt at vi er rikdommen deres og det har vi også alltid følt!

Jeg er så absolutt tilhenger av mange søsken og vi kommer nok også til å vurdere å adoptere nr tre når den tid kommer.

[Gjest bebba]

Vi er også syv søsken, men jeg er yngst. Sikkert en helt annen rolle enn det du har/har hatt. Jeg har siden jeg var ganske liten satt stor pris på å ha så mange søsken. Kan aldri huske at våre foreldre på noen måte har gitt uttrykk for at det har vært slitsomt å ha så mange. De har derimot ofte sagt at vi er rikdommen deres og det har vi også alltid følt!

Jeg er så absolutt tilhenger av mange søsken og vi kommer nok også til å vurdere å adoptere nr tre når den tid kommer.

Det var vanlig med så mange barn der hvor jeg vokste opp. Min mor har aldri klaget direkte over hvor mange barn hun fikk, men hun var mye syk under svangerskapene og har innrømmet at det var rett og slett et mareritt og ikke selvvalgt. Begge to gir uttrykk for det nå hvor utrolig heldige de har vært som har syv friske, voksne barn og en hel flokk med herlige barnebarn. Det gir min far som er fysisk sterkt redusert etter hjerneslag enorm glede, og ikke mindre glede til min mor som elsker å stelle rundt og leke med barnebarna. Mine døtre ser dem altfor sjelden, men det er riktig kvalitetstid når de er sammen.

[JAN03]

Hei

Vi har 2 eignefødte barn og adopterer nå nr. 3. Dei 2 barna vi har er heilt ulike og den eine har mykje større behov for eigentid enn den andre.

Er det viktig at ein har aleinetid med mor/far kvar dag?

Eg trur det viktigaste er at mor/far er der ofte nok til å fange opp sinnsstemninga til barna, for deretter å dele gledesstunder og tunge stunder. Gledesstunder kan ein også dele med søsken.

Dette har aldri vore noko problem for oss sjølv om far er mykje borte i jobbsamanheng. Eg har etterkvart lært meg at det er viktigare å være glad mamma enn rydde og vaske mamma.

[Gjest en annen erfaring]

Det var vanlig med så mange barn der hvor jeg vokste opp. Min mor har aldri klaget direkte over hvor mange barn hun fikk, men hun var mye syk under svangerskapene og har innrømmet at det var rett og slett et mareritt og ikke selvvalgt. Begge to gir uttrykk for det nå hvor utrolig heldige de har vært som har syv friske, voksne barn og en hel flokk med herlige barnebarn. Det gir min far som er fysisk sterkt redusert etter hjerneslag enorm glede, og ikke mindre glede til min mor som elsker å stelle rundt og leke med barnebarna. Mine døtre ser dem altfor sjelden, men det er riktig kvalitetstid når de er sammen.

Blander meg bare inn her litt. Jeg kommer også fra en stor søskenflokk, vi er 8 søsken. Jeg er nr. 3. Min mor tok graviditeter og fødsler på strak arm, aldri noen problemer eller plager eller kompliserte fødsler.

De klaget heller aldri over at det var slitsomt, de hadde jo valgt det selv. Derimot fikk vi fra tidlig alder klart inntrykk av det de hadde dårlig økonomi. De sa det ikke rett ut, men vi arvet klær, fikk ikke all verden av materielle ting, aldri reise på ferie, osv.

Jeg syntes det var veldig greit å være en av mange da jeg var liten. Etterhvert som jeg vokste til følte jeg mange ganger at jeg var "usynlig". Jeg var den snille, den medgjørlige, den hjelpsomme, den fredlige - og kom i skyggen av de vanskelige, krevende, kranglete, bråkete. :-)

Ikke alltid like greit. Når jeg ble litt eldre var jeg også flau over at vi var så mange. Det kom fra sånn ca 7-8 års alder.

Senere, da de eldste av oss kom i tenårene, ble det veldig mange konflikter mellom oss. Samtidig hadde vi søsken som brukte bleier ennå.

Og i dag er den yngste 23 og den eldste 37, og det er vel bare å tilstå at det er ikke alle som har så god kontakt med hverandre. Noen har ingen kontakt i det hele tatt, mens andre har jevnlig kontakt.

Jeg har god kontakt med 2, litt kontakt med 3, og ingen kontakt med de siste 2.

Som barn opplevde jeg ofte å føle meg uviktig, jeg var ikke en person for meg selv, bare en i en rekke, en i en gruppe. Og jeg mislikte det. Så sterkt at jeg for min del ikke vil ha mer enn de to barna jeg har i dag.

