Hva gjør man

[Gjest fru grønn]

Eller hva gjør man ikke, er kanskje klokere...når mannen kanskje ikke vil ha et barn nr 2. Hvor lenge skal man vente før man snakker om det igjen, to måneder, et halvt år? Vil ikke at temaet skal bli betent. Men jeg driver og blir gammel!

[JAN03]

Hei

Kjenner meg igjen der - smil.

Venta eit halvt år, sa at vi måtte ta ein alvorleg samtale ein kveld for eg hadde noko på hjartet som var svært viktig for meg.....

Ka då? Det tar vi når vi har sett oss ned i fred og ro etter at ungane er i seng!

Vi ventar no tildeling og pappan er like utolmodig som meg.

[Gjest .. best å være anonym nå]

Det er nok lurt å la saken ligge i bero en stund, men jeg kjenner meg godt igjen. Man blir mere utålmodig når alderen tynger litt. Jeg fikk med mannen min på å få laget sosialrapporten og så skulle vi bruke den tiden det tok til å tenke på saken. Vi har faktisk hatt store problemer p.g.a. dette for da sos.rapporten var ferdig hadde min mann bestemt seg for at ett barn var nok for ham, så han ønsket ikke at vi skulle sende saken videre. Jeg derimot hadde blitt enda sikrere på at jeg ville ha et barn til. Etter mange heftige diskusjoner, mye tårer og mange søvnløse netter så kapitulerte mannen min og vi sendte saken avgårde. Det ble en stor påkjenning for vårt forhold og han har nok på mange måter følt seg overkjørt av meg. Jeg fikk også mindre hjelp til barn nr. to. Han har nok bevisst eller ubevisst prøvd å "straffe" meg litt. Det har kostet meg mye!

Nå i dag har det gått seg til og han er veldig glad for våre to barn. Jeg har aldri angret på at jeg "skrek meg til" nr. to fordi jeg elsker henne over alt i verden, men på en annen side ser jeg at det har vært en stor belastning for vårt ekteskap og en til tider et veldig stort press på meg.

Mitt råd er derfor at man skal være to om å få barna man ønsker seg når man er gift. Prøv å legge fram sakens positive og negative sider (flest postivie da, selvfølgelig). Diskuter saklig og bruk tiden til å la tanken modnes hos mannen. Dersom det blir et nei så man du nok godta det. Det burde jeg gjort, men klarte ikke å gi meg.

Jeg har blitt en erfaring rikere; og det er nok ..

[Gjest Kaoling]

Jeg ble klar før mannen min. Det var ikke så veldig gøy de 2 månedene jeg var klar og ikke han, for jeg visste jo ikke om familien var komplett eller ikke. Om det ville bli et barn til.

Vi kunne startet i sommer, men vi hadde bestemt oss for å vente til godt ut i 2004 med å ta den diskusjonen. Og vi var ikke sikker på om vi ville begynne på an igjen i det hele tatt. Men så ønsket jeg altså barn før "planen" og da måtte vi liksom ta stilling til det. Det ble noen kvelder der han syntes jeg maste og slett ikke var interessert i adopsjon nr. 2 som samtaleemne. Han syntes det var mer enn nok med en.

Men det gikk opp og ned for meg også, spesielt på dager der vi var trøtte og slitne eller forkjølet og sånn ting. Og noen ganger luftet jeg også dette. Ikke bevisst, men jeg sa at kanskje han har rett, kanskje det er nok med en. Da følte han kanskje at vi var litt på lag likevel. Jeg skjønte hva han mente i de dagene jeg ikke var så klar også. Men det gikk jo over og så ønsket jeg å starte igjen.

Det som gjorde utslaget var at det hadde mange positive sider å ha et barn til, uten at aldersforskjellen ble for stor. Hvis vi startet nå, ville barna få et år sammen i barnehagen før den eldste begynner på skolen. Det vil mest sannsynlig bli litt under 3 år mellom dem og da kan de ha mye glede av hverandre. Og de vil ha hverandre når vi blir eldre. Så konklusjonen var at det må bli nå eller aldri. Han gikk med på det da. Det var ikke et ultimatum, men mer det at det var bedre å komme i gang nå enn å vente enda lenger, for da forsvant noen av de tingene vi syntes var viktige.

