An open letter to the ‘abandoned’ girl - India

[Mamta]

Et svar til artikkelen om den svenske indisk - adopterte jentas leting etter biologiske røtter:

http://www.tribuneindia.com/2003/20030531/edit.htm#7

Absolutt lesverdig!

[carla1365380461]

Ja, det var absolutt lesverdig!

Takk for linken!

[fadi]

Lesverdig, ja - men ganske trist, da.

Jeg er ikke enig i hennes tanker om at man bare burde fokusere på en del av seg ("nå har du valgt - lev det livet, ikke lev half-and-half").

Jeg har en egenfødt datter og en kinesisk datter, og jeg vurderer det som forfatteren betegner som half-and-half heller som en styrke, en ekstra dimensjon i livet, noe jeg vil oppmuntre til å videreutvikle heller enn å "glemme", slik jeg forstår hennes råd. Slik vi ser det, er vi nå en norsk-kinesisk familie.

Jeg synes også hun generaliserer svært meget når hun nærmest hevder at adoptivforeldrenes hjerte brister dersom barn vil søke etter sine røtter. Det tror jeg ikke gjelder alle adoptivforeldre og det blir helt galt å påføre et adoptivbarn et slikt ansvar i forhold til adoptivforeldrenes følelser, slik forfatteren legger opp til i artikkelen.

Barna våre har to mødre - det er et faktum. Så kan man jo si som forfatteren at det biologiske kun er "incidental" - uten betydning. Men det er hva barna føler rundt dette som har betydning - og de bør ikke få skyldfølelse om de ikke synes det er så betydningsløst.

[Mamta]

Lesverdig, ja - men ganske trist, da.

Jeg er ikke enig i hennes tanker om at man bare burde fokusere på en del av seg ("nå har du valgt - lev det livet, ikke lev half-and-half").

Jeg har en egenfødt datter og en kinesisk datter, og jeg vurderer det som forfatteren betegner som half-and-half heller som en styrke, en ekstra dimensjon i livet, noe jeg vil oppmuntre til å videreutvikle heller enn å "glemme", slik jeg forstår hennes råd. Slik vi ser det, er vi nå en norsk-kinesisk familie.

Jeg synes også hun generaliserer svært meget når hun nærmest hevder at adoptivforeldrenes hjerte brister dersom barn vil søke etter sine røtter. Det tror jeg ikke gjelder alle adoptivforeldre og det blir helt galt å påføre et adoptivbarn et slikt ansvar i forhold til adoptivforeldrenes følelser, slik forfatteren legger opp til i artikkelen.

Barna våre har to mødre - det er et faktum. Så kan man jo si som forfatteren at det biologiske kun er "incidental" - uten betydning. Men det er hva barna føler rundt dette som har betydning - og de bør ikke få skyldfølelse om de ikke synes det er så betydningsløst.

Hei, fadi.

Når jeg sier at artikkelen/ brevet er lesverdig, så mener jeg ikke med det at den er å oppfatte som den eneste gyldige sannhet omkring hvordan adopterte bør forholde seg til sitt biologiske opphav. Snarere som ett av mange innspill omkring temaet.

Jeg syns også forfatteren generaliserer veldig ved å hevde at adoptivforeldrenes hjerter brister når det adopterte barnet søker å finne sine biologiske røtter. For noen er nok det virkeligheten, men slett ikke for alle (jfr. Migrapolisprogrammet igår).

Det jeg imidlertid syns er det mest interessante med brevet, er hvordan hun søker å gi den adopterte bedre innsikt i grunnene til at mødre i en vanskelig situasjon ser seg nødt til å gi opp barna for adopsjon og dermed hvor vanskelig det evt. vil være for den biologiske moren å gi seg til kjenne for et adoptivbarn på søken etter sin biologiske mor. Et viktig moment å ta med seg for adopterte som ønsker å oppsøke sin biologiske mor/ familie.

Våre barn er opprinnelig fra India. De er indisk av utseende, men norske i sin tenkemåte (ihvertfall de to eldste). Sånn sett kan vi vel si at de har en dobbel identitet. For oss vil det likevel være umulig å opprettholde deres indiske identitet, annet enn ved å gi dem noen "linker" til sin opprinnellige kultur. Bl.a. ved å reise til India, slik at de får førstehånds erfaring med kulturen, samt å støtte dem i deres søken etter kulturelle og biologiske røtter etterhvert som de vokser opp og måtte ha slike ønsker.