Jeg vil la barna mine føle seg sett og verdsatt, og kanskje litt unike en gang i blant. :-) Jeg vil ha tid og overskudd og økonomi, jeg vil ta ungene med på ferie og ha tid og råd til å kose oss litt ekstra i blant. Jeg vil kunne ha med bare en unge i blant. Jeg husker at da jeg kom sånn i 11-12 års alderen ble det sånn at vi nærmest skydde å bli alene med mamma og pappa. Vi var ikke vant til det, og det ble nesten skremmende, hvis man plutselig oppdaget at det ikke var noen andre i stua, bare jeg og mamma og pappa. :-)

Sånn vil jeg ikke ha det.

[Gjest tenkende mor]

Blander meg bare inn her litt. Jeg kommer også fra en stor søskenflokk, vi er 8 søsken. Jeg er nr. 3. Min mor tok graviditeter og fødsler på strak arm, aldri noen problemer eller plager eller kompliserte fødsler.

De klaget heller aldri over at det var slitsomt, de hadde jo valgt det selv. Derimot fikk vi fra tidlig alder klart inntrykk av det de hadde dårlig økonomi. De sa det ikke rett ut, men vi arvet klær, fikk ikke all verden av materielle ting, aldri reise på ferie, osv.

Jeg syntes det var veldig greit å være en av mange da jeg var liten. Etterhvert som jeg vokste til følte jeg mange ganger at jeg var "usynlig". Jeg var den snille, den medgjørlige, den hjelpsomme, den fredlige - og kom i skyggen av de vanskelige, krevende, kranglete, bråkete. :-)

Ikke alltid like greit. Når jeg ble litt eldre var jeg også flau over at vi var så mange. Det kom fra sånn ca 7-8 års alder.

Senere, da de eldste av oss kom i tenårene, ble det veldig mange konflikter mellom oss. Samtidig hadde vi søsken som brukte bleier ennå.

Og i dag er den yngste 23 og den eldste 37, og det er vel bare å tilstå at det er ikke alle som har så god kontakt med hverandre. Noen har ingen kontakt i det hele tatt, mens andre har jevnlig kontakt.

Jeg har god kontakt med 2, litt kontakt med 3, og ingen kontakt med de siste 2.

Som barn opplevde jeg ofte å føle meg uviktig, jeg var ikke en person for meg selv, bare en i en rekke, en i en gruppe. Og jeg mislikte det. Så sterkt at jeg for min del ikke vil ha mer enn de to barna jeg har i dag.

Jeg vil la barna mine føle seg sett og verdsatt, og kanskje litt unike en gang i blant. :-) Jeg vil ha tid og overskudd og økonomi, jeg vil ta ungene med på ferie og ha tid og råd til å kose oss litt ekstra i blant. Jeg vil kunne ha med bare en unge i blant. Jeg husker at da jeg kom sånn i 11-12 års alderen ble det sånn at vi nærmest skydde å bli alene med mamma og pappa. Vi var ikke vant til det, og det ble nesten skremmende, hvis man plutselig oppdaget at det ikke var noen andre i stua, bare jeg og mamma og pappa. :-)

Sånn vil jeg ikke ha det.

Synes responsen var interesant.

Spennede å høre hvordan det er å vokse opp i store søskenflokker.

Ha en flott vår alle sammen.

Hilsen fra en fortsatt

[Mamta]

Jeg er vokst opp i en søskenflokk på 3 og kan ikke huske at jeg savnet "eksklusiv" tid med mine foreldre. At jeg noen ganger opplevde at mine søsken ble "sett" mer enn det jeg følte jeg ble, er imidlertid noe jeg husker.

Nå er jeg selv relativt fersk mamma til tre. For meg som mor er det viktigste målet hver dag at mine barn opplever å bli _sett_ og møtt som den de er. Og det er ikke nødvendig med et hav av ene - tid med den enkelte for å få det til.

Lisette har ellers et godt forslag, syns jeg, nemlig at man gjør noen grep som foreldre for å få mer tid til den enkelte av barna. Om man tar av sin egen voksentid eller jobb er jo opp til den enkelte familie.

Søskenfellesskapet er også et gode når de er flere. Det er ihvertfall min opplevelse, både som mor og del av en søskenflokk.

Lykke til videre i tenkningen.

Hilsner fra ei som er lykkelig mamma til tre...

[KaVa]

Jeg er minst av tre jenter - og vet selvfølgelig ikke om annet enn å være minst av tre :-)

Og det har vært veldig greit! Har alltid hatt noen å snakke med/leke med og ikke minst krangle med :-)

Jeg følte aldri et stort behov for å være "den eneste ene" for foreldrene mine, hadde det superdupert slik jeg hadde det: De to eldste pløyde marka for meg, slik at jeg slapp å ta de tøffeste fightene om utetider og lommepenger og så videre :-)