Dette er bare 3 måneder siden og vi er i gang med sosialrapporten nå. Han er ikke så mye mindre engasjert enn meg, egentlig. Men det er såpass lenge til alt at jeg heller ikke er veldig utålmodig. Ting går sin gang og tar sin tid. Vi er akkurat passe engasjert uten at det er plagsomt å vente. Så jeg er ganske fornøyd. Jeg har fått ro i sjelen og min mann fikk modnet tankene nok til at han også ble klar.

Det viktigste er kanskje at begge er åpne for begge alternativer. At man kjenner litt på fordelene med å bare ha en også, slik at uansett utfall, kan begge leve med det.

Lykke til! Håper dere blir enige.

[Gjest kanskjeflere?]

Hei

Kjenner meg igjen der - smil.

Venta eit halvt år, sa at vi måtte ta ein alvorleg samtale ein kveld for eg hadde noko på hjartet som var svært viktig for meg.....

Ka då? Det tar vi når vi har sett oss ned i fred og ro etter at ungane er i seng!

Vi ventar no tildeling og pappan er like utolmodig som meg.

Hei.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver.

Jeg lot det gå litt tid mellom hver gang vi snakket om det å få et barn til. Men lot det komme noen drypp i ny og ne.

Så tok jeg initiativ til en seriøs prat om emnet, og før jeg nesten fikk sagt noe som helst ville mannen min starte med sos.rapporten. Ingen tid å miste var hans beskjed.

Dette er er nøyaktig 6 dager siden........

Så mitt tips er, ikke mas, la det modnes, men ikke vent for lenge heller.

Håper det ordner seg for dere også.

Lykke til fra

[nedtelling]

Fint at du tar opp akkurat dette! For jeg har tenkt litt på om det blir bare oss og vår søte lille gutt,, eller om vi skal satse på å få et søsken også.. Mannen min har sagt at det blir bare vår engel og oss. Om han innerst inne mener det er jeg litt usikker på.. Tanken må modnes.. vi har jo bare vært hjemme 7 mnd så det er ingen bråhast med å bestemme seg.

Jeg begynner også å dra på årene,, og det blir vel ikke mindre slitsomt etterhvert heller.. Men kan ikke befri meg helt med tanken at jeg kunne tenke meg å reise tilbake på hentereise til Colombia igjen.. Tror at det er flott for vår pode å få et søsken! Har jo hørt om volsomt sjalusi fra det eldste barnet både på hentereise og i etterkant! Men slik er det jo også med magebarn vil jeg tro!

Men jeg vil ikke gå for det hvis ikke mannen min vil.. Kanskje han modnes med tanken om ikke så brått??

[ahg]

Fint at du tar opp akkurat dette! For jeg har tenkt litt på om det blir bare oss og vår søte lille gutt,, eller om vi skal satse på å få et søsken også.. Mannen min har sagt at det blir bare vår engel og oss. Om han innerst inne mener det er jeg litt usikker på.. Tanken må modnes.. vi har jo bare vært hjemme 7 mnd så det er ingen bråhast med å bestemme seg.

Jeg begynner også å dra på årene,, og det blir vel ikke mindre slitsomt etterhvert heller.. Men kan ikke befri meg helt med tanken at jeg kunne tenke meg å reise tilbake på hentereise til Colombia igjen.. Tror at det er flott for vår pode å få et søsken! Har jo hørt om volsomt sjalusi fra det eldste barnet både på hentereise og i etterkant! Men slik er det jo også med magebarn vil jeg tro!

Men jeg vil ikke gå for det hvis ikke mannen min vil.. Kanskje han modnes med tanken om ikke så brått??

Vil bare gi et lite innspill om at det yngste barnet godt kan være like sjalu som det eldste barnet. Hos oss er det lillesøster som har vært mest sjalu, og det fra første stund.

Ellers vil jeg på det varmeste anbefale å ha to barn. Våre to jenter har utrolig mye glede av hverandre. Det er litt mer jobb med to - spesielt i begynnelsen, men også mye avlastning i at de leker med hverandre. Blir helt rørt når jeg ser hvor glad jentene våre er i hverandre. Krangling og små anfall av sjalusi er det med jevne mellomrom, men all gleden og kjærligheten veier rikelig opp for dette.

Håper alt ordner seg for dere som ønsker et barn til.

[Gjest fru grønn]

Tusen takk for svar!

Jeg lar temaet ligge, så godt jeg kan, inntil sommeren.